Kommentar

Store deler av Silicon Valley har et problem-problem, skriver Anita Schjøll Brede.

---

Anita Schjøll Brede er gründer og bor i Norge og Silicon Valley. Hun skriver om teknologi for Morgenbladet.

---

Hør en lengre samtale med Anita Schjøll Brede på Morgenbladets podkast:
 

Vi mennesker har hverken skarpe klør, god kamuflasje eller et giftig bitt – og ikke løper vi særlig fort, heller. At vi har utviklet oss til å bli det dominerende dyret på planeten, skyldes vår evne til ikke bare å ta i bruk teknologi, slik vi gjorde første gang vi plukket opp en sten for å knuse en nøtt – men også de kognitive evnene til å bygge videre på den kunnskapen. Hvis denne stenen fungerer på denne nøtten, så funker den kanskje på denne frukten også. Hva om stenen hadde vært litt skarpere, hadde det kanskje blitt lettere da? Eller hva om jeg bruker denne stenen mot rivalen min istedenfor å bruke knyttnevene? Det var effektivt, gitt!

Og denne byggingen, sten på sten, kunnskapsbrikke på kunnskapsbrikke, har ført oss dit vi er i dag – hvor vi står midt i en enorm teknologisk omveltning. Det er ikke den første omveltningen i menneskehetens historie, men for oss som lever nå, fremstår den naturligvis som den mest dramatiske. Og det er ikke så rart — vi kan se verdenskatastrofer sendt direkte på mobilen, tilgjengelige døgnet rundt. Hollywood og tabloidmediene mesker seg i dystopiske fremtidsscenarioer og clickbait-katastrofale nyheter. Og sammen med alle de katastrofale nyhetene kommer kunstig intelligens, syntetisk biologi, krypto, DNA-redigering, robotisering, og en haug fremmedord vi knapt kan uttale – man kan bli svett av mindre. For reptilhjernene våre er det mindre interessant at verden faktisk er bedre enn noensinne. 

Jeg er personlig en teknologinerd, lett tekno-anarkist og har tilbragt hoveddelen av det siste tiåret stadig lenger frem på spydspissen av ny teknologi. Og ja, jeg kan bli skikkelig entusiastisk for både nye grunnleggende tekniske gjennombrudd og morsomme dingser. Jeg har tilbragt flere år i det som på mange måter er både det beste og verste sted på jord: teknologigründermekkaet Silicon Valley. Her møtes de skarpeste hjernene, de dypeste lommebøkene og de villeste drømmene i et evig jag etter å bli den neste «enhjørningen» – som er ordet for selskaper verdsatt til over en milliard dollar. Resten av gründerverdenen sikler, og hver eneste by med drømmer om en plass på teknologikartet erklærer seg som «Silicon Valley of … Afrika, Frankrike, Vestfold eller Engerdal». Og eventyrlysten, utviklingshastigheten, eksperimenteringen og dedikasjonen Silicon Valley-folket viser, kan vi lære av også her hjemme. Særlig dersom vi aspirerer til å opprettholde vårt koselige lille sosialdemokrati også når oljeeventyret snart går mot sin slutt.

Les også intervju med Anita Schjøll Brede: «Maskin og fordom».

Men så kommer vi til den delen der Silicon Valley på mange måter er det verste sted på jord. Dette er også en dal der en gjeng 25 år gamle, høyt utdannede, hvite gutter løser de problemene de kjenner best. Dette leder til en rekke mobilapper som i prinsippet er bygget for å erstatte mamma. Klesvask, matlaging, parkeringshjelp – det slenges millioner etter ideer som kun kommer en liten, bortskjemt elite til gode. Store deler av Silicon Valley har et problem-problem. Juicero er et eksempel: et selskap som har bygget skikkelig solid teknologi som det er investert drøyt hundre millioner dollar i, og som lager «fersk juice» som det viser seg man like gjerne kunne håndpresse. Problemet er ikke teknologien – den er faktisk imponerende – problemet er det ikke-eksisterende problemet teknologien løser.

Og dette er ikke unikt, men bare overdimensjonert, i Silicon Valley. Tar man en litt nærmere titt på techgründermiljøet i Norge, trenger man ikke lete lenge for å finne en rekke smarte mennesker som tilbringer dag og natt for å utvikle spennende løsninger på ikke-problemer.

Her møtes de skarpeste hjernene, de dypeste lommebøkene og de villeste drømmene.

Heldigvis finnes det gode eksempler på miljøer, både i Silicon Valley og Norge, der fokuset går forbi egen nesetipp og teknologientusiasme, miljøer som ser verden i et større perspektiv og vil gjøre den bedre. Selv har jeg funnet dette i miljøet rundt henholdsvis Singularity University og Katapult Future fest her hjemme.  Vi som beveger oss i disse åpne, inkluderende miljøene har rett og slett fått en tro på at dersom vi 1) velger oss et stort, hårete og vanskelig problem – gjerne i tråd med FNs tusenårsmål, 2) erklærer høyt at vi tenker å løse det, og 3) begynner å jobbe på teknologien, forretningsmodellene og distribusjonskanalene som skal til – ja, så har vi faktisk det som trengs for å lykkes. Før eller siden. «Tvil aldri på at en liten gruppe reflektere, engasjerte borgere kan forandre verden: det er det eneste som noen gang har gjort det», sa antropologen Margaret Mead.

Som et direkte resultat av mitt opphold på Singularity University startet jeg og noen kolleger Iris.ai.  Målet vårt er å bygge en kunstig intelligens som kan gjøre nye oppdagelser fra tverrfaglig kobling av eksisterende kunnskap. I dag har vi et verktøy som kan redusere tiden i litteraturkartleggingen for forskerne, fra to til fire uker og ned til et par dager. For eksempel: Skal du lage en gjenbrukbar romrakett av komposittmateriale? Det første du må gjøre, er finne ut hva andre forskere allerede vet, innen så forskjellige fagfelt som materialvitenskap, sensorteknologi, produksjonsteknologi, romteknologi og astrofysikk, for å nevne noen. Gjennom Iris AI-verktøyene kan forskere gå gjennom en systematisk prosess for å bygge et bredt tverrfaglig korpus av artikler og snevre inn mot en eksakt leseliste.

Nå som vi har fått våre første store internasjonale kunder i bedrifter med forsknings- og utviklingsavdelinger, ville mange andre i samme fase som oss selv satset alt på å tjene penger, bygge opp og etter hvert selge firmaet til høystbydende. Problemet med det er at vi opererer i en på mange måter dysfunksjonell industri der incentivene for forskere, spesielt innen akademia, er feilslått. Forskere lever med publish-or-perish-kravet, som ofte betyr kvantitet fremfor kvalitet.  Forskning som allerede er betalt for med skattepenger, må betales for igjen, til selskaper med opp mot 44 prosent profittmargin. Fagfellevurderingen, der de som skal validere forskningen ofte ikke får betalt, gjør ikke problemet mindre. Derfor klarer vi rett og slett ikke å sitte stille i båten og se på, men setter nå i gang med et nytt prosjekt der vi håper å skape en ny økonomisk modell for publisert forskning, basert på blokkjede-teknologi. Til syvende og sist synes vi rett og slett at forskere som publiserer god forskning, bør få betalt for det, og at all forskningen skal være tilgjengelig for alle, slik at vi kan ta den i bruk.

Vi synes rett og slett at forskere som publiserer god forskning, bør få betalt for det.

Vi bygger et desentralisert miljø av forskere, der deres bidrag til åpen vitenskapelig kunnskap – enten det er forskningsartikler i seg selv, fagfellevurdering av disse, publisering av feilede forskningsresultater eller fremskaffelse av ny data basert på den samlede kunnskapen – blir betalt for. Skal man endre en hel industri, må man lage nye økonomiske modeller som gjør overgangen fra gamle systemer verdt det. Det er vanskelig, det er risikabelt – og det er en mulighet til å virkelig gjøre en forskjell. Teknologien i dette, blokkjede og kunstig intelligens er verktøyer, og avgjørende sådanne, men er ikke målet i seg selv.

Norge hadde en oppblomstring av nye teknologiselskaper ved begynnelsen av oljeeventyret. Nå som det er på hell, er vi også blitt smittet av techgründerfeberen, med et raskt voksende miljø både i Oslo og ellers. Vi står imidlertid like mye i fare her for å fokusere på problemer som ikke er problemer. Derfor har vi som en liten gruppe Singularity University-alumner bestemt oss for å åpne et SU Chapter her i Oslo . (Et chapter er en offisiell ikke-kommersiell enhet i Singularity-nettverket). I Oslo-chapteret vil vi rett og slett diskutere noen av de store utfordringene vi mennesker står ovenfor i dag. Ikke fordi vi har alle svarene, snarere tvert imot, men fordi vi trenger mange mennesker som stiller de rette spørsmålene. Hvilke konsekvenser har genmodifisering for verdens matvareproduksjon? Kan droneteknologi sørge for medisinleveranse i områder uten utbygget infrastruktur? Hvilken effekt vil kryptobevegelsen ha på demokratiet vårt? Hvordan ser en verden uten fysiske landegrenser ut? Hvilken effekt vil kunstig intelligens ha på jobbene våre, og hva må vi lære barna våre for å være godt rustet til en usikker fremtid? Bør vi ikke forby autonome våpensystemer først som sist, eller finnes det scenarioer hvor KI-systemer kan ta avgjørelsen om hvem som skal dø? Hvordan kan bedriftsledere holde et balansert fokus på bunnlinje og sosialt ansvar på en og samme tid?

Ja, det er moro med store gjennombrudd og nye duppedingser. Men ennå viktigere er det at all denne teknologien faktisk kan løse en rekke av de store problemene menneskeheten står overfor. Den nye teknologien som gjør sitt inntog er, på samme måte som den første stenen kun et verktøy. Hvordan vi bruker den er opp til oss. Om den autonome roboten hjelper til å redde overlevende etter jordskjelv, eller ta drapsavgjørelsen før bomben slippes – dette er fullt og helt vårt ansvar. Teknologi er hverken god eller ond i seg selv: Den både er her allerede og utvikles videre med full kraft, og vi må diskutere konsekvensene.

Mer fra Kommentar