Annonse
00:00 - 23. februar 2018

20 historier og 661 underskrifter

Tafsing på fagmiddager, trakassering i plenum og faglig baksnakking fra avviste flørtere. #MetooAkademia viser maktmisbruk med bred palett.

Annonse

Trakassering i elfenbenstårnet

Diskusjonen om trakassering i akademia har gått i årevis, Morgenbladet skrev om problemet første gang i 2016. Og siden metoo-kampanjen startet, har universitetene og høyskolene mottatt en rekke varsler fra ansatte og studenter.

I november startet to initiativtagere oppropet #MetooAkademia, inspirert av svenskenes #Akademiuppropet.

En opptelling Morgenbladet gjorde i januar viste at det til da hadde kommet nær 60 varsler til norske universiteter og høyskoler etter metoo-kampanjen.

En oppdatering fra nettavisen Khrono i forrige uke viste at tallet til da hadde økt til mer enn 100.

Oppropet #MetooAkademia ble startet i slutten av november i fjor, som en underskriftskampanje på nett. Samtidig ba initiativtagerne, Marit Hovdal Moan og Sophia Efstathiou ved NTNU i Trondheim, akademikere om å sende inn sine historier.

De kan du nå lese her – 20 fortellinger om trakassering, maktmisbruk og hersketeknikker norske kvinner har møtt ved landets universiteter og høyskoler.

Med metoo-kampanjen inne i sin fjerde måned er historiene på mange måter velkjente: Uønskede rumpetak er på ingen måte noe som bare skjer i elfenbenstårnet. Men historiene viser også noen av akademias særegne strukturproblemer, sier initiativtagerne. For eksempel kan det føles ekstra risikabelt å avvise et professoral slibrighet når vedkommende også sitter i komiteen som skal vurdere om du får fortsette i en midlertidig stilling.

– Vi ville understreke at det er strukturelle årsaker til at dette skjer, sier Efstathiou. 

– Historiene er i et spekter fra diskriminering til trakassering, med ulik alvorlighetsgrad. Det var viktig for meg at vi beholdt det spennet. Vi tenker ofte at de mindre alvorlige historiene ikke er så viktige, så jeg setter pris på at kvinner her har sagt at nei, selv stirring kan være et problem.

Les hele oppropet her, og hvem som har skrevet under.

Hun får støtte fra medinitiativtaker Marit Hovdal Moan, som nevner den konkrete historien om en forsker som opplevde at en kollega stirrer på brystene hennes i fagmøter.

– I akademia skal du være en tenkende person, du er der i kraft av ditt intellekt. Når noen stirrer på brystene dine, eller inviterer deg til å diskutere over en øl, for så å legge an på deg, kan det være knusende. Du går fra å være et tenkende menneske til å bare bli en kropp.

Du går fra å være et tenkende menneske til å bare bli en kropp.

Marit Hovdal Moan, initiativtager, #MetooAkademia

Trenger statistikk. Når oppropet nå lukkes, er det med 661 signaturer på listen.

– Vi innså fra starten at signaturene ikke var slutten på historien for dette. Dette er del av en bevegelse, som vi må fortsette å jobbe med også etter at vi lukker oppropet. Slik jeg ser det er vi nå på vei inn i en ny fase, sier Moan.

Frank Reichert, rektor ved Universitetet i Agder, skal lede en arbeidsgruppe mot mobbing og trakassering på oppdrag fra Universitets- og høyskolerådet. Mandatet ble klart nå i februar, og Reichert forteller at han håper å få til konkrete endringer gjennom gruppens arbeid:

– Ambisjonen er å gjøre noe konkret. For eksempel få oversikt over varslingssystemene – er det meningsfullt at institusjonene lager sine egne, eller skal vi lage en best practice?

Et annet prioritert område blir å lage spørsmål om trakassering og mobbing som kan inkluderes i undersøkelser som det årlige Studiebarometeret, og i arbeidsmiljøundersøkelsen Ark.

– Vi vil gjerne ha med et batteri med spørsmål i de undersøkelsene, og de må være ekstremt gjennomtenkte, slik at vi vet hva vi spør om. Målet er å få dette inn i Studiebarometeret allerede i år. For vi trenger med konkret statistisk informasjon her.

Les også: «Bli med meg, jeg har kondom i lommen, mannen din er jo ikke her»

Vil ta tid. Moan og Efstathiou har vært i kontakt med Reichert, med innspill om tiltak født ut av oppropet. De har formulert dem som tre konkrete krav – som de også leverte til likestillingsminister Linda Hofstad Helleland på et lyttemøte i slutten av januar.

De ønsker, i første omgang, en årlig kartlegging av forekomsten av seksuell trakassering, regelmessige kurs for studenter og ansatte i å gjenkjenne og håndtere trakassering og varslinger, og bedre varslersystemer ved institusjonene.

– Disse tingene må skje parallelt. Kursingen er et langsiktig tiltak. Vi innser at holdninger ikke forandrer seg over natten, det kommer til å ta tid, men vi kan kartlegge omfanget og forbedre varslingssystemene nå. Jeg vil at noe skal skje nå, sier Efstathiou.

Les 20 historier under bildet.

Krever handling: Marit Hovdal Moan og Sophia Efstathiou startet metoo-oppropet for akademia, og har nå spilt inn tre krav til likestillingsministeren. Foto: Therese Alice Sanne

 

20 historier

Bla deg gjennom de tjue historiene under:

 

Hånden ned i bukselinningen

Etter en interessant forelesning brant jeg inne med noen spørsmål, og da kvelden kom og vi skulle på slippfest for fagets tidsskrift, drakk jeg tilstrekkelig med øl til å tørre å snakke med professoren som holdt forelesningen. Han var veldig hyggelig og svarte på spørsmålene. Vi gikk utenfor og tok en røyk sammen og pratet. Uten forvarsel stikker han hånden ned i bukselinningen min og drar meg inntil seg, og spør om jeg bor langt unna. Jeg ble både overrumplet og sjokkert. Jeg sa at jeg skulle hente paraplyen min. Det gjorde jeg – og rømte fra stedet.

Under neste forelesning ble jeg totalt oversett. Ikke med en mine avslørte han at han visste hvem jeg var og hva som hadde skjedd. Senere fikk jeg vite at dette var ganske vanlig oppførsel fra den kanten. Det var vanlig at han lå med ferske studiner, og da gjerne på den årlige studieturen. Da en kollega fikk høre hvor jeg studerte, spurte hun om jeg hadde ham som professor. Det kunne jeg bekrefte. Hennes umiddelbare respons var at han lå med tre studenter på en studietur de hadde. Jeg klaget aldri inn denne professoren. Jeg ante ikke hvem jeg skulle klage til – og om dette var vanlig praksis fra den kanten, og siden «alle» visste om det, så var det vel akseptert? Han jobber ved det samme instituttet i dag.

Lurt med på stevnemøte

Jeg var på sommerskole i utlandet som stipendiat. I en pause kom jeg i prat med en foreleser som inviterte meg ut, det hendte at de på kurset hans fortsatte diskusjonen ute på kveldene, sa han. Gjerne, sa jeg, og han ga meg navnet på et sted og et tidspunkt, og så var pausen over.

For meg var det helt klart at det var kurset hans som skulle ut, noe som var helt vanlig i denne sommerskolesettingen. Da jeg kom dit, så jeg ham og to andre professorer fra samme fagområde stå utenfor stedet. Når jeg kommer bort, blir det imidlertid klart at de to andre bare har holdt ham med selskap til jeg kom. En av dem sender meg et slitent, megetsigende blikk jeg tolker i retningen «enda en sånn en», altså at dette var et klassisk scenario han var lei av. Det var definitivt det verste med hele opplevelsen: det nedverdigende i at denne andre kursholderen, som jeg respekterte veldig og som tydeligvis ikke selv holdt på slik, lot til å dømme meg i rollen som «en av disse unge, kvinnelige studentene til professoren».

Det hele skjedde imidlertid så raskt at jeg ikke rakk å reagere. De gikk, professoren smilte, holdt døra opp og geleidet meg inn i lokalet på et vis som skrek «date» heller enn «to kolleger som tar en øl etter arbeidsdagen». Jeg hadde mest lyst til å snu i døra og gå, men det føltes bare altfor pinlig og vanskelig med tanke på ukene vi hadde fremfor oss og potensielle fremtidige møter og så videre.

På hjemveien spurte han om jeg ville bli kysset, men på en tilsynelatende avvæpnende, humoristisk måte som gjorde det vanskelig å arrestere ham på at dette var ugreit. Jeg lo derfor med og sa at nei, det går bra, og lot som om jeg ikke forsto at det var ment alvorlig (selv om det hele føltes veldig, veldig kalkulert). Han skal ha for at da lot det ligge og ikke forsøkte noe mer i den retningen.

Ikke så alvorlig, altså, men det er nettopp sånt som dette som er så typisk, at grensene overskrides på så subtile måter at man aldri underveis føler at situasjonen er så tydelig problematisk at det er naturlig å si høyt og tydelig stopp, spesielt i og med at det er fremtidig karriere og kollegarelasjoner og slikt å tenke på, og dermed ender man opp med å til dels ha godtatt ting man egentlig ikke ønsket.

Så selv om han sikkert tenkte at det får være greit å prøve seg så lenge man godtar et nei, er det nettopp ikke det når det er en slik maktubalanse inne i bildet.

Prøvde å tvinge seg på

Jeg var andreårsstudent, og var allerede blitt advart flere ganger mot foreleseren og hvordan han trakasserte kvinnelige studenter seksuelt. Han var vanligvis på alle studentfester. Da jeg skulle gå hjem etter en slik fest, fulgte foreleseren etter meg og sa han skulle samme vei. Vi gikk sammen med en utenlandsk gjesteforeleser. I begynnelsen syntes jeg det var betryggende ikke å gå alene hjem. Når vi kommer til huset mitt, følger foreleseren min meg over gaten og sier flere ganger at han vil bli med meg inn. Gjesteforeleseren venter på ham på andre siden av gaten. Jeg sier at jeg ikke er interessert. Han prøver innstendig å overbevise meg om at vi kan få det fint sammen om han får bli med inn. I ettertid husker jeg ikke hvor lenge diskusjonen pågår, men jeg husker at jeg blir redd. Jeg lurer på om han vil følge etter meg om jeg løper mot huset, eller om gjesteforeleseren virkelig vil beskytte meg om det blir nødvendig. Og jeg lurer på om jeg er anonym nok når jeg senere skal levere eksamenspapirene til foreleseren. Til slutt gir han seg, og jeg skynder meg inn.

Jeg synes historien er pinlig og holder den for meg selv. Etter en tid deler jeg den med en av mine nærmeste studievenner. Det var bare én historie, blant mange. Foreleseren blir professor og instituttleder. De neste årene møter jeg ham flere ganger etter hvert som jeg begynner å jobbe ved instituttet. En dag kommer han plutselig til kontoret mitt. Han sier han vil si unnskyld, og spør om jeg skjønner hva han viser til. Det gjør jeg selvfølgelig, svarer jeg. Det er fem år siden episoden.

Etter at jeg godtok unnskyldningen hans, har jeg følt at episoden var tilbakelagt. Men et par år senere fikk jeg høre at foreleseren måtte ha en «livvakt» ved instituttets julebord, ellers «ville han være uten jobb mandag». Folk trodde ikke han kunne ta ansvar for egne handlinger under disse festene. Hans seksuelle trakassering av kvinnelige studenter blir generelt godtatt av de mannlige kollegene hans, og han har nå en lederjobb ved et annet undervisningssted.

«Det er deilig at det endelig har kommet noe ungt og pent å se på»

Som hovedfagsstudent hospiterte jeg ved et forskningsinstitutt hvor jeg var del av en mannsdominert forskningsgruppe. På julebordet prøvde flere av mennene – mye eldre og alle gift – seg på meg. Jeg fikk hender på rumpa under dans og kommentarer om alt fra «det er så deilig at det endelig er kommet noe ungt og pent å se på, for det er altfor mange gamle kjerringer her» til at «jeg har tittet på puppene dine på alle møter, og de virker skikkelig fine» og «jeg er ikke forelsket i deg, men du er digg». Etter dette følte jeg at det ikke var min faglige kompetanse som var interessant eller relevant, og følte meg ubekvem og redusert til «pent dekor».

En annen historie: Under doktorgradsarbeidet var jeg med flere på mitt institutt på studietur til et land i sør. En av professorene kommenterte flere ganger utseendet til lokale unge jenter (fargede jenter) og sa blant annet at han ville likt å ha «sjokolade til kaffen». Som ung kvinne som satt rett ved, følte jeg meg krenket på deres vegne, men ble så perpleks at jeg ikke sa ifra.

Også kvinner kan utøve makt over andre kvinner i akademia, om enn ikke seksuelt, noe jeg opplevde med min kvinnelige veileder på doktorgrad da vi ble faglig uenige. Hun baksnakket meg til kolleger og satte spørsmålstegn ved min faglige dyktighet. Akademia er hierarkisk og mye skjer bak lukkede dører, og mennesker høyere oppe i systemet har mye makt til å ødelegge for de under seg om de vil.

«En som må tas bakfra»

Min veileder, en mannlig professor nesten 30 år eldre enn meg, sa til meg som fersk doktorgradsstipendiat: «Professor X og jeg diskuterte deg og var enige om at du er en som må tas bakfra.» Professor X sitter i dag i en lederstilling. Veilederen er blitt pensjonist.

Forsøk på lange omfavnelser

Jeg var på feltarbeid langt hjemmefra da det kom en professor på mitt institutt til området der jeg jobbet. Jeg strevde med arbeidet mitt og var glad da han meldte sin ankomst til området og spurte om jeg trengte noen å diskutere feltarbeidet med. Han inviterte til middag på sitt hotell og virket hyggelig og oppriktig i forsøket på å hjelpe meg videre i arbeidet. Fort fikk jeg likevel forståelsen av at han var interessert i mer enn bare det. Det ble mye klemming og forsøk på lange omfavnelser når vi møttes og skiltes, og han ville gjerne vise meg fagbøker han hadde på rommet sitt. Der ble han nærgående og måtte avvises, og jeg ga klar beskjed om at jeg ikke var interessert. Dette stoppet ham ikke fra å komme med fortsatte verbale tilnærminger og blant annet forsøk på massasjer for å «få meg til å slappe av» på kontoret der vi begge satt og arbeidet.

Det verste var imidlertid i etterkant – da jeg via en annen ansatt på instituttet hørte at han hadde snakket om meg da han kom tilbake fra oppholdet, og blant annet sagt at jeg var en festjente og lite seriøs i mitt arbeid. Det var hans forsikring mot eventuelle anklager mot seg selv. Jeg opplevde at det gjorde noe med min posisjon på instituttet og ansattes holdning til meg som student. Mine muligheter for videre engasjement etter avlagt grad ble nok begrenset. Jeg er fortsatt i akademia og tenker at altfor mange mennesker har for stor makt over yngre menneskers muligheter til videre karriere. Akademia har mye å jobbe med for å skape en god arbeidskultur for alle.

Ingen irettesatte ham

Som stipendiat var jeg gjesteforsker ved et universitet i USA. Vi var flere norske forskere som brukte kontorer i samme hus på campus. Jeg var den yngste der, og den eneste unge kvinnen. En norsk professor flyttet inn på kontoret ved siden av mitt. De neste dagene, både i forbindelse med at vi hilste på hverandre og møttes i gangen, kom han med en del slibrige kommentarer av typen: «Så synd at du er gift», og så videre. Av praktiske hensyn endte det med at han, etter noen dager, byttet kontor til en annen fløy. I lunsjen samme dag sitter vi sammen, minst ti forskere, både menn og kvinner i ulike aldre, og denne professoren sier høyt, slik at alle hører det, at han syntes det var litt dumt å måtte bytte kontor siden «utsikten ikke var like fin der han satt nå». Samtidig peker han på meg over bordet. Det var ekstremt ubehagelig. Det verste var egentlig at ingen irettesatte ham, selv om absolutt alle hørte hva han sa. Ingen kom heller bort til meg i etterkant og sa noe. Jeg tror det er lettere å oppføre seg slik i akademia enn i andre bransjer siden man som akademiker først og fremst representerer seg selv, og ikke en arbeidsgiver.

Han «virkelig grabbet tak»

Jeg jobbet flere år på midlertidige kontrakter på instituttet mitt mens jeg søkte doktorgradsstipend. Blant annet hadde jeg jobbet som seminarleder for en professor som også var PhD-leder på instituttet, og han så ut til å ha lagt meg for hat etter at jeg kom med hva jeg opplevde som konstruktiv kritikk av en av hans eksamensbesvarelser. Første gang jeg søkte og kom på intervju til stipendstilling, satt han en time og skjelte meg ut. Neste år søkte jeg igjen. Igjen ble jeg innkalt til intervju.

En uke før intervjuet var jeg på seminar med instituttet i en storby i Europa. På et utested nærmest tvang PhD-lederen meg til å danse med ham. På tross av gjentatte forsikringer om at jeg ikke ville danse, tok han tak i armen min og dro meg fysisk ut på dansegulvet. «Nå opplever jeg dette», tenkte jeg skrekkslagent, mens han sto og danset føre meg mens han sang med til «love me, love me, say that you love me». Så lente han seg frem og tok et skikkelig tak i rumpeballen min, virkelig grabbet tak. Jeg ble helt satt ut av spill og kom meg av dansegulvet. Alt jeg kunne tenke, var: Om en uke sitter jeg på intervju med deg, til en stilling jeg virkelig, virkelig ønsker meg og har kjempet så hardt for å få. Jeg opplevde å være i en helt umulig situasjon.

For meg var det ingen tvil om at dette var et drøyt overtramp, en tilsiktet og kalkulert utøvelse av makt. Jeg følte det var umulig å klage. Det skjedde jo på dansegulvet. Det var jo så uskyldig. Å si fra til noen føltes som om jeg bare skulle lage bråk, som en hevn for at jeg ikke hadde fått stipend året før. En uke senere satt vi på intervjuet. Jeg så på hendene hans og tenkte at for en uke siden lå den hånden på kroppen min. Jeg ble helt kvalm. Selvsagt fikk jeg ikke stillingen etter dette intervjuet heller, men nå var det i hvert fall for alltid for sent å si fra til noen. Hvem vil høre på en bitter kjerring som klager etter at hun har fått avslag på en stilling?

Skjenket full av stipendiat

En av stipendiatene ved universitetet hvor jeg studerte ble innimellom bedt på store fester siden noen av studentene syntes synd på ham. Han kjente ikke noen i Oslo og manglet nettverk. Jeg er gjennomsnittlig hyggelig mot denne stipendiaten, og ber ham en gang med på en stor semesteravslutningsfest. For å finne frem til festen vil han ha telefonnummeret mitt, noe han får. Etter hvert kommer det inn slibrige meldinger der han kommenterer utseendet mitt (rumpe/pupper). Jeg svarer ikke noe særlig på meldingene. På selve festen kommer stipendiaten sammen med en ung student fra fakultetet. Hun har tidligere vært offer for overgrep og er midt i en rettssak, noe stipendiaten vet. Hun er sørpe full, kan nesten ikke gå. Og hun forteller meg at stipendiaten har gitt henne masse vin hjemme hos ham, og de har ligget sammen, mens han bare snakket om meg og hvor mye han heller vil ligge med meg. Hun vil ikke melde fra, men jeg melder til en professor jeg stoler på. Stipendiaten jobber fortsatt, og den unge studenten har byttet fakultet.

Kysset i nakken

Etter et kveldsarrangement hvor en anerkjent professor i mitt fagfelt hadde vært gjest, satt jeg ved et bord med ham og fagets masterstudenter. Jeg, tidlig i 20-årene, og den nesten 50 år eldre professoren fikk god kontakt. Samtalen var morsom, og det var god stemning rundt bordet. Vi drakk også en del alkohol.

Det kom som et sjokk da han senere på kvelden tok tak i armen min og kysset meg i nakken. Jeg reagerte først med avvæpnende latter, før jeg sa nei og prøvde å skyve han vekk. Han slapp, men like etter holdt han meg fast og kysset meg igjen. Etter dette forlot jeg bordet.

Det hadde ikke falt meg inn at en mann på hans alder ville tro at en kvinne på min alder ønsket noe mer enn å snakke. Tanken var rett og slett for absurd i utgangspunktet, og spesielt når det gjaldt denne mannen, som var en respektert og kjent fagmann. Jeg ble derfor usikker på min egen oppførsel, og så kvelden i nytt lys. Hva var det med meg som gjorde at han behandlet meg slik, og hvorfor stoppet han ikke da jeg sa nei?

De skamfulle tankene mine ble ikke færre da jeg fikk se at den ene masterstudenten hadde tatt bilde av oss mens det skjedde. Hun slettet det da hun så reaksjonen min. Deretter fortalte hun meg at professoren var kjent for å legge an på kvinnelige studenter, og at hun selv hadde holdt avstand til ham hele dagen. Det er helt feil at en mann i hans posisjon kan ture frem som han vil og at de kvinnelige studentene må passe seg for ham.

«Jeg låser kontordøren min om kvelden»

Dette skjedde da jeg var nyansatt, som utlending i norsk akademia. En professor inviterte meg ut til middag flere ganger, sammen med andre utenlandske studenter. Ingenting skjedde. Så, en gang han hadde invitert meg på kaffe på campus, la han hånden sin på rumpa mi da vi var på vei ut. Han måtte trenge hånden sin under ryggsekken min, det kunne ikke vært ved et uhell. Jeg var sjokkert. Jeg gikk raskere foran ham, men sa ingenting.

Han fortsatte å plage meg, og jeg ble redd, hjertet slo fortere når han var i nærheten. En gang grep han tak i håndleddet mitt under et julebord da jeg skulle gå, og sa høyt, mens andre hørte på: «Hvor skal du?» «Slipp meg, du skader meg», sa jeg tilbake og så på professoren som satt ved siden av for å få hjelp. Han gjorde ingenting.

Jeg snakket med veilederen min etterpå, for å få hjelp. «Hvorfor snakker du ikke med ham om det?», spurte han. Men jeg ville ha minst mulig med denne professoren å gjøre. Jeg var redd for ham. Jeg rapporterte ikke saken videre. Senere fant jeg ut at en annen hadde opplevd det samme med samme professor. Han har sluttet å oppføre seg slik mot meg, men jeg unngår ham fortsatt og låser kontordøren min på kveldene.

La hånden på puppen

Jeg hadde nettopp fått oppnevnt ny biveileder for masteroppgaven min og gledet meg til det første møtet med ham. Etter å ha sittet ved siden av ham i 10 minutter og gått gjennom oppgaven, la han plutselig hånden sin over puppen min. Jeg ble så sjokkert at jeg spratt opp, og forlot rommet. Jeg fortalte det kun til en av mine studievenninner, vi ble enige om at det ikke lønnet seg å si ifra. Kona hans jobbet på instituttet.

«Jeg fikk ham ut av rommet»

Vel tre måneder etter et dødsfall i familien disputerte jeg og tok doktorgrad. Jeg var preget av sorg og hadde et lite doktorgradsselskap på et hotell. Her leide jeg en suite hvor selskapet oppholdt seg før og etter middagen. Den siste som forlot selskapet, var andreopponenten (han som skulle være med og avgjøre om jeg fikk godkjent doktorgraden). Han klinte seg inntil meg og insisterte på at han ville gå til sengs med meg. Jeg argumenterte med at han var gift og at jeg ikke hadde noe ønske om sex med ham. Jeg fikk ham ut av rommet, men hendelsen preget meg i lang tid. Opponenten ødela den store dagen og gjorde meg til et sexobjekt. Jeg fortalte om episoden til lederen ved min arbeidsplass. Vi kom frem til at vi ikke hadde noe bevis. Saken ble derfor ikke brakt videre i systemet.

«Du var så fin i kveld»

Jeg ble invitert på kaffe av en seniorkollega. Jeg stusset litt over initiativet. I løpet av mine tre år som doktorgradsstipendiat ved instituttet hadde vi knapt utvekslet et ord, og vedkommende hadde ikke tidligere vist forskningen min noen form for interesse. Det var sommer og få andre på campus. Jeg trengte en pause og tenkte at en samtale med denne personen, som hadde forsket så lenge på et felt som lå nært mitt eget, kunne være interessant. Han penslet imidlertid snart samtalen inn på hans kones ferieplaner, fortalte at han var «alene hjemme», og at han bodde like i nærheten. Jeg opplevde situasjonen først forvirrende, deretter nedverdigende og pinlig. Jeg skiftet tema, avsluttet kaffepausen så snart jeg kunne uten å virke uhøflig, og unngikk ham resten av sommeren. En tid etterpå var vi på samme disputasmiddag. På vei ut av lokalet ble vi stående i kø. Han kom opp bak meg, strøk meg over baken og hvisket i øret mitt: «Du var så fin i kveld.» Jeg frøs til. Sa ingenting, og forlot stedet så fort jeg kunne. Jeg unngikk ham for all tid etter den hendelsen, og advarte nye kvinnelige stipendiater mot å akseptere kaffeinvitasjoner fra ham.

Satt med buksene på knærne

Som doktorgradsstipendiat hadde jeg en meget ubehagelig flytur til en forskningskongress i USA sammen med veilederen min, en mannlig professor, nesten dobbelt så gammel som meg.

Etter middag og mange drinker gjorde professoren seksuelle tilnærmelser mot meg mens vi satt i flykabinen. Jeg satt innerst ved vinduet på en treseter, professoren satt i midten, en ukjent, ung kvinne satt ytterst ved midtgangen. Professoren ville så ha samleie med meg i flykabinen, for å være med i «10 000-metersklubben», som han kalte det, og han satt med buksene på knærne under et pledd. Situasjonen var helt fryktelig, sjokkerende og pinlig. Da han forsto at planen hans ikke lot seg gjennomføre og reiste seg opp, falt pleddet ned, og han dro åpenlyst buksene på seg. Også den ukjente kvinnelige passasjeren som satt ved siden av ham, var i sjokk. Hverken hun eller jeg turte å melde ifra til flybesetningen.

«Stirret på brystene mine»

Jeg er midlertidig ansatt som forsker innen humaniora. Det mest ukomfortable jeg har opplevd, var personen i min avdeling som hele tiden stirret på brystene mine. Det bør være unødvendig å si, men det er distraherende og irriterende når noen du jobber med, stirrer på brystene dine mens du legger frem dine siste forskningsresultater eller formulerer et spørsmål (til ham). Han får meg til å føle at jeg ikke er her på grunn av arbeidet mitt, og at jeg er en som folk bare kan stirre på som de vil. Å arbeide sammen med ham gjør det vanskeligere for meg å jobbe, for jeg føler meg ubrukelig, og noen ganger sint. Min historie er småtterier sammenlignet med mange andres. Men den viser hvordan selv relativt små ting kan ha en negativ innflytelse på arbeidet vårt.

Dratt med på bordell

På en kongressreise til Østen med flere andre fra min avdeling, spiste vi middag med kolleger fra et universitet i Bangkok. Etter middagen tok en av de mannlige professorene fra min avdeling oss norske kolleger med på en rundtur for å vise oss noen av shoppinggatene. Han sa han var godt kjent der. Plutselig hadde han dratt oss med inn i et bordell med unge jenter/barn som åpenlyst hadde sex med mannlige turister foran øynene våre. Vi var, i tillegg til den «lokalkjente» professoren, to mannlige professorer og to kvinnelige unge forskere. Vi var i delvis sjokk og følte et fryktelig ubehag. Vi kom oss ut derfra så fort som mulig. Den «lokalkjente» professoren var min veileder.

«Jeg håper du ikke tar det som seksuell trakassering»

Det var helt i starten av mitt første semester på Blindern. Jeg var 20 år og fersk student, og deltok på en kveldsforelesning hvor en anerkjent og veldig populær professor fra mitt institutt foreleste. Etter forelesningen ble tilhørerne invitert med av professoren for å ta et glass på en restaurant i nærheten. Jeg syntes det var stas å få muligheten til å diskutere med de kunnskapsrike og interessante menneskene. Da jeg satte meg ned ved bordet, rakk jeg så vidt å presentere meg før professoren stoppet meg og sa: «Jeg håper ikke du tar det som seksuell trakassering, men jeg synes du er vakker.» Deretter la han ut om hvor mye han syntes jeg lignet på en gresk syttitallssangerinne. Resten av kvelden tiltalte han meg kun som «frøken», etterfulgt av etternavnet mitt. Vi var fem personer rundt bordet, og jeg var den eneste unge kvinnen og den eneste som ikke ble tiltalt med fornavn. Jeg opplevde det hele som svært ubehagelig. Jeg følte at jeg ikke ble tatt alvorlig som ny og kunnskapstørst student. Jeg var bare en «vakker frøken», og ikke en det var interessant å snakke med, slik som de andre rundt bordet.

Jeg tenkte mye på episoden i ettertid, på hva jeg skulle sagt og gjort for å stå opp for meg selv. For første gang i livet følte jeg at det hadde noe å si at jeg var jente og ikke gutt. At det var i møte med universitetet at jeg skulle oppleve det, kom som et sjokk.

«Jeg fikk munnkurv»

Jeg arbeidet som førsteamanuensis og prodekan for forskning på en høyskole. Flere på avdelingen hadde arbeidet hardt for å få en ekstern professor ansatt. For å introdusere ham for staben la jeg til rette for et internseminar hvor han fikk presentert seg selv og forskningen sin. Dette foregikk samme dag som avdelingens julebord. Da jeg senere så ham stå for seg selv, gikk jeg bort og småpratet litt, og det endte med at jeg fikk ham til bords på julebordet.

Vi hadde ikke kommet langt i måltidet før jeg plutselig hadde hånden hans øverst på innsiden av låret mitt. Jeg fjernet hånden, la bena tett i kors og vendte meg vekk, men han fortsatte, og måltidet utviklet seg til en kamp. Etter måltidet sa jeg tydelig ifra at han skulle holde seg unna. Senere i bilen på vei hjem fikk jeg høre at han hadde oppført seg utilbørlig og trakasserende overfor minst tre kvinner til.

Mandag morgen varslet jeg dekanen. Jeg mente vi burde kartlegge om det gjaldt flere enn oss fire jeg kjente til, slik at vi fikk oversikt over omfanget og kunne ivareta dem som opplevde dette ubehagelig. Vi burde sjekke med hjemmeinstitusjonen hans om han hadde lignende saker på seg fra før, og jeg mente at han burde få en formell advarsel. Dette skjedde tross alt på hans første dag på jobb. Jeg understreket at dette var å betrakte som en varslingssak.

Gjennom helgen hadde både professorens oppførsel og min egen reaksjon plaget meg: Jeg opplevde ikke at han hadde det som et realistisk siktemål å «få pult», men at dette handlet om makt, om å sette meg ut og «på plass» – en reduksjon. Det plaget meg også at min første reaksjon hadde vært å ta dette på egen kappe ved å undres om jeg virkelig sendte så feil signaler.

Imidlertid var det dekanens håndtering videre som tok motet fullstendig fra meg. Jeg fikk beskjed om at nå var det viktig at dette ikke ble en større sak, og jeg fikk munnkurv (hvilket jeg ikke aksepterte). Jeg ble forsikret av dem som hadde jobbet for å få professoren ansatt, at dette var en glipp som sikkert skyldtes alkoholen. Etter en tid kom det en unnskyldning på e-post.

Jeg opplevde at hensynet til meg og mine tre kolleger hadde null verdi, mens de mennene som hadde jobbet for å få ham ansatt, nå jobbet hardt for å beskytte professorens og sin egen prestisje. Kort fortalt jobber jeg ikke lenger ved denne institusjonen.

«Han er 54 år, eg er 23»

Det er kvelden innan ex.phil.-eksamen, og eg sit med undervisaren i faget på ein restaurant i Bergen. Han er skikkeleg full. Det er den type eksamen med avkryssing, der det blir avgjort med det same om ein består eller ikkje. Denne avgjersla blir altså tatt av undervisaren i faget, som no sit foran meg og er på sin andre karaffel med vin (eg har drukke eit halvt glas). Han er 54 år og eg er 23. Han ser meg inn i augo og seier han trur han er litt forelska i meg.

Vi skulle eigentleg drikke kaffi ein ettermiddag. Det var avtalen. Eg var så interessant å diskutere filosofiske emne med. Så seint ein fredags kveld får eg melding om det ikkje hadde vore koselegare å møtast over ein middag med vin? Eg føler at dette ikkje er greitt, men vågar ikkje å seie nei.

På rettleiinga lar han dei andre studentane vente på gangen, det er så interessant å snakke med meg. Eg kjenner meg stolt og glad for å bli anerkjent. Eg ønsker meg ei akademisk framtid. Eg elskar filosofi og psykologi og har Siri Hustvedt som mitt store forbilde.

Tilbake på restauranten fortel han at det er først no han har forstått at han ønsker seg barn, og at ei som meg hadde passa som mor til dette. Eg er tydeleg på at eg aldri kjem til å inngå i eit forhold med han. At eg kom hit for å diskutere Heidegger og Sartre, ikkje for å bli sjekka opp av ein eldre mann. Han tek seg nær av dette. Byrjar å fortelje om einsemd, sjølvmordsforsøk og innleggelsar på psykiatrisk sjukehus. Eg har ikkje hjarte til å gå. Kjenner avsky i magen, sinne dunkande i hovudet, men får også ei stikkande smerte av medkjensle for han i brystet. Eg ventar til han har drukke opp karaffelen. Han ønsker ein klem til farvel, noko eg gir han motvillig. Seier «snakkast i morgon». Morgonen etter lét han som ingenting. Han melder meg etter enda prøve, det har visst gå bra, eg har fått A. Og forresten, vil eg ikkje kome og møte han no? Eg kjem med ei unnskylding, tørr ikkje heilt å avvise han. Tenk om han endrar karakterane mine.

Epilog: Han fortset å melde meg. Meldingar med «freudiansk» innhald, ifølge han sjølv. Draumar om at han er ein tjukk, feit, varm slange som eter meg sakte opp. Eg blir kvalm. Eg får standpunktkarakter og ber han om aldri å ta kontakt med meg igjen. Eg flytter til ein annan by og studerer vidare.

Metoohistoriene (2018)

← FORRIGE NESTE →

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.