Annonse

Annonse

00:00 - 28. oktober 2016

«Bli med meg, jeg har kondom i lommen, mannen din er jo ikke her»

En hånd på en rumpe her, en slibrig SMS der. Veien fra følelser til maktmisbruk kan være kort i norske universitetskorridorer.

«Hvis du ikke blir tilfredsstilt seksuelt andre steder, har du muligheter her.»

Det er flere år siden nå, det skjedde på 1990-tallet, men «Live» husker ordene godt. Hun var fersk hovedfagsstudent i filosofi ved Universitetet i Tromsø, og fikk veiledning av en forsker på sitt felt. Det første møtet mellom dem, forteller Live, åpnet med at han sa at kvinner «ikke har hjerne» for akademia.

Etter hvert som hun arbeidet videre med oppgaven, ble det klart at han likevel ikke mente hun var helt ubrukelig. Hele tiden var det små hentydninger til sex, slik Live beskriver det. Ikke ved hvert møte, men jevnlig.

– Jeg ignorerte ham, overhørte det. Jeg ser ikke på meg selv som noe aspeløv. Det gikk fint å holde ham unna, jeg bare lot som jeg ikke skjønte hva han mente, forteller Live i dag.

Det toppet seg under festmiddagen, etter at hun hadde levert oppgaven.

– Da stoppet han meg i en mørk korridor, trykket meg opp til veggen, sa: «Bli med meg, jeg har kondom i lommen, mannen din er jo ikke her». «Jeg har tenkt på dette hele tiden», sa han. Han mente visst at han hadde holdt seg i skinnet gjennom veiledningen, men at nå kunne vi jo gjøre det, sier Live.

Hun avviste ham kontant, og fortalte om hendelsen til mannen. Hun hadde diskutert situasjonen med en medstudent, men å melde fra om trakasseringen til universitetet, var uaktuelt.

– Jeg tenkte aldri på å varsle. Man er jo så sårbar. Han kunne for eksempel hindre meg fra å få doktorgradsstipend senere. Begynner du å bråke, har du det gående, sier Live.

 

Moralsk krise. En skandale rystet tidligere i år filosofenes verden: Flere kvinner anklaget den berømte moralfilosofen Thomas Pogge for trakassering. Han skal ha gitt yngre kvinner – studenter – tilbud om stillinger og deltagelse i prosjekter. Samtidig skal han ha innledet, eller forsøkt å innlede, forhold med dem.

Vet du noe om dette?

Morgenbladets nye varslerportal, bygd på SecureDrop, gjør det mulig å sende oss tips og dokumenter uten at noen kan spore at du har vært i kontakt med oss. 

Les mer på morgenbladet.no/varsle.

Beskyldningene mot Pogge aktualiserer Lives opplevelser. Hun er ikke den eneste. Morgenbladet har snakket rundt tretti norske akademikere om deres opplevelser som unge kvinner i mannsdominerte akademiske miljøer. En rekke av dem forteller at de har opplevd trakassering i ulike former.

Det er gjort få undersøkelser av omfanget av trakassering i akademia. Én årsak til det er metodeproblemer: Gråsonene er store. I en spørreundersøkelse fra 2015 blant nærmere 60 000 masterstudenter og doktorgradsstudenter i USA oppga én av seks at de hadde opplevd seksuell trakassering fra en overordnet eller veileder.

Morgenbladets kilder forteller om professoren som legger sin hånd over hennes under et møte, og begynner å stryke den i alles påsyn. Professoren som sender sms etter konferansen: «Jeg misunner alle som får se kroppen din på stranden i sommer». Stipendiaten som lar være å dusje i flere dager før veiledning, fordi hun ikke orker flere tilnærmelser fra mannen som skal hjelpe henne å få avhandlingen i havn. Veilederen som lager stønnelyder mens han kommenterer kroppen til stipendiaten, i påsyn av kolleger.

Kvinnene, som alle forteller sine historier anonymt, kaller det et kulturproblem i akademia. Noe det knapt prates om.

 

Hierarkiske muligheter. Saken mot Thomas Pogge sprakk i USA i juni, da nettstedet Buzzfeed publiserte en lang artikkel med anklager den honduranske Yale-studenten Fernanda Lopez Aguilar har rettet mot ham – og mot universitetet, for ikke å ta anklagene på alvor. Aguilar sier at Pogge, da hun avviste tilnærmelsene hans, trakk tilbake et tilbud om en jobb. Pogge bestrider Aguilars fremstilling av forholdet deres, og flere av påstandene hennes, men ikke alle:

Det stemmer at han booket ett felles rom til dem da han ba henne tolke for ham på en konferanse i Chile. Og det stemmer at han på flyturen hjem la seg til å sove med hodet sitt i fanget hennes.

– Det er et stort mulighetsområde for misbruk av makt fordi du sitter langt oppe i et hierarki i akademia, sier Olav Gjelsvik, filosof og leder for forskningssenteret Center for the Study of Mind in Nature (CSMN) ved Universitetet i Oslo.

– Jeg tror veldig mange mener at det er en del sånne problemer i våre miljøer.

Les også: Dette er anklagene

 

«Omsider kom det». Olav Gjelsvik har jobbet med Pogge i en årrekke. Pogge er kjernemedlem og en av de sentrale forskerne ved CSMN, et senter for fremragende forskning ved Universitetet i Oslo. Han har vært tilknyttet UiO siden 1990-tallet og har veiledet flere sentrale norske filosofer i doktorgradsarbeidene deres.

Thomas Pogge

  • Tysk moralfilosof, utdannet ved Harvard i USA under veiledning av den berømte filosofen John Rawls. Nå professor ved Yale University.
  • Er også professor II og kjernemedlem ved Center for the Study of Mind in Nature, et senter for fremragende forskning ved Universitetet i Oslo, og medlem av Det norske vitenskapsakademi.
  • Kjent for sitt arbeid innen global rettferdighet og forholdet mellom rike og fattige land. Har skrevet flere bøker om temaene, og driver også organisasjoner som Give what you can og Academics stand against poverty.

– Hva tenkte du da disse anklagene mot ham kom i amerikanske medier?

– Ja, altså … Hva jeg tenkte da? Jeg tenkte vel at omsider kom det noe sted. Jeg hadde ventet at dette skulle sprekke et par år før, sukker Gjelsvik.

Gjelsvik tar en lang tenkepause og veier sine ord nøye når han snakker om Pogge. Det er to år siden han ble tipset om anklagene mot kollegaen. Det etiske regelverket ved UiO sier at man ved mistanke om brudd på reglene – som blant annet sier at veileder og stipendiat ikke kan ha et utenomfaglig forhold – må gjøre undersøkelser, uavhengig av om noen har klaget.

– Man må snakke med alle, finne ut om noen er villige til å komme med påstander om at noe klanderverdig har skjedd, se om det har det, forteller Gjelsvik.

– Har dere gjort slike undersøkelser i denne forbindelse?

– Ja.

– Hva kom ut av det?

– Det kan du lese ut av det grunnleggende forhold at hans kontrakt ikke er hevet. Vi har ikke noen sak her.

Men Pogge-saken har vært ubehagelig, sier Gjelsvik, og en påminnelse om at maktmisbruk kommer i mange former. Du trenger ikke presse noen mot veggen i en mørk korridor for å tråkke over streken.

 

Det første han gjorde, var å gi meg en gin tonic i hånden.

«Anna»

Daten. For rundt ti år siden var «Anna» fersk psykolog, og nyansatt som forskningsassistent ved et institutt i Bergen mens hun søkte stipend til en doktorgrad. På en fagkonferanse traff hun en professor fra et annet universitet – «stor på mitt felt», som hun sier. Anna var alene fra sitt miljø på konferansen, kom i kontakt med forskere fra hans miljø, og slik med ham.

– Han ga faglige komplimenter, sa at arbeidet mitt virket interessant. Jeg følte at det her var stas, forteller Anna i dag.

Noen måneder senere kom professoren på besøk til Bergen. Han inviterte han Anna til et møte: De hadde felles prosjekter de kunne diskutere, mente han, de kunne gjøre det over middag.

– Jeg kom rett fra jobb, hadde med notater og full pakke. Men jeg skjønte fort at det jeg kom til var en date. Det første han gjorde, var å gi meg en gin tonic i hånden, forteller Anna.

Hun beskriver professoren som ekstremt flørtende, overhode ikke interessert i å snakke fag. På slutten av middagen forsøkte han å overbevise henne om å bli med opp på hotellrommet hans.

– Han tok meg liksom litt i armen, ledet meg mot heisen. Da sa jeg, nei, nei takk, ha det. Og gikk.

Anna sier hun gikk derfra med hjertet i magen: Var de faglige komplimentene han hadde gitt henne, kalkulert med dette for øye? Professoren tok kontakt også neste gang han kom til byen, og etter en ny konferanse begynte han å sende det Anna kaller «ekstremt ufine sms-er».

– Sa du fra til noen om det?

– Det tok litt tid, men på et tidspunkt fortalte jeg det til en kollega, og til sjefen min som også var veilederen min. Hun ble sånn, «hva vil du jeg skal gjøre her?» Men jeg kunne ikke se for meg at det skulle få noe positivt utfall for meg å varsle.

– Enn til ham, under den middagen? Du sa ikke, «nei, dette synes jeg er upassende»?

– Nei, det gjorde jeg ikke. Det er merkelig hvordan man reagerer i en slik situasjon. Jeg var så totalt uforberedt, og samtidig hadde jeg så utrolig stor respekt for ham som fagperson, sier Anna.

Anna sier hun på et annet tidspunkt opplevde at en kollega på et møte la en hånd på låret hennes, under bordet. Hun var den yngste og minst erfarne forskeren på møtet, og sa ingenting.

– De opptrer på en måte som gjør at adferden deres virker normal. De gjør det på en helt selvfølgelig måte, man føler seg så dum og off hvis man begynner å kommentere eller kritisere. Den er veldig merkelig, den følelsen.

 

Det rasjonelle valget. – Jeg tror de fleste vil si at de kjenner til noe.

Lene Bomann-Larsen er filosof og forskningssjef ved Krigsskolen, og svarer på hvor vanlig hun tror det er at yngre forskere har opplevd upassende eller ubehagelige tilnærmelser fra eldre professorer.

Bomann-Larsen ble selv veiledet av Thomas Pogge i sitt doktorgradsarbeid – blant annet på hans hotellrom. Ikke noe galt i det, sier hun, det samme gjaldt for mennene han veiledet. Men det er «litt corny» å tenke på i dag. Påstandene i USA kom som et sjokk. Pogge hadde aldri oppført seg annet enn eksemplarisk overfor henne. Det samme gjelder for resten av hennes akademiske karriere, rent personlig.

– Men jeg har jo sett… Jeg har jo sett ting. Mannlige professorer som innleder forhold til yngre kolleger, hvor de sier at de ikke tør gå ut av det igjen fordi de er redd for konsekvensene, sier hun.

– Jeg tror man lett kan gå lenger enn man ønsker selv, og jeg tror ikke at man varsler så lett.

– Hvorfor ikke?

– Det er frykten for egen karriere, det er mye uformell makt hos professorene. De kan påvirke fremtiden til den enkelte ved å gi anbefalinger, pushe noen frem, for eksempel når de sitter i råd, styrer eller utvalg som anbefaler eller ansetter folk, og de kan påvirke hverandre i slike situasjoner.

Olav Gjelsvik sier det har vært «noen slike saker, ved Humanistisk fakultet og ved UiO». Likevel er det få offisielle klager. Han tyr til den kjente teorien om voldtektsforbrytelser, at bare rundt 10 prosent av alle voldtekter anmeldes.

– Jeg vil ikke bli overrasket om det er sammenlignbare tall for den typen maktmisbruk som kan skje i akademia, sier Gjelsvik.

– Folk velger at den, tross alt, minste byrden er å ikke gå videre med det. At det er noe du må bite i deg, denne gangen, for å opprettholde en god relasjon.

 

Klapset. Hvor går grensen mellom vennlighet, en uskyldig spøk og noe annet? Hva skal man måtte tåle? Er det greit, som en person forteller om til Morgenbladet, at en sjef sier på et møte at han vet når alle i forskningsgruppen hans har mensen? Eller at han under en sen middag med gruppen smyger hånden rundt midjen på stipendiaten?

Erfaringene til «Ida» og «Emma» illustrerer problemet. De opplevde begge det samme, en kaffeinvitasjon, vennlighet og imøtekommenhet fra en professor på instituttet der de var i ferd med å ta doktorgraden. Så: Hinting om sex, kommentarer på utseendet, at han tok dem på rumpa.

– Det var ikke tilfeldig. Jeg hadde ryggsekk på meg da han gjorde det, så han måtte virkelig jobbe for å komme til, forteller Emma.

Klart man kan riste noe slikt av seg, sier de i dag. Men skal du måtte lure på om noe slikt blir utfallet når en kollega er hyggelig mot deg?

– Dette er jo ikke overgrep, det er veldig lett å tenke at det var «bare» et klaps på rumpa. Men selv flere år etter blir jeg så sint når jeg snakker om det, sier Ida.

– Hvorfor snudde jeg meg ikke bare og klapset til ham? Jeg frøs, det var så uventet og så respektløst. Det får deg til å føle deg så liten, som et objekt.

 

En av seks. I 2010 startet Jennifer Saul, professor i filosofi ved University of Sheffield i Storbritannia, bloggen «What it’s like to be a woman in philosophy». Den skulle egentlig ikke fokusere på trakassering, forteller hun. Ideen var å dele erfaringer om livet i et mannsdominert akademisk miljø.

– Men jeg ble fullstendig oversvømt av historier om trakassering, det kom ti om dagen i ukesvis, forteller Saul.

En studie antropologen Kathryn Clancy har gjort av erfaringene fra feltarbeid på sitt fagområde, publisert i tidsskriftet Plos One, gir samme inntrykk: Av de 516 kvinnene som svarte, hadde 70 prosent opplevd uønskede seksualiserte kommentarer. Én av fire hadde opplevd å bli tatt på. Som regel kom kommentaren eller berøringen fra en person høyere opp i det akademiske hierarkiet.

Da The Guardian nylig skrev om trakassering ved britiske universiteter, og ba leserne fortelle om sine erfaringer, fikk de mer enn hundre svar, med historier om alt fra mobbing til overgrep og voldtekt.

 

Konsekvensene. – Da jeg leste om Pogge-saken, tenkte jeg at den kunne handlet om meg.

«Heidi» ble rekruttert til å skrive doktorgrad ved et norsk universitet i 2007, av en mann hun beskriver som «litt berømt» på hennes forskningsområde, og «veldig karismatisk». Som veileder roste han henne i starten opp i skyene, forteller hun. Han sa hun var smart og begavet, og tok henne med på møter og konferanser. De drakk øl etter jobb, med andre kolleger eller alene. Han ville være det hun i etterkant karakteriserer som «intim, unormalt nær».

Det endte med at de lå sammen, og innledet et forhold, selv om han var gift og hun var forlovet.

– I ettertid har jeg tenkt at han innyndet seg, sakte, men sikkert, fra dag én. Dette var mitt første møte med akademia. På én måte var jeg smigret, på den annen side hadde jeg store problemer med det, sier Heidi i dag.

Heidi sier hun forsøkte å avslutte relasjonen flere ganger, og foreslo også at han skulle slutte å være veilederen hennes. Det ville han ikke gå med på, sier hun. Forholdet varte i halvannet år, det tok slutt da forskeren, ifølge Heidi, «gikk lei av henne».

– Fra da av ble jeg fryst ut. Jeg ble ikke invitert på felles fagmøter eller lunsjer, fikk nesten ikke veiledning, han sa han tvilte på min faglige kompetanse. Senere fikk jeg høre at han baksnakket meg til de andre veilederne mine, og til kolleger, forteller hun.

Kolleger av Heidi forteller at de, uten å vite noe om hva som hadde foregått mellom de to, reagerte på stemningsskiftet i hvordan veilederen omtalte henne. Selv begynte hun å lure på om han hadde rett.

– Man begynner til å tvile på seg selv, på om man er gitt disse mulighetene fordi man er faglig flink, eller fordi han vil komme i buksene dine.

Heidi meldte til slutt fra om saken, og ble trodd – blant annet fordi flere kunne backe opp historien hennes. Men det tok halvannet år før hun kom så langt.

– Ingen snakket om at dette kunne være et problem. Da det sto på, sa veilederen at dette var helt vanlig, at hvis jeg sa noe om det, ville ingen lee et øyelokk. Så jeg sa ikke noe.

 

Et filosofisk problem. Pogge-saken har rystet verdens filosofer. Etikeren er blant annet kjent for å mene at makt-asymmetrien mellom rike og fattige land er så stor at avtaler mellom dem vanskelig kan ansees som gjensidige. Ironien i at han nå er anklaget for å utnytte unge studenter, har ikke gått upåaktet hen.

Pogge-saken er heller ikke den første av sitt slag. To andre amerikanske filosofiprofessorer, Peter Ludlow ved Northwestern University og Colin McGinn ved University of Miami, har de siste årene mistet jobben etter å ha hatt forhold – gjensidige, ifølge professorene – til studenter.

Ved det filosofiske instituttet ved University of Colorado i Boulder var anklagene om trakassering i 2014 så omfattende at de stoppet inntak av nye studenter i ett år, mens de tok tak i situasjonen.

Har filosofien et spesielt problem? Hverken Lene Bomann-Larsen eller Olav Gjelsvik vil utelukke det. Filosofien er preget av sterke hierarkier, sier Gjelsvik, fordi en briljant filosof vil skille seg ut og få mye makt, selv uten at han formelt er sjef. Og, nettopp der, et annet poeng: «Han».

– Alle de etablerte filosofene er menn. Nesten alle, sier Bomann-Larsen.

Ikke slik å forstå at kvinner aldri trakasserer, men de undersøkelsene som er gjort, antyder at det er vesentlig sjeldnere enn kombinasjonen eldre mann-yngre kvinne. Og selv om flere kvinner er på vei inn, er toppen fortsatt mannstung.

Akkurat det gjelder for øvrig på de fleste fagområder. Det var ved Universitetet i Oslo, men på et helt annet institutt enn filosofi, at den nyansatte «Siren» møtte professoren som la sin hånd over hennes i et møte.

 

De rundt. – Det satt mange andre der. Jeg trakk hånden tilbake, akkurat da syntes jeg bare det var flaut. Jeg lurte på hva folk tenkte om meg, sier Siren i dag.

Siden fortsatte professoren, sier Siren. I en lunsj kom han inn mens hun spiste sammen med flere kolleger. Han la hendene inn under det utslåtte håret hennes, og begynte å massere henne i nakken.

– Jeg stivnet, klarte ikke si noe. Én ting er denne mannen, jeg synes bare litt synd på ham. Men det verste var nesten at alle som satt rundt og så på, ikke sa noe.

– Var det åpenbart for de andre at det var upassende?

– Ja. Jeg har lurt på hvorfor de ikke sa noe. Kanskje de tenkte det bare er sånn han er, sier Siren.

Den neste gangen ble den siste. Professoren skulle hjelpe henne med noe på en datamaskin, og i stedet for å stille seg ved siden av henne, stilte han seg bak og strakte armene rundt henne for å vise på skjermen.

– Det sprakk for meg. «Dette er ikke greit», sa jeg. «Du trenger ikke stå sånn.» «Jo, det trenger jeg», svarte han. Da reiste jeg meg og gikk.

Siren sier hun fortalte om hendelsene både til sin egen sjef og til en kontorsjef på instituttet, uten at det ble noen videre sak av det. Noen offisiell klage leverte Siren aldri. Løsningen ble at hun flyttet til et kontor i en annen etasje.

 

Trøbbel uansett. Kjærlighet oppstår like ofte på universitetet som andre steder. Det er ikke uvanlig at professorer i Norge er gift med sine tidligere studenter, slik også leger er gift med leger, arkitekter med arkitekter, journalister med journalister.

Men hvis alle er vant til at søt musikk oppstår i gangene, og at det kan ende godt, hvor bevisste er vi da på at oppmerksomhet også kan være «ekstremt uønsket», for å bruke Annas ord? Eller at det som oppsto i gjensidighet, ikke trenger å fortsette å være det?

– Begge er kanskje enige om at det var flørting i starten. Men så, når det går litt videre, da er det typisk for sakene ved NTNU at det er veileder – en mann – som pusher på, mens stipendiaten får fullstendig panikk, sier Øyvind Hetland, tidligere leder av Dion, NTNUs interesseorganisasjon for stipendiater, postdoktorer og midlertidig ansatte.

Dion har i slike situasjoner hjulpet stipendiaten med å bytte veileder. Ofte ender historien der.

– Men det kan bli vanskelig, hvis man har begynt på artikler sammen eller må jobbe sammen i prosjekter. Det kan være snakk om innsamlede data du ikke kan publisere uten samtykke fra den andre parten, det har vi opplevd at kan gi opphav til problemer, sier han.

Alle de norske universitetene har nå regler for forhold mellom studenter og ansatte. NTNU kom sist på banen da de i fjor oppdaterte etikkreglene sine. Men Lina H. Ingeborgrud, som i dag leder Dion, sier det ennå snakkes for lite om dem, og om problemene som uansett kan oppstå. Hun mener det er talende at det gjerne er Dion som først får høre om sakene.

– Det vitner om at de det gjelder ikke har vært trygge nok til å løse dette på eget institutt, gå til egne tillitsvalgte. De kjenner ikke systemet, hvem de kan henvende seg til, sier hun.

Lene Bomann-Larsen påpeker at et klart og tydelig kommunisert regelverk kan være like nyttig for veilederen som for stipendiaten.

– Det er ikke sikkert at man alltid er klar over at man utnytter. «Dette er jo ikke noe problem, ikke noe å bry seg om.» Men da er man ikke klar over hvor mye makt man har. Hvor ubehagelig det kan føles at du må gå på akkord med din egen integritet for ikke å bli forbigått eller utstøtt.

 

Brevet. Tvisten mellom Thomas Pogge og Fernanda Lopez Aguilar er tidligere blitt undersøkt av Yale, som kom frem til at Pogge hadde opptrådt uetisk på en del punkter, men at man ikke kunne kalle det «seksuell trakassering».

Etter at anklagene kom ut i mediene, valgte likevel nesten 170 filosofer – deriblant alle unntatt én av Pogges professorkolleger ved Yale – å publisere et åpent brev:

«Pogge har oppført seg på en måte som bryter med våre profesjonelle normer. Ingenting er viktigere for vårt filosofiske samfunn enn den tilliten som han har forrådt. Basert på den offentlig tilgjengelige informasjonen, fordømmer vi på det sterkeste hans skadelige oppførsel overfor kvinner […] og hele det akademiske samfunn.»

Gjelsvik er blant dem som har signert brevet.

– Vi skal ikke skape den typen situasjoner der du plutselig er i en fremmed by og tror hotellet er ordnet, og så er det til begge med dobbeltseng. Det er svært uryddig og svært kritiserbart, sier han.

– Så kan du si at et slikt brev er en slags public shaming, som noen vil synes er i meste laget. Det er det anledning til å ha et meningsrom om. Men brevet påstår ikke noe som ikke allerede er erkjent av Pogge selv.

 

Lynsjemobb. – Dette er en form for virtuell steining, mener derimot Lars Johan Materstvedt.

Materstvedt er professor i filosofi ved NTNU, og ble selv veiledet av Pogge i sitt doktorgradsarbeid. At kolleger tar stilling i Pogge-saken gjennom et slikt brev, kaller Materstvedt for digital lynsjemobb-oppførsel:

– Man forfølger en person utenom alle rettskanaler. Man blir et moralpoliti som baserer seg på rykter og påstander. Slikt gjør du bare ikke, selv om du mener at noen har gjort noe moralsk galt. Du kan ikke drive internettkampanjer, slike saker hører hjemme i rettssystemet eller i systemene på universitetet, sier han.

– Tror du trakassering og maktmisbruk fra eldre professorer overfor yngre studenter og ansatte er et problem i akademia?

– Det første jeg vil si, er at de som har skrevet under på brevet, trakasserer Pogge. Det er en temmelig syk ting å gjøre, og minner om massesuggesjon. Om han har trakassert noen andre, skal det håndteres på en helt annen måte.

Filosofen er klar på at asymmetriske maktrelasjoner kan være et problem i akademia. Den som flørter, kan oppleve flørtingen som uskyldig, mens mottakeren blir satt ut.

– Det er et problematisk felt, noen er veldig sensitive, andre er det ikke. Ute i den store verden er det mange som opplever å bli avvist. Den som avviser, kan på sin side oppleve det som en «uønsket seksuell tilnærming», men det er jo slik verden er, sier han.

– Har man ikke rett til å forvente å slippe slikt på arbeidsplassen?

– Men da må man definere hva det er man snakker om. Jeg vet det har vært diskutert, i møter på NTNU, om man kan smile til stipendiater. Da er det hele i ferd med å gå av hengslene, sier Materstvedt.

 

Pogge som middel. Pogge selv skriver i en e-post til Morgenbladet at han er «overrasket» over at kollegene hans har latt seg feie med i det han kaller en kampanje mot ham.

– Ms. Lopez Aguilar har anklaget meg for overfall, for å ha tatt på låret og brystet hennes med makt. Den anklagen er fullstendig, beviselig falsk, skriver han.

Pogge bestrider Aguilars fremstilling av hendelsene på hotellrommet i Chile, peker på at Yales komité har kommet til at han ikke har trakassert og forteller at han besto en løgndetektortest i saken med god margin. Saken er innfløkt, detaljene kan du lese på Pogges hjemmeside, der han har publisert et lengre svar på anklagene.

– Det åpne brevet sier jeg har brutt de etiske standardene i yrket, men ingen skriver hva disse er. Hvis noen mener jeg har brutt etiske standarder, la dem navngi disse og måten jeg brøt dem på. Da har jeg en fair sjanse til å bestride enten standardene eller forbrytelsene, skriver etikeren.

Anklagene

  • 1990-tallet: En student ved Columbia-universitetet i New York anklager sin lærer, Thomas Pogge, for seksuell trakassering. 
  • Sommeren 2010: Thomas Pogge drar på konferanse i Chile, og tar med seg sin tidligere student Fernanda Lopez Aguilar som tolk. Aguilar påstår senere at Pogge tok henne på låret og brystet på hotellet.
  • Høsten 2010: Aguilar sier Pogge trekker tilbake et tilbud om jobb ved Yale. Pogge hevder de begge visste at tilbudet ikke var reelt.
  • Mai 2011: Aguilar leverer en formell klage til Yale, der hun anklager Pogge for seksuell trakassering. En kommisjon ved skolen konkluderer med at Pogge har opptrådt uetisk, men at det ikke finnes nok bevis til å kalle det seksuell trakassering. 
  • April 2014: «Aye», en asiatisk student ved et universitet i Europa, skriver et essay for nettsiden Thought Catalogue, der hun beskriver hvordan Pogge brukte løfter om fremtidige karrieremuligheter til å starte et forhold med henne.
  • Oktober 2015:  Aguilar leverer en formell klage til Yale, der hun anklager universitetet for ikke å ha ivaretatt hennes rett til et trygt utdanningsmiljø, en såkalt Title IX-klage. Klagen er fortsatt til behandling.
  • Mai 2016: Buzzfeed publiserer en artikkel om anklagene fra Aguilar og Aye. 
  • Juni 2016: Rundt 170 filosofer skriver under på et åpent brev som fordømmer Pogges oppførsel.
  • August 2016: Pogge fortsetter undervisningen ved Yale, men uttaler til Yale Daily News at han har vurdert å si opp jobben.
     

Ifølge Materstvedt er det ikke tilfeldig at saken mot Pogge kommer fra USA. Der er de ekstremt følsomme for alt som har med kjønn og rase å gjøre, sier han.

– Uavhengig av hva som er sant om Thomas Pogge, kan det være en god ting at saken setter i gang en diskusjon om grenser?

– Ikke nødvendigvis. Vi må jo diskutere disse temaene, om mannsdominerte miljøer, hva som er trakassering – men å bruke Pogge som et rent middel i denne sammenhengen, for å si det med Kant, er uakseptabelt, sier han.

– Det kan også skape en form for oversensitivitet, et dårlig miljø der folk er redde for å være hyggelige mot hverandre og å «skru på sjarmen». Da ser du trakassering og seksuelle tilnærmelser overalt.

 

«Snakk om det». Langt de fleste akademikere, menn som kvinner, trakasserer ikke. Morgenbladet har vært i kontakt med svært mange forskere og tidligere forskere i arbeidet med denne artikkelen, og mange av dem forteller at de aldri har opplevd noe upassende.

Øyvind Hetland ved stipendiatorganisasjonen på NTNU sier likevel det ikke er mange år siden sist han hjalp til da en stipendiat fikk problemer med veilederen sin. «Anna» er nå fast ansatt ved et norsk universitetet, og sier hun de siste årene har hjulpet mer enn én av sine studenter takle upassende oppførsel fra kolleger – men i det stille.

Anna Bull er professor ved University of Bath i Storbritannia, og leder lobbygruppen 1752, som jobber for å sette trakassering i akademia på agendaen. Hun mener det ikke er tilfeldig at historiene Morgenbladet har fått fortalt, ofte er flere år gamle.

– Anekdotisk, fra det vi får høre, er det ganske vanlig at man ikke erkjenner at det man opplevde var trakassering før flere år senere, sier Bull.

Hun mener problemet er at akademia ikke er enig med seg selv om hva som er akseptabel oppførsel i asymmetriske maktrelasjoner, og dessuten ikke er så interessert i å diskutere det. Er det greit for en veileder å gå på pub med stipendiaten sin, på fylla? Å dra på ferie sammen?

– Vi forfekter ikke nødvendigvis et forbud mot forhold mellom voksne studenter og professorer, selv om det er en vei man kan gå. Men vi må begynne å snakke åpent om disse tingene.

 

Mellom bagateller og stillhet. Ingen av kvinnene som har fortalt om sine erfaringer med eldre kolleger, vil stå frem med navn i Morgenbladet. Miljøene er små, og de er fremdeles avhengige av å bevare gode relasjoner til kolleger.

– Det jeg er redd for, er at… Si jeg står frem og forteller om dette. Da blir jeg den personen. Jeg vil jo ikke være det, når jeg møter kolleger på konferanser, for eksempel, jeg vil være kjent for det jeg gjør faglig, sier Anna.

– Og så er det alltid den mistanken, hvor mye provoserte du? Jeg var attraktiv, pyntet meg litt ekstra i perioden da dette skjedde – hvor mye skyld har du i det selv?

Enkeltsakene er uansett ikke det viktige, insisterer kvinnene. Men diskusjonen om akseptabel adferd, om hierarkisk makt og misbruk av den, har vanskelig for å komme i gang når det mer uskyldige kan avfeies med at «det var jo bare en spøk» og det alvorligere sjelden eller aldri snakkes om.

– Det er fortsatt vanskelig å snakke med kolleger om dette. De skjønner det ikke, de tenker du overreagerer, sier Emma.

En av kvinnene jobbet en periode ved et universitet i USA der dekanen ved hver studiestart sendte ut et brev til alle ansatte, med beskjed om at på dette fakultetet er det nulltoleranse for trakassering. Trakassering og upassende oppførsel ble definert, og brevet ble avsluttet med en oppfordring: «Skulle du oppleve noe, ta kontakt. Min dør er alltid åpen.»

Som Heidi utbryter:

– Herregud, om jeg hadde fått en slik e-post da jeg begynte, hadde bjella begynt å ringe lenge før.

Annonse