---
Mørke motkrefter
Gjennom artikkelserien «Mørke motkrefter» har Morgenbladet og Harvest over flere artikler satt søkelys på oppdrettsbransjens forhold til forskning.
Siste dokumentar handlet om forskningsfondet FHF. Flere kilder var kritiske til praksisen i fondet, og mangelen på åpen konkurranse om midlene.
Les alle artiklene på morgenbladet.no
---
– Vi er en stormakt! Tro meg.
Per Sandberg legger trykk på ordene.
– Men vi skal bli større!
Fiskeriministeren ser utover forsamlingen i Youngfish øst, en forening for de smarte, unge i sjømatnæringen. De står pent antrukket, rett fra jobb, i små klynger i lokalet ved Mathallen i Oslo. Langs veggen står et langbord med sushi, i hjørnet er en bar.
– Det ligger ambisjoner her, sier Sandberg fra den lille scenen, – om at fiskerinæringen i løpet av 35 år skal passere 500 milliarder i eksportverdi.
Det er september 2016, og Sandberg sier eksporten har økt hver dag siden han ble minister året før, «så noe gjør jeg vel rett».
Salen humrer.
– Det er rom for enorm verdiskaping på sjømat. Enorm! «Men, Per Sandberg», sier de, «du kan jo ikke si at du skal ha femdobling?» «Nei!» sier jeg da, «det er ikke jeg som sier at Norge skal ha en femdobling! Det er bred og grunnleggende forskning som sier dette». Gjør vi det riktig, kan vi faktisk få seksdobling! ifølge bred forskning.
Den «brede forskningen» Sandberg viser til, har lagt premissene for politikken under tre statsråder. Nå stilles det spørsmål. En professor kaller rapporten «et bestillingsverk». En konsulent synes den har fått «merkelig» stor tyngde. De som skrev den, avviser at den kan kalles forskning.
2. Rapporten blir til
En dag i 2012 møttes åtte personer på Lerchendal gård i Trondheim. De var invitert av Norges Tekniske Vitenskapsakademi (NTVA) og Det Kongelige Norske Videnskapers Selskab (DKNV), to forskerforeninger med et tett forhold til næringslivet. Akademiene hadde utgitt en rapport om sjømatnæringen før, og spådommene traff godt. Nå ville de se langt fremover, til år 2050.
De åtte utvalgte satt på fire heldagsmøter og tenkte høyt om havnæringenes fremtid.
Christina Abildgaard fra Forskningsrådet husker «masse diskusjoner rundt bordet» og at hun understreket behovet for forskning.
Edel Elvevoll fra Universitetet i Tromsø sier samtalene var «interessante og utfordrende», at hun snakket om biomarine næringer, og at det som var vanskeligst å konkludere om, var fremtidig verdi av ufødte næringer fra havet.
Leif Inge Nordhammer presenterte sine tanker. Han var nylig avgått etter 15 år som konsernsjef i lakseprodusenten Salmar.
Jørn Krog hadde vært departementsråd i Fiskeridepartementet.
Sintef var sekretariat og sørget for at arbeidsgruppens tanker ble skrevet ned og omgjort til prognoser og tall.
Mest sentral var Karl Andreas Almås, som var direktør for Sintef fiskeri og havbruk og ledet arbeidsgruppen på åtte.
Almås sier de jobbet etter «Chatham-regler», der alle kan tenke høyt underveis, men alle blir enige og skriver under på det ferdige dokumentet.
Den endelige rapporten fikk navnet Verdiskapning basert på produktive hav i 2050.
Den 78 sider lange rapporten anslo at den marine verdiskapningen i 2050 kunne nå 500 milliarder kroner, og lakseproduksjonen kunne vokse til 5 millioner tonn. Rapporten nevnte ikke ordet «femdobling».
3. Rapporten får innflytelse
– Vi står ved terskelen til et nytt haveventyr, sa fiskeriminister og lakseoppdretter Lisbeth Berg-Hansen (Ap) da hun presenterte rapporten 16. august 2012.
– Her i dag vil vi få presentert en rapport om verdiskapingspotensialet fremover. Jeg har lest den … I 2010 var den marine omsetningen på 90 milliarder kroner. Nå anslås det at den i år 2050 vil være på over 550 milliarder kroner. Dette er en seksdobling fra dagens nivå.
Fra denne dagen var «seksdoblingen», også omtalt som «femdoblingen», et begrep i norsk sjømatpolitikk.
Ideen ble raskt tatt inn i offentlige dokumenter. Da regjeringen noen måneder senere lanserte sin forskningsstrategi, «Hav 21», var estimatene i 2050-rapporten tatt med.
I begynnelsen av 2013 kom en stortingsmelding om sjømat, Verdens største sjømatnasjon. Tall og grafer fra 2050-rapporten var nå rykket frem som premisser i innledningen.
I et DN-intervju samme år sa stortingsrepresentant Frank Bakke-Jensen (H) at den da nye regjeringen Solberg ville bruke 2050-rapporten som «et styringsdokument». «Det er en god og visjonær rapport, og den er også godt mottatt i næringen», sa han.
2050-visjonene vandret ut i mediene. «Sjømat kan gi nytt haveventyr», skrev Aftenposten. «Spår ny fest til sjøs», skrev BT, og omtalen syntes alltid å gjenspeile en voldsom optimisme. «Et hav-eventyr» (iTromsø). «Venter voldsom vekst» (Ytringen). «Havet vil gi Sunnmøre en gyllen fremtid» (Sunnmørsposten).
Det er vanskelig å peke på når det skjedde, men gradvis gled 2050-tallene over fra «scenario», via «visjon», til «ambisjon» og «politisk mål».
«Regjeringens ambisiøse mål er at verdiskapningen i den maritime sektoren skal seksdobles», skrev Innovasjon Norge i et intervju med Lisbeth Berg-Hansen i 2012, og ministeren var sitert på at hun jobbet med «hvordan vi skal komme dit».
Hennes arvtager, Elisabeth Aspaker (H), sa stadig at hun «delte visjonen om en flerdobling av oppdrettsnæringen mot 2050», men omtalte det så vidt vi kan se, ikke som et «mål».
Per Sandberg har derimot omtalt at «ambisjonen er en flerdobling fremover, og opp mot 500 milliarder i eksport i 2050». Til E24 la han til at «jeg tror en femdobling kanskje er litt beskjedent».
Sandberg omtaler også 2050-scenarioet som «forskning». «Dette er ikke jeg som har … dette er forskning … i en bærekraftig sammenheng kan vi femdoble oppdrettsdelen», sa han for eksempel på NRK 26. mai 2016.
Sandberg mener også at femdoblingen må legge premissene for annen samfunnsplanlegging. «Fiskeri og havbruk skal bli hovedkilde til å finansiere velferdstjenestene i fremtida», sa Sandberg til Troms Folkeblad 9. august. «Hvis vi skal være med på vekstambisjonene, må vi politikere selvfølgelig bygge infrastrukturen rundt».
4. Hva rapporten gjør
Hva gjør denne rapporten, som har gitt den slik politisk innflytelse?
Professor Kristin Asdal og postdoktor Hilde Reinertsen ved Universitetet i Oslo studerer hvordan dokumenter blir til politikk, som del av et prosjekt i det europeiske forskningsrådet ERC. Et av dokumentene de har studert, er 2050-rapporten. De mener det er uvanlig at denne typen rapport får så stort politisk gjennomslag.
Normalt utreder staten gjennom offentlige utredninger, NOU-er. Det er en saklig, sober sjanger, ofte problemorientert og åpen om interessemotsetninger. 2050-rapporten, på den annen side, er mulighetsorientert og visjonær, «mindre transparent, mer retorisk og handlingsorientert», mener forskerne.
Rapporten benytter andre redskaper. Den definerer verdiskapning som synonymt med omsetning. Den bruker metoder utviklet ved amerikanske business schools, som å analysere verdikjeder og gjøre en SWOT-analyse, delvis av marinfeltets trusler og muligheter.
Slik gjør arbeidsgruppen anslag på ulike felter. Gradvis bygger de opp og tallet for hvordan de marine næringene vil se ut i 2050.
Samtidig, observerer forskerne, legges flere premisser til grunn. Scenarioet som tegnes for år 2050, bygger på sentrale forutsetninger. Blant disse er at:
1) Miljøproblemene regjeringen har pekt på i sin bærekraftsstrategi, er løst.
2) Viljen hos politikerne er til stede.
3) Offentlige rammebetingelser er endret til næringslivets fordel.
4) Det fortsatt er økende etterspørsel etter laks.
5) Det har kommet nye og viktige innovasjoner innen fôr, fiskehelse, avl og teknologi.
Dette er store hindre, men arbeidsgruppen bak rapporten legger til grunn at de blir løst.
Samtidig finnes motstridende trender. Klimaendringer, økonomiske nedturer. Arbeidsgruppen poengterer at veksten «fordrer» at miljøproblemene blir løst, og at man klarer å «fremskaffe de nødvendige fôrråvarene», men det mener de man gjør.
– De peker på enorme utfordringer, men beskriver samtidig en fremtid «gitt at dette er løst», sier Asdal.
5. Kritikk fra konsulentene
Konsulentselskapet Pricewaterhouse Coopers (PwC) har i flere år jobbet opp mot havbruksnæringen. Sist måned lanserte konsulentene en rapport, Sjømatbarometeret 2017. Denne går i dialog med 2050-rapporten, men har flere sider og flere undersøkelser.
PwC viser til at produksjonen av norsk laks ikke har økt siden 2012, mye på grunn av lakselus. Konsulentene refererer tall fra departementet om at lakselus medførte tap av 50 000 villaks årlig fra 2010 til 2014. 19 prosent av oppdrettslaksen døde i fjor, mye på grunn av lusebehandling. Samme år rømte 190 000 laks, et tap på 38 millioner kroner.
PwC mener det nye reguleringssystemet, «trafikklyssystemet», kan gi en vekst på maksimalt tre prosent årlig. Konsulentene legger også frem en spørreundersøkelse der bare en av tre ledere i sjømatnæringen tror 2050-rapportens estimat er realistisk.
I sum tror PwC at norsk akvakultur kan vokse til et volum på 3,3 millioner tonn i 2050. Det er 2,5 ganger dagens volum, langt mindre enn 2050-rapportens «femdobling».
Jeg synes det er litt merkelig at rapporten har fått så mye «tyngde» i politiske kretser.
— Hallvard Aarø
Da vi ber Hallvard Aarø fra PwC kommentere 2050-rapporten, skriver han på e-post:
– Sintef forutsetter at det er fullt mulig å nå et produksjonsvolum på 5 millioner tonn, under gitte forutsetninger. Jeg kan ikke se at Sintef har vurdert realismen eller sannsynligheten for at disse forutsetningene slår til. Av den grunn synes jeg det er litt merkelig at rapporten har fått så mye «tyngde» i politiske kretser.
6. Hvor god er rapporten?
Etter innvendingene fra PwC sender vi 2050-rapporten til flere. Vi ber dem lese og si hva de mener.
En av dem som svarer, er Kjersti Sandvik, som er journalist og har skrevet boken Under overflaten, om norsk havbruk. Hun bemerker forutsetningen om at man «lykkes med innovasjon innen fôr» og sier man er langt unna å få det til. Laks trenger et mye mer kaloririkt fôr enn dyr.
–I fremtiden må mer fôr hentes fra havet for ikke å konkurrere med matproduksjon på land, fra planter som soya. Da må man dyrke alger eller annet råstoff, eller bruke avskjær fra andre fiskerier, sier Sandvik.
Her er det en lang vei å gå, sier hun.
– Det er stadig mer rift om de gode oljene. Mange produsenter vil heller satse på produkter som går rett til mennesker, for eksempel helsekost og farmasi.
Hva tenker næringen?
Direktør Geir Ove Ystmark i interesseorganisasjonen Sjømat Norge påpeker at rapporten tar for seg hele den marine sektoren, ikke bare havbruk. Han mener den gir en «realistisk visjon hvis biologiske og teknologiske utfordringer løses». Han nevner også forutsetninger som markedsadgang, stabil global økonomi, rent hav og politisk vilje.
– Hvilken politisk vilje må til?
– Politikerne må ønske en videreutvikling av sjømatnæringene ved å sikre markedsadgang, sette av areal og investere i forskning. Og vi må få en større politisk aksept for å drive næringsvirksomhet.
Ystmark kommenterer at en femdobling i lakseproduksjonen krever at mer areal brukes til havbruk. Dette støter mot interesser som rekreasjon og vern.
– Det er en skandale at vitenskapsakademiene i Trondheim har signert på dette, sier professor Anders Skonhoft
Det er en skandale at vitenskapsakademiene i Trondheim har signert på dette.
— Anders Skonhoft
ved Institutt for Samfunnsøkonomi NTNU etter å ha lest rapporten.
– Jeg oppfatter det som et bestillingsverk for oppdrettsnæringen, regissert gjennom Sintef og vitenskapsakademiene. Rapporten har fått legitimitet fordi Sintef og de to akademiene har signert den.
Skonhoft mener Sintef blir «amatørmessig» når instituttet uttaler seg om samfunnet.
– Et eksempel er verdiskapningsbegrepet de bruker i rapporten. De setter verdiskapning synonymt med omsetning. Det er helt misforstått. Verdiskapning er omsetning minus kjøp av innsatsfaktorer. For en bedrift svarer dette igjen per definisjon til lønnsutbetaling og bedriftens fortjeneste, eller profitt.
Skonhoft sier en student som brukte begrepet slik, ville stryke på bachelor-nivå. Han påpeker at ingen økonom bidro til rapporten og at «ingen økonom ville signert på den».
– Jeg antar at de har brukt verdiskapning slik for å få næringen til å virke viktigere enn den er. Hvis du sier at omsetningen er på flere titalls milliarder, virker næringen viktigere enn om du sier at den utgjør 0,9 prosent av bruttonasjonalproduktet, sier Skonhoft.
Han mener også at rapporten feier problemer under teppet. Han påpeker at lus, rømming, forurensing og fôr-situasjonen er lite kritisk diskutert, og at det ikke nevnes hvor mye areal en femdobling av lakseproduksjonen vil kreve av kystallmenningen. Han påpeker at en mengde kystfiskere vil bli fordrevet fra områdene sine.
2050-rapporten lener seg tungt på boken Et kunnskapsbasert Norge, som BI-professor Torger Reve har skrevet sammen med kollega Amir Sasson. De to mener sjømatnæringen er en av Norges tre sterkeste kunnskapsklynger, et såkalt «globalt kunnskapsnav».
Vi ber Reve lese 2050-rapporten. Han ringer tilbake etter få minutter. Han sier nøkkelen ligger i teknologisk endring.
– Sintef tar bort forutsetningen om at alt skal baseres på kystanlegg, og da går det lettere, sier han. – Da går man over til industrielt havbruk. Man tar offshoreteknologi og lager fabrikker for produksjon av laks ute i havet.
– Er det realistisk?
– Ingeniørløsningene er laget, men det er jo et spørsmål om man klarer å operere så mye fisk i en så stor merd ute i havet. Det er utfordrende, men det skulle ikke være noe i veien med det.
7. Er rapporten forskning?
– Nei, sier forskningssjef Ulf Winther fra Sintef, som på vegne av arbeidsgruppen var med på å skrive rapporten.
– Dette er en perspektivanalyse, ikke en forskningsrapport.
– Hvordan ville en forskningsrapport vært laget?
– Dette baserer seg på en arbeidsgruppe. De diskuterer og får eksterne innspill. Det er ikke konkrete beregninger, bare vurderinger gjort av gruppen. Det har aldri utgitt seg for å være noe annet. For å lage en forskningsrapport ville man jobbet annerledes.
Trude Olafsen var hovedforfatter på rapporten.
– Rapporten har vært brukt og referert til i mange sammenhenger. Den er ikke forskning, men den gir et fremtidsbilde.
Olafsen sier at «noen kanskje hadde tjent på å lese rapporten grundigere», spesielt «forutsetningene for fremtidsbildene».
– Rapporten blir ikke alltid referert til som det arbeidet den var. Den gir noen tanker om hva fremtiden kan bringe, gitt noen forutsetninger. Den er ingen fasit.
8. Kraften i et tall
2050-rapporten har to funksjoner, skriver UiO-forskerne Asdal og Reinertsen i sin analyse av dokumentet. Den gir ikke bare et scenario for 2050, den fungerer også som en pådriver.
Rapporten viser til regjeringens mål om å bli verdens ledende sjømatnasjon, og «støtter den ambisjonen», men går også lenger. Den ber politikerne handle for å bygge opp norsk havbruk. Det er «på tide at det politiske Norge i sterkere grad, […] engasjerer seg i å utvikle fremtidens marine næringer», heter det. «Det trengs politisk vilje og besluttsomhet».
Forskerne beskriver hvordan rapporten inviterer politikerne til å tenke «som en investor». Den har et produkt å selge: Marin sektor. De ti «gode rådene» som er formulert i rapporten, fremstår dermed som «salgspunkter» for å få politikerne som langtidsinvestorer i sektoren.
– Rapporten oppfordrer politikerne til å vi se handlekraft. Slik kan det bli i 2050, hvis dere bare…
Men hvorfor virker rapporten så sterkt?
Asdal og Reinertsen viser til kraften i et tall. Gruppen bak 2050-rapporten gjør en mengde kvalitative vurderinger. De skriver til og med rett ut at noen aspekter «ikke kan tallfestes». Likevel tallfester de dem. Og slik ender de opp med et tall.
Det er tallet, ofte omtalt som «femdoblingen», som vandrer ut i verden. På veien forsvinner alle reservasjoner og forbehold, der tallet forplanter seg i politikervisjoner og strategidokumenter.
Tallet får status som fakta. Tallet har en objektiv kraft.
Rapporten får status som «forskning».
– Rapporten er selv tydelig på hva den er, kommenterer Asdal. – Den forteller hvordan den kommer frem til svaret sitt. Men folk kunne lese rapporter, særlig når dette får betydning for politikken. Hvis man antar en talldefinert målsetting uten å se på forutsetningene, har man tatt en uinformert beslutning.
Samtidig skjer en forsterkningsprosess. 2050-rapporten lener seg på boken til Torger Reve. Utredningen «Hav 21» lener seg på Reve og 2050-rapporten. Stortingsmeldingen lener seg på Reve, 2050-rapporten og «Hav 21». Slik ruller ideen om femdobling videre som en stadig voksende snøball. Snart omtales den som «flere sentrale rapporter, stortingsmeldinger og strategier». Eller som i stortingsmeldingen: «Til sammen dokumenterer disse rapportene fremtidsmulighetene for de marine næringene og gir et kraftfullt argument for økt marin satsing.»
9. Et forsvar for rapporten
Karl Andreas Almås var i 2012 visepresident i NTVA, som bestilte 2050-rapporten. Han ledet arbeidsgruppen på åtte utvalgte, og var dessuten direktør i Sintef fiskeri- og havbruk, som skrev rapporten.
I dag har Almås flere verv tilknyttet lakseoppdrett. Han sitter i styret i fôrselskapet C-feed, er styreleder for NHO Trøndelag, som organiserer sjømatbedriftene, og er i arbeidsutvalget til tankesmien Triton, som er betalt av næringen.
Dette var han ikke i 2012, da rapporten ble til. Derimot satt han i styret i Odd Berg Gruppen, som blant annet produserer fiskefôr, og hadde 400 aksjer i oppdrettsselskapet Salmar. På spørsmål om han hadde bindinger til sjømatnæringen da rapporten ble skrevet, svarer han:
– Ikke annet enn at næringen var en viktig samarbeidspartner for Sintef. Jeg hadde ikke formelle bindinger som ga noen personlig profitt.
Det var ikke forskning i den forstand, men en mulighetsstudie.
— Karl Andreas Almås
På spørsmål om rapporten er «forskning», svarer han:
– Det var ikke forskning i den forstand, men en mulighetsstudie.
– Per Sandberg kaller den «bred og grunnleggende forskning»?
– Rapporten er en mulighetsstudie, men statsråden har rett i at den bygger på vitenskapelige rapporter og publikasjoner. Det er angitt cirka 30 referanser i den.
På anmerkningene fra PwC-konsulentene svarer han. «jeg har ingen tilleggsvurderinger nå».
– Bruken deres av verdiskapningsbegrepet blir sterkt kritisert?
– Det er riktig at det er blitt diskutert. Vi valgte den gang å sette verdiskapingsbegrepet synonymt med omsetning eller salgsinntekter. I rapporten drøfter vi dette ganske inngående.
10. Svar fra Per Sandberg.
Vi kontakter fiskeriminister Per Sandberg. Vi nevner at de som skrev det han kaller «bred og grunnleggende forskning», ikke mener det er forskning i det hele tatt.
Sandberg skriver i en e-post at 2050-rapporten ble til med bidrag fra flere forskere.
– Forskere med bred og grunnleggende forskningsbakgrunn har deltatt i arbeidet med rapporten, fremholder ministeren.
Vi spør ham om 2050-estimatet er en «prognose», en «visjon», en «ambisjon» eller et «mål».
– Jeg vil kalle det en ambisjon, svarer Sandberg.
– Rapporten skisserer hvilket potensial som ligger i disse næringene, blant annet en femdobling av havbruk i 2050, gitt at en rekke forutsetninger som ligger til grunn for anslaget slår inn.
Sandberg sier han ønsker å utnytte mest mulig av potensialet, og tar grep for å støtte opp under det.
Vi nevner at prognosen for 2050 er underlagt en rekke forutsetninger.
– Er det sannsynlig at alle disse forutsetningene slår inn?
– Jeg er opptatt av at vi utnytter størst mulig del av potensialet, skriver Sandberg.
– Sannsynlighetsregning er ikke viktig for meg i denne sammenhengen. Jeg er opptatt at myndighetene skal legge til rette så godt vi kan, innenfor rammen av forsvarlig forvaltning.
Epilog.
Imens vandrer tallet videre. Politikere i Nord-Norge mener jernbanen må bygges ut på grunn av femdoblingen. Adresseavisen melder at 38 000 nye sjømatjobber vil tilkomme regionen, basert på 2050-rapporten. Og nylig kom Sintef med en ny rapport. Der peker forskerne og næringsrepresentanter på 56 tiltak som «må gjennomføres» hvis 2050-målet skal nås. Estimatet er blitt et politisk argument.