Annonse

Annonse

15:57 - 09. november 2017

Millionene som bygger sjømatnasjonen

Hundrevis av millioner fordeles uten anbud. Forskere håndplukkes, negative resultater blir forsøkt skjult og prosjekter går til forskere med aksjer i næringen. Det viser interne dokumenter fra det statlige forskningsfondet FHF.

Mørke MOTkrefter

Fiskeoppdrett skal bli fremtiden for Norge. Hva skjer når forskerne gjør funn som kan ødelegge for veksten? En serie fra Morgenbladet og magasinet Harvest.

Er lakseoppdrett bra for miljøet? Det ville Geir Andreassen finne ut. I 2007 tok lederen for den største norske næringsorganisasjonen for sjømat, FHL, initiativ til et «miljøregnskap» for lakseoppdrett.

Hvis resultatene ble positive, skrev han til Terje Flatøy i FHF – et forskningsfond underlagt Fiskeridepartementet – kunne de «utnyttes på en aktiv PR-messig måte».

Siden Andreassen ikke var sikker, tok han imidlertid et forbehold. «Samtidig er det nok slik», skrev han, ifølge e-poster vi har fått innsyn i, «at et prosjekt bør være lukket inntil vi ser resultatene».

Flatøy foreslo en forsker som kunne passe: Trude Olafsen ved Sintef.

«Jeg tror som deg at Trude og Sintef er rett miljø», svarte Andreassen.

Uten utlysning ble Sintef tildelt 300 000 kroner.

En av forskerne som ble satt på prosjektet, var Jon Olaf Olaussen. Han sier at han og kollegaene bare ble bedt om å lage et CO2-regnskap.

– Min følelse var at de visste på forhånd at laksen kom best ut på CO2, sier han.

Olaussen mente flere faktorer, slik som lus, medisinbruk og rømming, burde tas med i et slikt regnskap. Dette ble ikke tatt til følge. Forskeren følte at FHF styrte resultatene ved å velge ut hva det skulle forskes på. Han søkte aldri igjen penger fra fondet.

Geir Andreassen, som ville holde prosjektet lukket «inntil vi ser resultatene», er i dag FHFs administrerende direktør.

Lang fartstid: Allerede på 1980-tallet var Geir Andreassen økonomikonsulent i Fiskeindustriens landsforening. På 1990-tallet ble han direktør i Fiskenæringens landsforening (FNL). I 1998 gikk han til Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL) hvor han ble direktør. Fra 2013 har han vært direktør i FHF. 

 

1. «FHF styres i stor grad etter trynefaktor»

Ukjent fond. Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) ligger høyt over Oslo, med utsikt mot Bjørvika. I et anonymt kontorlandskap er noen avisklipp fra fiskerimediene og en torsk av tøy de eneste signalene om hva det jobbes med. For de fleste er fondet ukjent, men for dem som forsker på laks, kan FHF være avgjørende for videre arbeid.

Mange forskere er godt fornøyde med FHF. Pengene er «næringens egne», sier de, næringen må få bruke dem som de vil. De påpeker at FHF jobber ryddig og løser problemer til nytte for alle sjømatbedrifter.

Andre rister på hodet. De påpeker at FHF er et offentlig forvaltningsorgan, og er kritiske til at FHFs millioner ikke blir konkurranseutsatt.

– FHF styres i stor grad etter trynefaktoren, hevder professor Are Nylund ved Universitetet i Bergen (UiB).

– Kjenner du noen i FHF og gir innspill, kan du komme i dialog med saksbehandler og få penger uten konkurranse. De som har best kontakter, får midlene, sier han.

 

I år deler FHF ut 360 millioner til forskning. Summen er knyttet til eksport av sjømat, og vokser raskt.

– FHF har så stor makt og så mye penger nå. Det er lite jeg tør å bli sitert på, sier en lakseforsker. Flere er redde for at de selv eller kollegaene deres kan få vansker med å få FHF-midler hvis de kritiserer fondets ledelse.

– Jeg skjønner ikke at et offentlig organ kan holde på slik, sier en sentral person i sektoren.

 

2. Ba forskere trekke inn bekjent

Ømtålig tema. I 2010 kontaktet Kjell Maroni, som er FHFs fagsjef for havbruk, en forsker ved forskningsstiftelsen Norsk Regnesentral (NR). Maroni ville undersøke bestandssituasjonen for villaks. Temaet er kontroversielt, siden laksebestanden er blitt sterkt redusert de siste tiårene.

Maroni og NR avtalte et forprosjekt. Fire forskere fra ulike institusjoner ble trukket med.

Noen måneder senere sendte Maroni e-post til prosjektets leder. Han la ved et notat skrevet av en mann ved navn Jan Arve Gjøvik, og ba forskerne kontakte vedkommende.

Prosessen fortsatte mot et hovedprosjekt.

I september 2011 tok Maroni enda en gang kontakt. Igjen foreslo han at forskerne skulle ta Jan Arve Gjøvik med i forskergruppen: «Med basis i arbeidet med review-gjennomgangene om villaks, lakselus osv tidligere i år kan det også være en tanke å vurdere om Jan Arve Gjøvik bør trekkes inn i prosjektet.»

Maroni mente også at to navngitte forskere fra Nofima burde vurderes. Han skrev at «noe utvidelse av budsjettrammen» for å trekke dem inn, var «mulig sett fra FHF».

Det spesielle med Maronis ønske var ikke at FHF pekte ut navngitte forskere de ville ha med i prosjekter. Det spesielle var at Jan Arve Gjøvik ikke er forsker.

 

Bekjent. Jan Arve Gjøvik er landbrukskandidat fra Ås. På slutten av 1970-tallet jobbet han fire år i fiskeforskningsavdelingen ved Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk. Deretter ble han lakseoppdretter. Ifølge forskningsdatabasen Cristin har han ingen publiserte forskningsartikler.

I 2010 ble han engasjert av næringsorganisasjonen Sjømat Norge (tidligere FHL) for å gå gjennom forskningen på villaks. Gjøvik konkluderte at lakselus og rømt oppdrettslaks påvirket villaksen i ubetydelig grad – en konklusjon som passet næringen godt.

På direkte spørsmål sier Gjøvik at han og Maroni er bekjente.

– Vi tilhører samme generasjon, og da blir man kjent. Folk går på møter, sier Gjøvik.

Kjenner du ham godt?

– Det kan du godt si, men det var ingen årsak til at jeg fikk oppdrag.

Maroni sier at han har kjent Gjøvik lenge, men «det er ikke noe nært bekjentskap».

 

«Motvekt». Forskerne som ble bedt om å trekke inn Gjøvik, syntes det var oppsiktsvekkende, sier forskningssjef Kjetil Hindar ved Norsk institutt for naturforskning (Nina).

– Vi måtte altså ta med folk som ikke forsket på dette. Jeg oppfattet det som at de prøvde å legitimere fagkunnskapen til Gjøvik, selv om han ikke hadde gjort annet på dette fagfeltet enn det som var bestilt av Sjømat Norge som en motvekt til etablert forskning, sier Hindar.

På spørsmål om han fikk inntrykk av at Gjøvik ble ønsket med på grunn av meningene sine, svarer Hindar «ja, egentlig».

Kjell Maroni avviser dette. Han sier Gjøvik er «flink til å samle tall og sette dem sammen på overraskende måter».

Men han er ikke forsker?

– Han er meningsberettiget. Vi kan ikke ekskludere folk bare fordi de ikke har doktortittel.

 

3. «Størst mulig nytte for næringen»

Korporativ stat. FHF ble opprettet i 2001. Daværende fiskeriminister Peter Angelsen (Sp) og hans kollegaer i Bondevik I-regjeringen ville styrke forskningen på fiskeri og havbruk. De la FHF som forvaltningsorgan under Fiskeridepartementet, og ga det inntekter gjennom en 0,3 prosents avgift av eksporten på fisk.

De lot næringen selv styre fondet. Styremedlemmene kommer fra Norges Fiskarlag (2), LO (2) og Sjømat Norge (3).

Ifølge statsvitenskapsprofessor Harald Baldersheim er ikke et slikt oppsett helt uvanlig.

– Dette er uttrykk for en korporativ stat, som vi fortsatt har innslag av, sier Baldersheim, og nevner slik organisering fra landbruksforvaltningen.

I de fleste tilfellene ble imidlertid slik styring avviklet på 1980-tallet. Korporativ styring der næringer har makt over statlige institusjoner, ble sett på som et problem for rasjonell styring av en stat. Det var også problematisk i et demokratiperspektiv.

Baldersheim sier at han ikke kjenner FHF, men at han ut fra oppsettet ser noen sannsynlige utfall:

– Et slikt organ vil prioritere næringsvennlig forskning. Kritisk forskning vil få trange kår.

 

Uten konkurranse. Baldersheim mener også at FHFs måte å dele ut forskningsmidler på er problematisk. Den vanlige måten å fordele forskningsmidler på i Norge, er gjennom utlysninger. Forskere søker, og søknadene vurderes av uavhengige eksperter.

Hovedparten av FHFs midler går aldri gjennom noen slik prosess. Forskere inviteres i stedet til å «sende innspill» gjennom FHFs nettside. Innspillene vurderes av FHFs saksbehandlere i to omganger. Disse forholder seg til handlingsplaner fra næringsrepresentanter. Slik fordeles hundrevis av millioner.

På FHFs nettside står det at FHF fordeler midlene på bakgrunn av «faglig tyngde, legitimitet, og kost-/nyttevurdering – størst mulig nytte for næringen». Det står også at «FHF er opptatt av at det konkrete forskerteamet er svært viktig for best mulig nytte for næringen».

– Når forskningsmidlene ikke konkurranseutsettes, vil forskningen være preget av interessene til den som til enhver tid fordeler dem, sier Baldersheim på generelt grunnlag, og legger til:

– Det er betenkelig hvis penger fra et statlig fond deles ut slik.

 

«Uheldig». Marianne Dragsten fra advokatfirmaet Berngaard/Sandbek er ekspert på offentlige anskaffelser.

– Dette virker ikke heldig når det er snakk om så store beløp, sier hun når hun studerer FHFs oppsett.

– Kriteriene for utvelgelse må være helt klare. FHF bør også ha en klar begrunnelse for hvorfor de tildeler prosjekter til den enkelte. Tildelingene må kunne begrunnes utad. Det ville være en bedre modell å ha eksperter, som har kompetanse og kan gi et begrunnet syn på hvordan pengene skal fordeles, sier hun.

– Konkurranseutsetting fører gjennomgående til mer effektiv bruk av midler. Da får man søknader fra flere miljøer, og de skjerper seg i hva de binder seg til.

 

4. «Anklager om nepotisme bør etter vårt syn tas på alvor»

«Uklare kriterier». I 2006, fem år etter starten, ble FHF for første og eneste gang evaluert. Dette ble gjennomført av Nifu Step (nåværende Nifu, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) på oppdrag fra FHFs eier, Fiskeridepartementet. Konklusjonene var i hovedsak positive. Forskerne som fikk penger, var «svært fornøyd», skrev Finn Ørstavik som ledet evalueringen.

Samtidig kom det frem at mange forskere mente «kriteriene for utvelgelse synes å være uklare, og til dels uryddige». De forsto ikke hvordan forskerne som ble valgt ut, kunne være mer kompetente enn dem selv. Noen hevdet å ha gitt innspill som hadde endt opp som prosjekter hos andre forskere.

«Vi ser en nokså tydelig tendens til å se FHF og FHF-systemet enten som upredikerbart, eller som nepotistisk, eller begge deler», het det i rapporten. «Problemet med uforutsigbarhet, uklarhet i fordelingskriterier, og anklager om nepotisme bør etter vårt syn tas på alvor».

 

Anbefalte endringer. Nifu Step anbefalte FHF-ledelsen å gjøre endringer. Fondet måtte bli åpnere, begrunne avgjørelser bedre, få klarere kriterier for valg av samarbeidspartnere og bli mindre avhengig av enkeltpersoner. De måtte opprette konkurransearenaer der flere fikk delta. De måtte også bli «mer robuste i forhold til anklager og mistanker om inhabilitet».

Ifølge kommunikasjonssjef Hans Petter Næs i FHF ble det tatt affære etter dette. Forskningskoordinatorene ble ikke lenger ansatt i næringsorganisasjonene, og FHF sikret at ingen ble avgjørelser tatt av enkeltpersoner. Minimum to saksbehandlere skulle nå involveres, og innspill ble vurdert i en «bred innspillsgruppe» og FHFs fagteam.

– FoU-prosjekter og miljøer vurderes ut fra hvor vi mener den beste kompetansen og de beste mulighetene for et godt FoU-prosjekt vil ligge, fremholder Næs.

– At FoU-miljøer mener at de har kompetanse som tilsier at de burde fått et FHF-prosjekt fremfor andre, tror jeg alltid vil være tilfelle.

Grå eminense: Kjell Maroni har vært en nøkkelmann i norsk forskning på lakseoppdrett i årevis. Han sier at han langt på vei har hatt samme jobb siden 2002. I 2011 ble han formelt overført fra FHL (Sjømat Norge) til FHF, men sier at det hadde liten praktisk betydning. – Jeg har et stort nettverk, og det ser jeg ikke noe galt i, sier han. 

5. FHF-ansvarlig for 200 millioner kroner

Grå eminense. På FHFs kontor i Oslo venter Kjell Maroni ved et møtebord. Førsteinntrykket er av en saklig mellomleder. Instagramkontoen «kjell1956» røper interesse for molteplukking, kanopadling og orienteringsløp. I møtet vårt hever han sjelden stemmen, men om vi stiller et upresist spørsmål, kremter han og retter på oss.

For forskere på havbruk følges han med stor interesse. «Fagsjef havbruk» har vært forskningskoordinator i 18 år, de første i Sjømat Norge. I Forskningsrådets havbruksprogram har han vært observatør siden 1999.

 

Mektige personer. Nifu Steps evaluering fra 2006 pekte på at «enkeltpersoner spiller viktige roller i ulike knutepunkter i [FHF-]systemet». Det het at forskningskoordinatorene, som Maroni, fikk makt gjennom kunnskap og nettverk.

«Det er et problem når vennskapsrelasjoner kan få direkte innflytelse på allokeringsbeslutninger», het det. «Personlige sympatier og antipatier kan […] få utslag som ikke er synlige og ikke kan overprøves».

Forskere som er kritiske til FHF, spekulerer i om Maroni har et spesielt godt øye til noen forskere eller institusjoner. I 2010 satt Maroni i Sintefs råd, og noen mente dermed at han hadde et tett forhold til Sintef. Maroni sier at rollen hans i Sintef var langt fra beslutninger om forskningsprosjekter og at han trakk seg etter et år.

 

«Bare en myte». Vi nevner for Maroni at enkelte forskere ikke vil kritisere FHF offentlig, av redsel for ikke å få forskningsmidler.

– Jeg ser ikke problemstillingen, det er ikke relevant, sier Maroni.

Hvorfor ikke?

– Jeg kan ikke komme på at den problemstillingen noensinne har vært diskutert i FHF. At en forsker har vært ute og kritisert FHF og derfor ikke skal få penger. Det er ikke slike kriterier vi legger til grunn.

Det er ikke en problemstilling du har møtt på?

– Nei. Men jeg ser jo helt klart at det finnes forskere som mener verden kan se sånn ut. Fordi de ikke har fått penger.

Fra FHF presiseres det at ingen avgjørelser tas av enkeltpersoner. En person som kjenner FHF fra innsiden, sier at «det bare er en myte» at Maroni er mektig, «det er bare noe folk tror».

Våre utregninger viser at Maroni de siste seks årene har vært FHF-ansvarlig for prosjekter til over 200 millioner kroner.

 

Interne dokumenter: I teksten til venstre diskuterer Kjell Maroni og Geir Andreassen hvilke forskere som bør være med i «ekspertpanelet» om villaks. I midten næringsorganisasjonenes ønske om et forskningsprosjekt som kan «nyttiggjøres» i en kommende stortingsmelding. Til høyre Geir Andreassen fra FHL og Terje Flatøy fra FHF diskuterer «miljøregnskap» for sjømat. (Markeringene er gjort av Morgenbladet)

 

6. Konsulterte lobbyist om forskere til ekspertpanel

Mot Nina. I 2015 sendte lobbyist Frode Reppe fra Norske Sjømatbedrifters Landsforening (NSL) et innspill til FHF. Han var kritisk til norsk forskning på rømt oppdrettslaks, og hvordan den rømte laksen påvirker villaksen.

Spesielt kritisk var Reppe til Norsk institutt for naturforskning (Nina). «NSL ber om at det etableres en ‘kontrollgruppe’ [for å] gjennomgå forskningsgrunnlaget til alle de institusjonene som i dag bedriver genetisk forskning på villaksen», skrev Reppe.

NSL-lobbyisten er kontroversiell. I sommer fortalte flere forskere om det de mente var Reppes sjikane i sosiale medier. Dagbladet har avslørt at Reppe også har sendt private e-poster til fiskeriminister Per Sandberg for å øve skjult påvirkning. Reppes arbeidsgiver, NSL, har forsøkt å avskjedige ham.

 

«Hei Kjell!» I dagene etter Reppes innspill, diskuterte han på e-post med Kjell Maroni. Sistnevnte skrev at han hadde jobbet et par uker med å lage et slikt panel, «som vi snakket om». Han forhørte seg med Reppe om navn til panelet: «Du nevnte at du hadde noen mulige navn? Trenger ikke si at du har kommet med forslag på dem.»

Reppe takket Maroni for at han satte i gang. Han sendte en liste på seks forskere han mente ville egne seg. En av dem hadde han, skrev han, «vært i kontakt med» allerede.

I svaret sitt kommenterte Maroni forskerne. «Han kjenner jeg ikke, vi ser nærmere på ham… han kan være aktuell, jeg kjenner ham godt fra tidligere.» Han sa han kom tilbake til saken, og spurte om Reppe var på kontoret neste dag.

Maroni sier nå at Reppes innspill ikke hadde noen betydning for prosjektet, men at det i stedet startet tidligere, etter interne diskusjoner. Reppe vil ikke kommentere saken.

 

Overrasket. «Ekspertpanelet» som FHF kalte det, ble snart igangsatt, med fem mann. FHF stilte 1,9 millioner kroner til rådighet.

Prosjektet vakte stor overraskelse ved Nina, sier Nina-direktør Norunn Myklebust.

– Jeg fanget det opp helt tilfeldig. FHF hadde altså satt ned en gruppe for å evaluere vårt overvåkningsprogram på rømt laks, uten å orientere oss. Jeg syntes det var spesielt.

Ninas overvåkning skjer sammen med Havforskningsinstituttet (HI), Veterinærinstituttet (VI) og tre andre institusjoner, på oppdrag fra Fiskeridirektoratet. Ingen fra disse institusjonene var invitert med i panelet.

 

«Uklare roller». – Vi stusset, sier Tor Næsje, som er forskningssjef hos Nina.

– Hvorfor gjorde FHF dette?

Han bemerker at FHF er underlagt Nærings- og fiskeridepartementet, som selv hadde lagt føringene for overvåkningsprogrammet FHF ville granske. Næsje mente rollefordelingen mellom institusjonene var uklar.

– Vi stusset også på sammensetningen av panelet, sier Næsje. Han sier at enkelte av ekspertene hadde uttalt seg negativt om noen av metodene som brukes, og selv jobbet med andre av dem.

Da ekspertpanelet la frem konklusjonen sin, anbefalte de at dagens fem metoder for å telle rømt laks hovedsakelig skulle reduseres til to. Ifølge Næsje ville de to anbefalte metodene også gi de laveste estimatene for antall rømt laks.

 

Dobbeltrolle. Et annet poeng var at en av ekspertene i panelet, Anders Lamberg, hadde en spesiell interesse for en av de foretrukne metodene.

Anders Lamberg driver firmaet Skandinavisk naturovervåkning AS. Dette firmaet driver med drivtelling, en av de to anbefalte metodene. Ifølge Intrafish er firmaet «størst i verden på overvåkning av bestander av laks og sjøørret i vassdragene». På regnskapstall.no oppgis det at firmaet har en driftsinntekt på rundt fem millioner kroner årlig. Det har fem ansatte.

Lamberg avviser at han var i noen dobbeltrolle. Han sier drivtelling bare egner seg i et visst antall elver, og at dette nå er på maksnivå. Han fremholder at flere andre firmaer benytter samme metode. Han sier at drivtelling er «en fantastisk metode», men at de faglige vurderingene til ekspertpanelet «umulig kan være farget av hans økonomiske interesse» fordi antallet slike undersøkelser ikke kan økes nevneverdig i Norge i dag.

 

Metodegjennomgang. Kjell Maroni sier at prosjektet ville se kritisk på metodikken for overvåkning av rømt laks, og at man da måtte unngå forskere som drev med slik overvåkning i dag.

Var poenget å imøtegå Ninas forskning?

– Nei, det var å få en vitenskapelig gjennomgang og evaluering av metoden.

En person med tilknytning til prosjektet har gitt uttrykk for at FHF i prosjektet hadde vikarierende motiver knyttet til å få lave estimater av oppdrettslaks i elvene. Maroni benekter dette, og sier påstanden «får stå for vedkommendes egen regning».

En av ekspertene driver et firma basert på en av metodene som panelet anbefalte. Er det problematisk?

– Ikke slik jeg ser det, men jeg synes du skal ta det spørsmålet med panelet. Jeg tror ikke de landet på konklusjonen sin fordi Lamberg driver med drivtelling.

FHF utpekte panelet, da kan vi også spørre deg?

– Ja, men jeg har svart.

 

7. Forskerne hadde selv aksjer i næringen

Stortingsmelding. Også i 2014 fikk FHF et innspill fra næringen. Denne gang fra Sjømat Norge-direktør Geir Ove Ystmark og NSL-direktør Svein Reppe (broren til Frode Reppe). De to ville finne ut om oppdrettsnæringen var miljøvennlig. Tittelen de foreslo på prosjektet, var Lakseoppdrett: Effektiv matproduksjon i to dimensjoner.

De ville ha en forskningsrapport klar til nyttår, skrev de, slik at den kunne «nyttiggjøres i utarbeidelse av ny stortingsmelding». Den kommende stortingsmeldingen om bærekraftig vekst i fiskeoppdrett var av stor betydning for næringen.

For enkelhets skyld hadde de allerede «nyttiggjort» professor Atle Guttormsen fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), som hadde skrevet et vedlagt notat. Ifølge Guttormsen ble disposisjonen til i samtaler med bedriftene Salmar og Lerøy, samt Sjømat Norge. Overfor FHF poengterte han at rapporten måtte bli «uangripelig», «en ren ‘rosemaling’ vil ha liten verdi og vil bli sett på som et uinteressant partsinnlegg».

En uke senere ba Kjell Maroni ham utarbeide en kort rapport og anslo 200 000 kroner som ramme for prosjektet.

 

Økonom. Atle Guttormsen er en kjent økonom i laksenæringen. I tidsskriftet Minerva har han manet frem en «blå revolusjon», der verdens etterspørsel etter mat tilfredsstilles av oppdrettsfisk. I Science har han sammen med kollega Frank Asche beskrevet hvor viktig sjømat er for matvaresikkerhet i verden. For fiskeriminister (og lakseoppdretter) Lisbeth Berg-Hansen ledet han en arbeidsgruppe. 

Mindre kjent er det at Guttormsen på dette tidspunktet også har aksjer i oppdrettsnæringen. Da han ble engasjert til det aktuelle prosjektet i 2014, hadde han ifølge databasen aksjeeiere.no 400 aksjer i Grieg Seafood, 120 aksjer i Salmar og 525 aksjer i Bakkafrost. I 2015 solgte han seg ut av Grieg Seafood og ned i Bakkafrost, men kjøpte 84 aksjer i Lerøy.

Økonomiprofessoren presiserer at det er små aksjeposter. Han sier at han forholder seg til innsideregler. Han sier at har tenkt nøye gjennom hvorvidt dette er problematisk, og konkludert at det overhodet ikke er det. Han vektlegger at han ikke har vært «bedriftsorientert» i forskningen sin, og at han dermed ikke har vært i noen dobbeltrolle. Som professor er han heller ikke underlagt noe forbud mot å eie aksjer.

– Her finnes det ingen fasit, men denne typen eierskap kan i visse tilfeller innebære en interessekonflikt, sier direktør Espen Engh i De nasjonale forskningsetiske komiteene, på generelt grunnlag.

– Forskere og institusjoner plikter å unngå sammenblandinger av roller og relasjoner som kan gi rimelig mistanke om slike konflikter. En slik rolleblanding kan føre til redusert tillit til forskning. I retningslinjene heter det også: «Åpenhet om relevante roller og relasjoner som forskeren inngår i, skal avklares overfor kollegaer, forsknings­deltakere, finansieringskilder og andre relevante aktører», sier Engh.

 

Prisvinner. Guttormsen trakk med seg professor Frank Asche fra Universitetet i Stavanger inn i prosjektet. Også Asche er kjent i laksenæringen. I 2006 fikk han FHFs formidlingspris.

Asche har også fått havbruksprisen, sammen med kollega Ragnar Tveterås. «Tveterås og Asche har formidlet på en utrolig god måte hva sjømatnæringen er», vektla prisutdeler Magnus Skretting fra Marine Harvest under utdelingen, ifølge kyst.no.

Allerede før han ble engasjert i det aktuelle FHF-prosjektet hadde Asche uttalt at «miljøeffektene av landbruksnæringen er betydelig større enn fra oppdrettsnæringen», ifølge sysla.no. Asche satt på denne tiden også i Forskningsrådets Havbruks-program, sammen med Kjell Maroni.

I likhet med Guttormsen, hadde Asche også aksjer i oppdrettsnæringen. Per 2014 hadde han 200 aksjer i Austevoll Seafood. Han bekrefter dette, men vil ikke kommentere det ytterligere. Det vil heller ikke Kjell Maroni.

 

Kritiserte rapporten. En tredje forsker ble også trukket med i prosjektet. Dette var Ivar Pettersen fra Norsk institutt for bioøkonomi, Nibio. Rapporten fra prosjektet skulle utgis av Nibio. Da rapporten forelå med Nibio-layout, begynte imidlertid Nibio-ledelsen å se nærmere på den.

– Nibios ledelse var kritisk til blant annet omtalen av lakselus, og mente miljøproblemene i oppdrett ble underkommunisert, sier Ivar Pettersen.

– Jeg og Frank [Asche] liker å skrive litt skarpt. Vi tør å mene noe. Her mente vi at oppdrett var en bærekraftig måte å produsere mat på, sier Atle Guttormsen.

Guttormsen sier at han følte seg sensurert. I e-poster til Maroni klaget han over at Nibios inngrep gjorde rapporten «mer og mer tannløs».

 

«Ikke bagateller». Nibio-direktør Nils Vagstad sier at flere ting fikk Nibio til å stusse.

– Dette var ikke bagateller, sier han. – For det første er ikke akvatisk økologi vårt arbeidsområde. Hvis man skal vurdere bærekraft og miljøeffekter i havbruk, bør en ha kompetanse på det.

Han mener HI, Niva og noen andre har slik kompetanse. Guttormsen og Asche er økonomer, og jobber dessuten ikke i Nibio.

– Når man da kommer med veldig tydelige utsagn, som at miljøproblemene i havbruk er marginale, eller at havbruk er bærekraftig i alle dimensjoner, blir det problematisk, sier Vagstad. – Vi mente blant annet at dette måtte nyanseres. Det ønsket ikke forfatterne. Da måtte de gjerne publisere, men ikke i vårt navn.

Nibio ga aldri ut rapporten. Den ble overlevert FHF som upublisert notat. Nibios innvendinger ble aldri offentlig kjent.

Kjent ble derimot Guttormsen og kollegaenes konklusjoner. Da stortingsmeldingen «Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett» kom i mars 2015, hadde Guttormsen skrevet forordet. Og da den ikke-publiserte rapporten var klar fra FHF, ble den dekket på bransjenettstedet Intrafish under tittelen «Små og dels ubetydelige miljøutfordringer ved lakseoppdrett».

 

8. Kjell Maroni: «Trynefaktor? Jeg liker ikke begrepet»

«Skremt». En klar høstmorgen for noen uker siden var Kjell Maroni i Alta. Vi møtte ham i hotellets pianobar, som på denne tiden sto tom, mens oppdretterne samlet seg i lobbyen bak oss til seminar om lakselus. Maroni redegjorde for prosjektene vi har undersøkt.

Han fremholdt at Guttormsen, Asche og Pettersens prosjekt var lite, 260 000 kroner, og mente FHF ville gjort flere vurderinger i et millionprosjekt.

Intensjonen fra Ystmark og Reppe var at rapporten skulle «nyttiggjøres i arbeidet med utarbeidelse av ny stortingsmelding». Var intensjonen politisk påvirkning?

– Det var nok deres inngang, men vi i FHF hadde ikke den intensjonen. Dette ble tatt ut av bakgrunnen og formålet med prosjektet. Prosjektet ble da heller ikke ferdig til stortingsmeldingen.

Vi nevnte vår utregning av at han på seks år hadde vært FHF-ansvarlig for nye prosjekter til over 200 millioner kroner. Han sa at tallet gjorde ham «litt skremt», men mente han ikke hadde stor personlig innflytelse.

Hvor mange av forskerne kjenner du personlig?

– «Kjenner personlig», betyr det at jeg kjenner igjen ansiktet når jeg møter dem på gaten? Hvis du lurer på hvem jeg er på fest sammen med, så er det veldig få, hvis noen. Men jeg har et stort nettverk. Det ser jeg ikke noe galt i.

Kan vi utelukke at FHF har gitt forskere oppdrag etter trynefaktor?

– Ja, det tror jeg. «Trynefaktor» som sådan? Jeg liker ikke begrepet. Det er basert på kompetanse.

 

Krever konkurranse. En rekke forskere og institusjoner mener nå at FHFs prosjekter bør konkurranseutsettes.

– Det må være tydelig åpenhet rundt det som foregår. Hvis man setter ut forskningsoppdrag på anbud som alle leverer, vil man kunne be om å få se anbudene i etterkant, sier Karl Andreas Almås, som ledet Sintef fiskeri og havbruk gjennom 16 år.

Vegar Johansen, som er administrerende direktør i Sintef Ocean AS i dag, sier:

– I starten var det vanskelig å se beslutningsveiene og strukturene i FHF. Det var en litt diffus organisering, vanskelig å skjønne retning og mekanismer, og om man bare skulle ringe noen man hadde møtt på et møte. Nå er det mye tydeligere og bedre strukturert. Men det bør legges mer ut på åpent anbud, der den beste vinner i fri og åpen konkurranse.

Professor Are Nylund ved Universitetet i Bergen sier:

– Der man deler ut prosjekter uten utlysning, konkurranse og fagfellevurdering er det lett for at pengene går til dem man kjenner.

Nylund fikk for ikke lenge siden 5,4 millioner kroner fra FHF etter å ha blitt kontaktet av næringen selv, og sier han i prosessen bare forholdt seg til én saksbehandler.

En rekke andre forskere deler ønsket om fri konkurranse og åpenhet.

– Norge er et lite land, og vi kjenner de fleste, kommenterer Erik Slinde, tidligere forskningsdirektør ved HI. – Problemet i fiskeforskning er at ingen tør å si det de mener, for da får de ikke penger.

 

9. Geir Andreassen: «Vi har ryddet opp»

Ikke enkeltforskere. Tidlig denne uken gikk vi til FHF-direktør Geir Andreassen med problemstillingen. Vi nevnte at forskere og eksperter på offentlige anskaffelser mente at det kunne bli uryddig når så store forskningsmidler ble delt ut uten konkurranse.

– Vi er ikke en søknadsbasert ordning, fremholdt Andreassen. Der skiller vi oss fra Forskningsrådet og Innovasjon Norge.

– Vi gir tilsagn på eget initiativ. Da har vi et internt rigg med faggrupper, som gjør prioriteringer på næringens vegne. Basert på dem utvikler vi prosjekter. Det er nedfelt i forskriftene vi styrer etter.

Han fremholdt at forskning ikke er underlagt kravene som gjelder for offentlige innkjøp, men la også til at FHF har en policy om å øke andelen konkurranseutsetting for å få mer igjen for pengene som brukes.

Kan FHFs ordning gi rom for trynefaktor-vurderinger?

– Det kan sikkert oppleves slik, men jeg tror ikke FHF har noe slikt stempel. Våre oppdrag går ikke til enkeltforskere, men til institusjoner. Vi forholder oss ikke til forsker A, B og C, bare til forskningsinstitusjoner.

 

«Slumsete». Vi nevnte e-postutvekslingen fra 2007, der Andreassen ville at et miljøregnskap skulle «være lukket inntil vi ser resultatene».

– Det for så vidt en slumsete måte å si det på, men det speiler en usikkerhet, sa han. – Det begynte å bli diskusjoner om miljøregnskap, og det var mange påstander. Da kontaktet jeg FHF for å lufte ideen. Og så har jeg en refleksjon om at hvis det er bra, kan det brukes, men hvis ikke kan det være at vi får et problem.

Bruker FHF forskning til å styrke næringens omdømme?

– Nei, men vi er opptatt av å få frem kunnskap knyttet til ulike forhold ved næringen.

Vi la frem en liste over 25 prosjekter der FHF på sin egen nettside argumenterer med at prosjektene vil bedre næringens omdømme. Andreassen svarte til dette at FHF bare var ute etter fakta, som hvem som helst kunne bruke. Han påpekte at omdømme ikke var prosjektenes hovedmålsetting.

 

Ingen politikk. Så er det et spørsmål om dere bruker forskning politisk. Her er et innspill fra Sjømat Norge og NSL, som vil sette i gang et prosjekt fordi det skal brukes i utarbeidelsen av ny stortingsmelding.

– Vi får frem forskningsbasert kunnskap, men alle kan bruke den som de vil, sa Andreassen. – Og jeg håper også at rapporter fra norske forskningsmiljøer, finansiert av FHF, blir brukt.

Men i dette prosjektet er den eksplisitte motivasjonen at det skal brukes politisk?

– Vi bestiller et oppdrag basert på en faglig utredning. Deres motivasjon er ikke vår. Vi gjør en faglig bestilling og får frem forskningsbasert kunnskap og en faglig sluttrapport.

Dette prosjektet kom i gang fordi næringsorganisasjonene ville ha det, og det til en stortingsmelding ikke på grunn av en faglig vurdering?

– Jeg ser ikke problemet. Vi gjør en faglig vurdering og får en faglig sluttrapport.

I Nifu Steps evaluering het det at «problemet med uforutsigbarhet, uklarhet i fordelingskriterier, og anklager om nepotisme bør etter vårt syn tas på alvor». Har FHF ryddet opp i dette?

– Det mener jeg. I dag har vi et system med to inngangskanaler til hvordan prosjekter blir til. Problemstillingen defineres enten av næringens faggrupper, eller vi får innspill der hvem som helst kan komme med forslag. Ingen enkeltpersoner initierer, organiserer eller beslutter et prosjekt. Det skjer i team. Fagteam organiserer og håndterer, enkeltpersoner iverksetter.

LagreLagre

Annonse