Annonse

Annonse

00:00 - 16. juni 2017

Afrika viktigere enn Kreml

Utenriksdepartementet bruker ti ganger mer penger på bistandsforskning enn på annen forskning.

Vaksine-forskning: Den dødelige sykdommen ebola spredte seg i rekordfart i Vest-Afrika sommeren 2014, som her i Liberias hovedstad Freetown. Epidemien fikk fortgang i arbeidet med en ebola-vaksine, noe Norge brukte mye penger på over bistandsbudsjettet. Vaksineforskning er budsjettets viktigste satsing. Foto: Mads Nissen / Politiken via Polfoto

En selvopptatt og uforutsigbar bølle har overtatt styringen av USA, Norges viktigste allierte. Storebror i øst er et putinokrati med et forsvarsbudsjett i vekst, mens fødselstall og respekt for menneskerettigheter går ned. Våre viktigste handelspartnere i Europa skal inn i en tung dragkamp om brexit, mens EUs nye radarpar Merkel-Macron skal gjenreise et hardt presset samarbeidsprosjekt. Lille Norge står overfor en «uforutsigbar verden med mer sammensatte utfordringer», fastslår regjeringen i en fersk stortingsmelding om norsk utenrikspolitikk.

En skulle tro at utenrikspolitiske forskere i Norge mobiliseres og finansieres for å ruste oss til å møte utfordringene. Men nei. Utenriksdepartementet bruker 1,1 milliarder kroner til forskning over bistandsbudsjettet. 75 millioner kroner går til forskning om de utenrikspolitiske utfordringene som ligger Norge nærmest.

– Det er forstemmende vanskelig å få finansiering til forskning utenom bistand, sier Halvard Leira, seniorforsker ved Norsk utenriks­politisk institutt (Nupi) og en av de få i Norge som har forsket på hvordan utenrikspolitikk blir utformet.

 

Ti mot én. Morgenbladet har fått en oversikt fra Utenriksdepartementet som viser hvordan pengene til forskning og utvikling (FoU) ble brukt i 2016. Tallene er omtrent tilsvarende i år, opplyser UD.

Oversikten viser at over kapittel 03 i UDs budsjett, altså bistandsbudsjettet, som i fjor var på 36,6 milliarder kroner totalt, ble det brukt 1,108 milliarder kroner til FoU. Denne summen er fordelt på en lang rekke mottagere, alt fra universiteter i Kathmandu og Malawi til Tanzanias finansdepartement og Vietnams landbruksdepartement.

Under kapittel 02, som altså er «resten» av UDs virksomhet, ble 74,9 millioner kroner brukt til forskning i fjor. Her går de største summene til havforskning og Nordområdene, mens 5,7 millioner ble brukt på «Europa i endring», et program i regi av Norges forskningsråd.

– Det er et misforhold her. Det er enkelt å finne penger til forskning på bistandsland, men vanskelig å finne penger til å studere Norges forhold til allierte og handelspartnere, sier Leira.

– UD tar lite ansvar for å bygge kompetanse på tradisjonell utenrikspolitikk, som spørsmålet om interesser i Nordområdene, Russland, Europa og maktpolitiske konsekvenser av Kinas vekst, sier Rolf Tamnes, professor ved Forsvarets høgskole og Institutt for forsvarsstudier (IFS). Han skrev siste bind av seksbindsserien om norsk utenrikspolitisk historie som ble utgitt på 1990-tallet, og har senere fulgt denne delen av norsk politikk tett.

 

UD svarer: «Vanskelig å kjenne seg igjen»

 

Sektoransvar. Departementene har det som i byråkratiet kalles «sektoransvar for forskning», det vil si at hvert departement skal sørge for at det foregår forskning innenfor den sektoren det har ansvar for. Ansvaret omfatter både forskning om forvaltningen, altså hvordan departementet gjør jobben sin, og å sørge for kunnskap om det feltet departementet skal styre.

Sektorprinsippet ble først anbefalt i 1968 av Hovedkomiteen for norsk forskning, et uavhengig rådgivningsorgan nedsatt av regjeringen Gerhardsen. En Ap-regjering ledet av Trygve Bratteli knesatte prinsippet på 1970-tallet, og siden da har det vært tverrpolitisk enighet om departementenes forskningsansvar, ifølge ­Terje Emblem, spesialrådgiver i Norges forskningsråd. Kritikerne­ mener at UD tar lett på sitt sektoransvar.

– UDs historie viser at departementet aldri har vist interesse for å investere i forskning, sier Øyvind Eggen, seniorrådgiver i tankesmien Civita og tidligere fagdirektør i Norad, som er et direktorat under UD med fagansvar for bistanden. Han har også vært forsker i Nupi.

– I UD utøves forskningsansvaret ved å bestille studier som forteller det de ønsker for å nå frem med sin agenda, sier Eggen. Han peker på at bistandsbudsjettet, som er fordoblet på tolv år, er så stort at det kan brukes til alle gode formål, også forskning, uten at det går på bekostning av det andre UD driver med.

Både Leira og Tamnes mener at det er fornuftig å bruke bistandspenger på forskning.

– Men grensene mellom forskning og annen virksomhet er flytende, sier Tamnes.

UDs «skryteliste» med FoU-midler over bistandsbudsjettet gjengir ikke et riktig bilde. Morgenbladet kjenner til at saksbehandlerne skal krysse av for forskning dersom det utgjør minst halvparten av innholdet i et bistandsprosjekt, og da havner hele prosjektet på forskningslisten. Det er altså ikke sikkert at alle de 13,5 millionene som i fjor ble gitt til Malawis finansdepartement, faktisk ble brukt til forskning, selv om hele summen er med i listen.

 

Vi er veldig opptatt av inter­nasjonal politikk i dette landet, men ikke av hvordan norsk utenrikspolitikk utformes.

Halvard Leira

Uinteressert. Leira sier at det er et paradoks med så lite forskning i Norge på temaer som ikke er bistandsrelaterte og på land som betyr veldig mye mer for Norge enn Malawi.

– En holdning du ofte møter, er at vi kan så mye om disse landene og har så tette forbindelser med dem at vi ikke trenger forskning. Det er en grov misforståelse, sier Leira.

Universitetene har også forskningsmiljøer, i Oslo er et helt Arena-senter viet Europaforskning, og i Tromsø er det stor Russlandskompetanse. De får penger fra Kunnskapsdepartementet, er ikke det tilstrekkelig?

– Det er mye bra forskning ved universitetene og andre steder. Men der styres forskningen av den enkeltes interesse. Jeg er for fri forskning, men vi trenger også å bygge opp mer samlet kompetanse, og på universitetene er det vanskelig å etablere store programmer, sier Leira.

Han mener UD kan ha mye å lære av hvordan Forsvarsdepartementet (FD) forvalter sitt sektoransvar for forskning.

– FD har et mye mindre forskningsbudsjett, men lager hver høst en liste over ting de gjerne vil ha forskning på, uten å fastsette temaer og svar. UD kunne også vært en mer systematisk bestiller av forskning, sier Leira.

Tamnes oppfordrer også UD til å lære av hvordan FDs sikkerhetspolitiske avdeling forvalter sine forskningsmidler.

– Der er det tydelig at dette er penger til forskning, og ingen gråsoner, sier Tamnes.

 

Gråsonene. Sammenlignet med de andre nordiske landene, har Norge veldig mange utenrikspolitiske forskere, ansatt på delvis statlige eller private institutter. De jobber ved Nupi, Institutt for fredsforskning (Prio), Christian Michelsens Institutt (CMI) i Bergen, Fafo, Fridtjof Nansens Institutt, og inntil nylig ved International Law and Policy Institute (Ilpi). Ilpi er i ferd med å bli lagt ned etter at VG i fjor høst avslørte at instituttets eiere tok ut aksjeutbytte takket være penger bevilget over bistandsbudsjettet.

Disse instituttene konkurrerer ofte om uavhengige forskningsmidler enten via Forskningsrådet eller direkte fra UD. Men de er også leverandører av utredninger, analyser og rapporter som UD trenger for å gjennomføre sin politikk. Ilpi var en storleverandør av slike rapporter, og instituttets fagekspertise fungerte tidvis som en forlenget arm av UDs egen virksomhet, ifølge en rapport UD selv har laget om sitt samarbeid med Ilpi.

– I mange andre land vil det Ilpi har gjort blitt gjennomført av ansatte i departementet, sier Tamnes, som etterlyser mer refleksjon om grensen mellom uavhengig forskning og praktisk og anvendbar analyse.

– Det er ikke noe godt FoU-regime i UD. Ilpi-saken er et symptom på et system som ikke er godt, sier Tamnes.

Hvorfor er det blitt slik?

– UD har aldri hatt en enhet som har bestått over tid med ryddige retningslinjer og en god profesjonskultur for forvaltningen av FoU-midler. En slik enhet kunne ha vært seg bevisst skillet mellom forskning, utredning og annen virksomhet og ivaretatt både departementets hensyn og forskernes integritet, sier Tamnes.

Øyvind Eggen mener at UD har en annen tilnærming til kunnskap enn andre departementer.

– UD lager bevisst generalister ved å flytte folk rundt i jobber, de har få spesialister innomhus. Andre departementer satser mer på spisskompetanse, sier Eggen.

 

Konsekvenser. En effekt av UDs flytende grenser mellom uavhengig forskning og bestilte analyser, er at forskerne heller bruker tid på å få penger til sine prosjekter, snarere enn å klage over at det ikke finnes penger til det de burde forske på.

– Forskningsinstituttene opererer nærmest som konsulenter for UD, og da må du løpe etter pengene der de er. Det er begrenset hvor konstruktivt det er å klage på at det ikke finnes penger, og det er ikke nødvendigvis forskernes jobb å klage, sier Leira.

Han kaster ballen til Stortinget, men der er det få som bryr seg.

– Der vet de ikke helt hva de skal spørre etter. Vi er veldig opptatt av internasjonal politikk i dette landet, men ikke av hvordan norsk utenrikspolitikk utformes, sier Leira.

Men politikerne er veldig opptatt av at det er konsensus om norsk utenrikspolitikk og at uenighet vil svekke et lite land som Norge?

– Det er sannsynligvis feil. Vi tåler mer uenighet enn vi tror, sier Leira, som etterlyser kunnskapsbasert debatt om viktige beslutninger, som å delta i militæroperasjoner i utlandet, og fremover om alternativer til Norges allianse med USA.

Men utenrikspolitikk er maktpolitikk, og du trenger ikke forskning for å forstå den?

– Verden er ikke så enkel og banal. Man må kjenne sine fiender, og stater handler ikke som roboter. For å forstå Donald Trump, må vi forstå hvilke krefter og motkrefter som er i spill i USA, sier Halvard Leira.

Annonse