Annonse

Annonse

13:49 - 12. september 2017

Ti teser om Stortingsvalget 2017

Det er historisk sus over Arbeiderpartiets svakeste resultat som opposisjonsparti siden 1927, skriver Magnus E. Marsdal.

Etter et resultat på 27,4 prosent medga Støre mandag kveld at han var både skuffet og lei seg, men sa at han opplever tillit fra et samlet parti. Foto: Christian Belgaux

Her vil jeg begrense meg til ti teser om det inntrufne.

 

1. Grasrotforankring fører til framgang

Valgets store vinner har snakket som en old school grasrotsosialist hele valgkampen. Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum tyner Frp for å øke avgiftene for folk flest mens de rikeste får alt de peker på. Han er med folk, mot makta. Han snakker aldri fra en posisjon av moralsk overlegenhet, men fra ståstedet til de geografisk og økonomisk underlegne.

Ikke Bjørnar Moxnes, men Trygve Slagsvold Vedum, er Norges svar på Bernie Sanders.

 

2. Eliteforankring leder til nederlag

Jonas Gahr Støre kompenserte mangelen på tydelig konfrontasjon i klassespørsmål med verbale kraftsalver i verdispørsmål.

Jonas Gahr Støre er mer som Hillary Clinton: Den sentrumsorienterte flinkiskandidaten med Verdens Beste CV. Ap-ledelsen identifiserer seg med styringsapparatet og innsiderne i embetsmannsstaten, ikke med den modige underdogen som står opp for sosialdemokratiske kjerneverdier.

Det er ikke Arbeiderpartiet, men Rødt, som arrangerer valgvake i Oslo for Jeremy Corbyn, som i 2017 ga britiske Labour den største valgframgangen siden 1945 med et tydelig venstreorientert økonomisk program.

«Gjør din plikt, krev din rett!» var et slagord som handlet om arbeidsfolk som stiller krav. Årets slagord fra Hadia Tajik, «Stille krav og stille opp» viser at for Ap anno 2017 er det staten som stiller krav, til de der nede som trenger å komme seg i jobb.

 

Les også Hans Geelmuyden: Frp har vært valgkampens skyteskive. Det ble bomskudd.

 

3. Ap tapte velgere til høyresiden

Det er nesten utrolig at Ap presenterte skatteregningen på 15 milliarder kroner høyt og tydelig for så å bare mumle noe utydelig om hvilken motytelse velgerne får. Det er velferdsløftet som mobiliserer, ikke skatteregningen.

 

4. Høyres strategi er personvalg

Høyre følger Moderaternas oppskrift fra Sverige, som minner om amerikanske valgkamper: Unngå tydelig konfrontasjon i klassespørsmål ved å legge retorikken mot sentrum, nedkjemp motstanderlaget ved å angripe laglederens integritet. Høyresiden lyktes mot Mona Sahlin, de lyktes mot Hillary Clinton, de lyktes mot Jonas Gahr Støre.

 

5. Alle enkeltsaker er (også) strategiske symbolsaker

Det nærliggende mottrekket mot Høyres strategi er å skjerpe konfrontasjonen i saker som setter den økonomiske eliten opp mot folk flest. Ikke for å innta populære standpunkter, først og fremst, men fordi tydelige konfrontasjoner maler det store bildet av hva den politiske kampen handler om.

Frp velger kampsaker som tegner et bilde der ekte nordmenn står mot de fremmede og den virkelighetsfjerne eliten som slipper dem inn. Eller saker der det hardtarbeidende, skattetrøtte folket står mot de avgiftskåte sosialistenes umettelige byråkratstat.

Mot dette trenger venstresiden å velge kampsaker som får fyr på den økonomiske klassekonfrontasjonen mellom høy og lav.

Det unngår Ap-lederne i det lengste.

 

Les også Sigve Indregards kommentar: Presset mot et skadeskutt KrF blir enormt.
 

6. Ap-ledelsen ligner for mye på Høyre

61 prosent av velgerne vil ha slutt på privat profitt fra fellesskapets barnehager og eldreomsorg. Hvis Ap hadde satt ned foten for velferdsprofitørene, ville NHO og Høyre gått amok. Kampen om dette spørsmålet ville preget valgkampen tidlig og sent. Enorme verdier står på spill.

Venstresiden ville vunnet. Bare 27 prosent støtter Høyre og Frp sitt motsatte syn på dette punktet. Men i denne gruppen finner vi altså Hadia Tajik og Jonas Gahr Støre. Det blir ingen konfrontasjon av at Tajik mumler noe om «å stille tydeligere krav» til kommersielle sykehjem.

Det blir heller ingen overskrifter av at Ap stiller til valg med omtrent samme politikk som Høyre for de omstridte bemanningsbyråene, som ødelegger «den norske modellen» i viktige deler av arbeidslivet.

 

7. Ap-ledelsen mobiliserte for Frp

Jonas Gahr Støre kompenserte mangelen på tydelig konfrontasjon i klassespørsmål med verbale kraftsalver i verdispørsmål. Selv når Erna Solberg var motdebattanten, brukte Støre tiden på å snakke om Sylvi Listhaug. Martin Kolberg tok rollen som norsk politikks Toppen Bech, og belærte Høyre om skikk og bruk og anstendighet. 

Dette fikk kanskje hjertene til å bruse i AUF og SV, men holdt samtidig Frps kjernesaker høyt på dagsorden og hjalp Siv Jensen med å få potensielle velgere opp av sofaen.

 

8. SV og Rødt vant på interessepolitikk    

SV og Rødt utmerket seg i denne valgkampen ved å ikke satse hardt på verdipolitiske konfrontasjoner. I stedet har SV blankpusset profilen som ridderen av økonomisk rettferdighet, mens Rødt kjører nærmest skattepopulistiske argumenter mot at velferdsprofitørene stikker av med pengene våre.

Ap med sine verdipolitiske kraftsalver gikk tilbake, Rødt og SV gikk fram.

 

9. Ap-ledelsen demobiliserte egne velgere

Jonas Gahr Støre kunngjorde at dette skulle bli «et retningsvalg». Så inviterte han LOs erkefiende Venstre inn i Ap-varmen. Det tror jeg var et knekkpunkt for Støres troverdighet.

Få ting virker så demobiliserende på mange velgere i arbeiderklassen som en politiker med to ansikter og to tunger. Folk flest vil heller forholde seg til en som er uenig med dem, men er hel ved, enn en som er villig til å støtte seg på, eller svikte, hvem som helst på vei mot maktens tinder. Jamfør Hillary Clinton.

 

10. Splittelser til venstre hindret regjeringsskifte

Det er kanskje rom for to partier til venstre for Ap, et rødt og et grønt, men ikke tre.

(Forbehold: Jeg har ikke sett alle tallene for velgeroverganger, så her er fakta og analyse utspedd med en god dose magefølelse.)
 

Magnus E. Marsdal er leder for Manifest Tankesmie.

Annonse