Annonse

Annonse

13:48 - 12. september 2017

Hans Geelmuyden: Frp har vært valgkampens skyteskive. Det ble bomskudd.

Frp har vært valgkampens skyteskive. Det ble bomskudd, skriver Hans Geelmuyden.

Etter et resultat på 15,3 prosent, bare ett prosentpoeng tilbake fra 2013, var det en en rørt Frp-leder Siv Jensen som takket velgerne under valgvaken mandag kveld. Foto: Vidar Ruud / NTB Scanpix

Hør Morgenbladets podcast, valgspesial. Abonner gratis via Itunes eller lytt her:

Alle vil i regjering, men ingen vil regjere med Frp. Med unntak av Erna Solberg. Slik kan vi oppsummere valgkampen 2017. Til tross for at Fremskrittspartiet er solid forankret i en demokratisk tradisjon, har partiet vært en tverrpolitisk skyteskive for alle fra KrF og Venstre til Rødt og SV. Frp er byttingen i norsk politikk, partiet ingen andre partiledere vil være bekjent av. Men hva gjør det når 15,3 prosent av velgerne trykker partiet til sitt bryst? Hvorfor er det sånn? Og er Frp egentlig så ille?

God retorikk funker, og Frps valgresultat er en bekreftelse på det. 

Frp-hetsen illustrerer at skillelinjene i norsk politikk er små. Det er bred, tverrpolitisk enighet om hovedtrekkene i de store samfunnsreformene som har vært gjennomført. Også norsk innvandringspolitikk, som Frp er blitt særlig kritisert for i valgkampen, er resultatet av et bredt parlamentarisk forlik. I november 2015 vedtok Stortinget en avtale for å håndtere strømmen av flyktninger til Norge. Bak avtalen sto Høyre, Frp, KrF, Venstre, Ap og Senterpartiet. Arbeiderpartiet, KrF og FrP har samme innvandringspolitikk. Her skiller ikke politikk, bare retorikk.
 

Les også Magnus E. Marsdals kommentar: Ti teser om Stortingsvalget 2017.

 

Derfor blir den hatske holdningen til Frp fra partiets politiske motstandere både kynisk og manipulativ. Fremskrittspartiet er verken Nasjonal Front eller Sverigedemokratene. Siv Jensen er ikke en norsk Marine Le Pen. Men både Frp og andre innvandringskritiske partier i Europa representerer utenforskapet og fører an i opprøret mot den intellektuelle eliten. I den rollen har Frp vært en viktig sikkerhetsventil i det norske samfunnet fra partiet ble stiftet i 1978. Partiet kanaliserer utenforskapets misnøye og omdanner den til akseptable politiske løsninger. Slik har Frp fortjenestefullt tatt utenforskapet inn på Stortinget.

Ideologisk er Frp mer tro mot sin liberale ideologiske kjerne enn eksempelvis Nasjonal Front, som i stor grad forfekter en nasjonalistisk, delvis proteksjonistisk, økonomisk politikk. Frp har heller ikke noen grumsete ideologisk historie. Partiets grunnlegger Anders Lange var aktiv motstandsmann under krigen og ble flere ganger fengslet av nazistene. Sverigedemokratene sprang derimot ut fra en fascistisk ideologisk kjerne, og det er ikke lenge siden Nasjonal Front ble ledet av en uttalt antisemitt.

Glem heller ikke at Frp de siste førti årene har vært Norges mest innovative politiske parti. Gang på gang har vi sett at Frp har vært først ute med å foreslå saker, for så å bli utskjelt og nedstemt. Etter noe tid har så tilsvarende forslag blitt fremmet av et annet parti, og vedtatt. La meg nevne et par eksempler: Frp var først ute med å foreslå å avvikle kringkastingsmonopolet, konkurranseutsette Televerket, stykkprisfinansiere helsevesenet og liberalisere strømmarkedet. De andre partiene har også fulgt etter Frp i innvandringspolitikken.

Ser vi på stortingsperioden vi har lagt bak oss, har Frp fått gjennomslag for mer enn Segway, proffboksing og lakrispiper. Partiet har også fått gjennom dette:

  • Krav om politiattest i eldreomsorgen
  • Fjerne foreldelsesfristen på drap, voldtekt og seksuell omgang med barn
  • Rett til brukerstyrt personlig assistanse
  • Iverksettelse av ny straffelov
  • Utvidet soningskapasiteten med over 550 nye plasser,
  • Forsøksprosjekt med dyrepoliti i Sør-Trøndelag som nå utvides til Rogaland.
  • Opprettet en «cold-case»-gruppe i Kripos som skal etterforske uoppklarte saker
  • Iverksatt pilotprosjekt hvor kriminalomsorgen overtar fangetransporter, slik at flere politifolk kan brukes til andre viktige politioppgaver
  • Fem års botid i Norge før man kan få kontantstøtte for å motvirke at innvandrerkvinner i altfor stor grad står utenfor arbeidsmarkedet
  • Opprettet et eget utbyggingsselskap (Nye Veier AS) for å sikre helhetlig utbygging og drift av trafikksikre hovedveier i Norge
  • Oppheving av togmonopolet i persontransporten
  • Forenklet lovverket, slik at bankene skal utvise fleksibilitet til å gi boliglån med egenkapital ned mot 10 prosent

Det kan umulig være så stor avstand mellom Frp og KrF som Knut Arild Hareide later som. Så hvorfor er de andre partiene, med unntak av Høyre, så opptatt av å demonisere Frp? Er det mangelen på eget politisk særpreg og lederskap? Er det dragningen mot det trygge og konforme? Er det indremedisin for eget parti? Er det fordi man ikke kan stole på Frp? Dette siste var riktig da Carl I. Hagen ledet partiet, men feil under Siv Jensen. Jensen har gjort Frp stuerent, pålitelig og moderat. Fremskrittspartiet er ikke et høyreradikalt parti. Frp er høyrepopulistisk. På samme måte kan SV sies å være venstrepopulistisk og Senterpartiet distriktspopulistisk. Vi behøver ikke like det, men vi må akseptere det. Politiske beslutninger er emosjonelle, og politikk handler om å mobilisere velgere. Da skulle det bare mangle at ikke partier spiller på følelser i folket.

Retorikk er kunsten å overbevise. Dyktige politikere velger en retorikk som overbeviser mange. Frp har mange politikere som overbeviser mange velgere. I valgkampen har de brukt ytringsfriheten sin, og sikret Frp et godt valgresultat. Istedenfor å fordømme Frp-politikerne, burde mindre vellykkede politikere i andre partier lære. God retorikk funker, og Frps valgresultat er en bekreftelse på det. 
 

Hans Geelmuyden er PR-byrået Geelmuyden.Kieses grunnlegger og sjef. 

Annonse