Kommentar

Sigve Indregard: Hvor lenge holder Erna?

Hør Sigve Indregard på Morgenbladets podcast, valgspesial. Abonner gratis via Itunes eller lytt her:

Årets valgresultat er intet annet enn en brakseier. Det er likevel en underlig brakseier, i og med at de fire partiene som vant, til sammen går kraftig tilbake. Samtidig er det en utvetydig seier, i og med at vi på valgkvelden satt og regnet på om Høyres flertall besto selv om Venstre og Kristelig Folkeparti skulle falle under sperregrensen. De færreste hadde spådd det på forhånd. Men det peker på et helt avgjørende poeng: Veien til valgseier, for Høyre, gikk gjennom å berge Fremskrittspartiet. Med Frp på samme nivå som sist, trengte ikke Høyre noe sentrum. Strategien som Erna Solberg la, om å prioritere Frps behov foran følelsene til KrF og Venstre, var riktig. Med disse litt under førti prosentene av stemmene, er det nemlig mulig å dominere Norge.

Presset mot et skadeskutt Kristelig Folkeparti, som aldri har gjort et dårligere valg, kommer til å bli enormt i den kommende perioden. I forrige stortingsperiode var Erna Solberg bare avhengig av ett av partiene. I denne perioden trenger hun begge. Det betyr, i klartekst, at KrF er på vippen, for Venstre er for lengst giftet bort til Frp og Høyre. Og det er slett ikke sikkert at KrF har tenkt å holde seg til Solberg hele perioden. Det er i det hele tatt ikke lett å se hva KrF kan oppnå til høyre, som de ikke kan oppnå til venstre.

Men bak det hele ligger en antagelse om at KrFs grunnfjell egentlig er en hel del mer konservativt enn partiledelsen. Jo mindre partiet blir, jo mer relevant blir grunnfjellet. Om Knut Arild Hareide skal skifte side i løpet av perioden, er det et derfor et meget høyt spill.

Det kommer til å komme en perlerad av mistillitsforslag og kontrollkomitéhøringer, der KrF hver eneste gang må velge mellom Erna og oppslutning. En ny fireårsperiode som 2013 til 2017 tåler ikke KrF. Nå må partiet ta valget mellom å gå fullstendig tilbake til røttene og konkurrere med Frp om de kristenkonservative velgerne, eller å sette hele sin ideologi i spill ved å hoppe over til de syndige sosialistene.

Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre kommer dypt svekket ut av denne valgkampen. I bunn er det forståelig at Ap slet. De hadde planlagt å kjøre hardt på arbeidsledighet, men så pekte pilene oppover. Og det ble sannelig ikke lettere av den valgkampen partiet presterte. Støre falt markant på målinger av hvem folket ønsket som statsminister, jo mer folket fikk se. Og det er ingen tvil om at Støre manglet den folkeligheten som er Erna Solbergs varemerke. Det hadde ikke trengt å være avgjørende. Men partiet virket splittet mellom to ideer: enten å satse på den intellektuelle statsmannen Støre, utdannet i Paris, den store lederen; eller å satse på en folkelig mann i rutet skjorte.

Senterpartiet har vunnet en pyrrhosseier, med sin fremgang til rundt ti prosent. Det er enn så lenge lite eller ingenting de nye mandatene kan brukes til. Eller, det er kanskje én: De kan kanskje være i stand til å innføre en enda strengere innvandrings- og asylpolitikk, der det smerter mest for Venstre og KrF. KrF har sagt klart ifra om at regjeringens samarbeid med dem ikke blir i form av en fast avtale. Og blir det for blått, kan også Venstre måtte prioritere seg selv foran et formalisert samarbeid. De tåler ikke enda et valg som dette. Da kan mindretallsregjeringen blir en mer reell mindretallsregjering, og det blir større åpning for å søke flertall fra sak til sak. Med Senterpartiet på asyl-, ulv- og oljevippen og KrF på den sosialt konservative vippen, ligger det an til å bli mye rom for slikt som både Høyre- og Frp-velgere liker.

Miljøopposisjonen, altså Miljøpartiet de Grønne, SV og Rødt, har til sammen omkring tolv prosent av stemmene. De ligger i skrivende stund an til å få 14 mandater. Fremskrittspartiet er bare tre prosentpoeng foran denne «blokken» med sine femten prosent, men får 28 mandater. Dette valget bør bli det siste der denne blokken straffes knallhardt for å være delt. Enten må sperregrensen vekk – noe som ikke kommer til å skje – eller så må disse partiene finne sammen. Om de faktisk mener noe med at verden er viktigere enn det politiske spillet.

En liten trøst for Rødt og MDG er at rollen som opposisjon til en høyreregjering er vesentlig lettere enn rollen som opposisjon-men-egentlig-støtteparti for en arbeiderpartiregjering.

Uansett er det slett ikke sikkert at Erna Solberg blir sittende i fire år. Forvent at regjeringen blir enda mer opptatt av å tekkes KrF, men ikke fordi de vil. Som Knut Arild Hareide sa i partilederrunden i natt, vil han ikke samarbeide med Frp. Han skal bare ikke stemme for å felle regjeringen. Ideen om at han ikke skal være et «støtteparti» for en regjering med Frp, men bare være et parti som oppnår politiske seire ved å indirekte sørge for at parti han misliker sitter i regjering, er enten ekstremt naiv eller ekstremt kynisk. Den kommer neppe til å fungere på oppslutningen. Og da kan det hende at hele partiet søker seg til venstre.

Mer fra Kommentar