Politikk bygges rundt fellesskap, og alle fellesskap skaper utenforskap. De ulike politiske partiene i Norge lever av politiserte grenseoppganger mellom inn- og ut-grupper: progressive og konservative, bønder og byfolk, religiøse og sekulære. Ulike grupper av mennesker som føler seg hjemme i ulike deler av samfunnet, og kjemper for å realisere ulike visjoner om hva Norge skal være.
Populismen politiserer en type fellesskap – «folket» – som skjærer på tvers av mange av de vanlige politiske skillelinjene. For «folket» er «eliten» utgruppen. Dette er ikke noe rent høyresidefenomen. I fjorårets amerikanske valgkamp solgte både Donald Trump og Bernie Sanders seg inn som folkekandidater, og lot Hillary Clinton stå igjen som elitenes kandidat. Her til lands ligger partiet Rødt an til å gjøre et historisk godt valg, ved å bruke mye av den samme anti-elitistiske retorikken om at «[d]e andre partiene har lenge levd i sin egen boble». [1]
Den populistiske politiseringen bygger på en forestilling om at det finnes en styringselite i samfunnet som, til tross for at de snakker om å gjøre ting bedre for folk, ikke egentlig ønsker, evner eller tør å gjøre det. La oss kalle dette «den populistiske tesen»: At akkurat som det finnes interessemotsetninger mellom arbeid og kapital, bønder og byfolk, religiøse og sekulære, så finnes det også interessemotsetninger mellom de som styrer og de som styres. Denne tesen har vist seg effektiv som politisk mobiliseringspunkt, men hva ligger det egentlig i den? Og hvilke utfordringer – og muligheter – byr denne nybrytningen i det politiske landskapet på for venstresiden?
Det er lett å henfalle til demonisering av de populistiske bevegelsene, særlig de mest ekstreme variantene som vi heldigvis (så langt) har vært skånet for i Norge. Dette kan være på sin plass – noen av de nye figurene som har dukket opp, spiller rollen som politiske demoner til punkt og prikke. Det populistiske øyeblikket bør imidlertid også være en anledning til kritisk selvrefleksjon for venstresiden, og en anledning for stille noen grunnleggende spørsmål ved egne virkelighetsforståelser. Dette essayet er ment som et innlegg i en slik refleksjonsprosess.
Jeg skal fokusere på denne skillelinjen mellom «eliten» og «folket». Jeg tror dette begrepsparet fanger inn en helt reell motsetning i vestlige samfunn – åpenbart med litt variasjon fra land til land. Dette er motsetningen mellom de som finner seg til rette i den globaliserte, nyliberale verdensordenen vi har levd i de siste 20 til 30 årene, og de som, av ulike årsaker, ikke finner seg til rette under dette hegemoniet. Selv om det er både provoserende og litt upresist å referere til denne siste gruppen som «folket», fanger dette ordet likevel opp én sentral dimensjon ved denne motsetningen.
«Folket», når det brukes som politisk kategori, referer til et konkret fellesskap av mennesker – bundet sammen av kultur- og verdirelasjoner som har vokst frem over mange generasjoner med et særlig ansvar for å ta vare på hverandre. Populismen næres av en forestilling, mer eller mindre innbilt eller reell, om at de som styrer og steller i samfunnet ikke er villige til å stå opp for dette fellesskapet, forsvare dets interesser og anerkjenne dets egenverdi.
Jeg skal se nærmere på punkter hvor denne anklagen muligens har noe for seg. For det første mangler den etablerte venstresiden en erkjennelse av, og politiske løsninger på, den enorme sysselsettingsutfordringen i Norge og andre vestlige land som følger av globalisering og automatisering. Denne utfordringen er aller mest akutt blant de som befinner seg utenfor de tradisjonelle maktsentraene, både sosialt og geografisk. For det andre mangler venstresiden en viss bakkekontakt i kulturkampen, og viser til tider liten forståelse for hvordan verdier og kultur henger sammen – og ikke minst hvor viktig dette kultur- og verdifellesskapet vi kaller «folket» er. Høyrepopulismen henter i dag mye kraft fra venstresidens blindsoner på disse punktene.
De som styrer og de som blir styrt
Etter hackingen av e-posten til Hillary Clintons kampanjesjef John Podesta under presidentvalgkampen, stod følgende analyse på trykk i The Guardian:
«Read these emails and you understand, with a start, that the people at the top tier of American life all know each other. They are all engaged in promoting one another's careers, constantly. Everything blurs into everything else in this world. The state department, the banks, Silicon Valley, the nonprofits, the "Global CEO Advisory Firm" that appears to have solicited donations for the Clinton Foundation. Executives here go from foundation to government to thinktank to startup. There are honors. Venture capital. Foundation grants. Endowed chairs. Advanced degrees. For them the door revolves. The friends all succeed. They break every boundary. But the One Big Boundary remains. Yes, it's all supposed to be a meritocracy. But if you aren't part of this happy, prosperous in-group – if you don't have John Podesta's email address – you're out.»[2]
La oss ta dette som utgangspunkt for hvem «eliten» er: Menneskene som finner seg godt til rette i en globalisert, konkurranseutsatt, post-nasjonal, sekulær verdensorden. Disse menneskene passer ikke helt inn i tradisjonelle identitetskategorier knyttet til religion, nasjon og klasse. De er «verdensborgere» som leser The Economist og New York Times, og har mer til felles med sine likesinnede på World Economic Forum i Davos enn mange av sine egne landsmenn.
Litt lenger ned i sjiktet finner vi de som utgjør denne elitens base og rekrutteringsgrunnlag: Høyt utdannede, gjerne urbane, mennesker som okkuperer det offentlige byråkratiet (i dag må du ha en mastergrad for å konkurrere om saksbehandlerstillinger i Nav), akademia og politikken – folk som forfatteren av dette essayet. I Sapiens: A Brief History of Humankind omtaler Yuval Noah Harari denne nye klassen som et nytt «imperium»:
The global empire being forged before our eyes is not governed by any particular state or ethnic group. Much like the late Roman Empire it is ruled by a multi-ethnic elite, and is held together by a common culture and common interests. Throughout the world, more and more entrepreneurs, engineers, experts, scholars, lawyers and managers are called to join the empire (Harari 2014: 207-8).
Den populistiske mobiliseringen knytter seg nettopp til denne interessemotsetningen mellom denne kosmopolitiske klassen, som tilsynelatende har frigjort seg fra enhver lokal og nasjonal forankring, og de som fortsatt lever i den «gamle verden».
Disse menneskene, skriver Harari, «must ponder whether to answer the imperial call or to remain loyal to their state and their people. More and more choose the empire.»[3] Den populistiske mobiliseringen knytter seg nettopp til denne interessemotsetningen mellom denne kosmopolitiske klassen, som tilsynelatende har frigjort seg fra enhver lokal og nasjonal forankring, og de som fortsatt lever i den «gamle verden».
Hvem er menneskene i denne siste kategorien? Det vil være en variert gruppe, men de vil dele et fellestrekk: Livet de ser for seg å leve ikke lenger er tilgjengelig – eller vil forsvinne i nær fremtid – noe som ikke bare er frustrerende, men direkte eksistensielt truende. Det er menneskene som Stein Torleif Bjella synger om og Ottar Brox og Kjartan Fløgstad skriver om: De som ikke er «konkurransedyktige» på det globaliserte markedet; de som blir «stående i periferien av samfunnet – uten oppgaver og uten sjølrespekt»[4]; de som blir igjen når de andre flytter ut.
Fremmedgjøringen skjer når dette ikke bare oppleves og leves, men når en forsøker å forlike denne håpløsheten med et offentlig narrativ om fremgang, slik som personen i Bjellas Undergang:
no kjem det tomme i tunge velt, som godstog jøno hogstfelt
eg skulle sjølsagt vore blid, Norge er so rikt høyre eg dei si
lei tå dei som flutte ut, eg går og vasa i nedlagte bruk [5]
Frustrasjon knyttet til økonomisk marginalisering, nedbyggingen av bygdelivet og en fragmentering av det nasjonale kultur- og verdifellesskapet virker til å være i ferd med å gjøre felles front mot den gruppen i samfunnet, «eliten», som tilsynelatende finner seg godt til rette i denne utviklingen. Dersom de tradisjonelle politiske kanalene ikke fanger opp denne frustrasjonen, tar den på alvor, viser at de forstår problemet og kommer med realistiske og konkrete tilsvar, så kan dette fort komme ut av kontroll. Dette er en betydelig utfordring for venstresiden i populismens tidsalder.
Venstresidens (manglende) svar
Det er i dag to virkelighetsforståelser på venstresiden. Den ene fortolkningen holder at vi lever i en krisetid hvor grunnleggende problemer i den nyliberale verdensorden ikke lenger kan ignoreres, og dype strukturelle omveltninger må til. Denne forståelsen oppsummeres godt av Wolfgang Streeck i hans mye omtalte essay How will capitalism end? fra 2014, som åpner slik: «There is a widespread sense today that capitalism is in critical condition, more so than at any time since the end of the Second World War». Denne analysen deles av partiet Rødt her hjemme:
Vi kan ikke lenger leve med at et lite mindretall eier produksjonsmidlene, utbytter de som skaper verdiene og ødelegger livsgrunnlaget for framtidige generasjoner for å bygge opp sin egen rikdom og makt. Det er en skjærende kontrast mellom den kolossale produksjonsevnen og det faktum at forskjellen mellom fattige og rike i verden er større enn noen gang. Kapitalismen har overlevd seg selv. Nå haster det å bli kvitt den. Det tjener interessene til et stort flertall av verdens befolkning.[6]
Den andre virkelighetsforståelsen er å finne på Arbeiderpartiets hjemmesider. Her er det lite som tyder på at vi lever i en krisetid. Økonomisk ulikhet er bekymringsfullt, men skal løses gjennom inkludering i et velregulert arbeidsliv. Arbeid til alle er førsteprioritet for Ap, men dersom du ikke har en jobb så er det i hovedsak din egen feil – det har i hvert fall ingenting med globalisering, nyliberalisme, kapitalisme eller EØS å gjøre. Utenforskap i arbeidslivet skal møtes med tiltak som «en reform som lar folk videreutvikle sin kompetanse».[7] Strukturelle endringer som tar jobbene fra folk er i virkeligheten solskinnshistorier:
Automatisering og digitalisering endrer arbeidslivet, og krever at vi jobber på andre måter enn før. Dette er godt nytt for Norges konkurranseevne. Få land i verden har en så kompetent arbeidsstyrke som Norge.[8]
Satsinger på «havrommet», «gründere» og «grønn vekst» skal gjøre Norge til en «ledende teknologinasjon». Fremtiden ser riktig så lys ut – for de med høy utdannelse innenfor de riktige sektorene i det minste. Dersom du vil drive småbruk i Lierne i Nord-Trøndelag,[9] eller ser for deg å jobbe i transportsektoren, som spås å være neste på listen over industrier som vil nedbemannes som følge av automatisering,[10] så stiller muligens saken seg litt annerledes. En studie kom nylig frem til at hele 47 prosent av alle amerikanske jobber er, på lengre sikt, truet av automatisering og teknologisk utvikling[11] – det ser neppe radikalt annerledes ut i Norge.
I introduksjonen til forslaget til Arbeiderpartiets nye prinsipprogram står det at «en viktig del av arbeiderbevegelsens arv er vissheten om at mennesker selv skaper sin egen historie. Vi skaper vår egen fremtid. Vi skaper vårt eget land».[12] Dette høres jo betryggende ut, men hvor mye kontroll har vi egentlig på vår egen fremtid? Karl Marx var, for eksempel, mindre entydig på dette punktet:
«Men make their own history, but they do not make it just as they please; they do not make it under circumstances chosen by themselves, but under circumstances directly encountered, given and transmitted from the past.» (Marx 1994: 188)
En enda dystrere diagnose kommer fra Ottar Brox:
«Den som følger litt med i den globale økonomien kan vanskelig fortsette å tru på at «fremskrittet skal fortsette» slik det i store trekk har gjort i snart 200 år i vårt land. Realistisk sett kan ikke industrien skape flere arbeidsplasser, men i robotalderen heller redusere sysselsettinga i et høglønnsland som Norge.»[13]
Denne utviklingen, påpeker Brox, har vi ikke større muligheter til å påvirke enn været. Dersom dette stemmer vil også Rødts løsninger for å sikre norske arbeidsplasser – å si opp EØS-avtalen og omorganisere Oljefondet til et nasjonalt investeringsfond for å «utvikle nye industriarbeidsplasser i Fastlands-Norge» [14] – neppe gjøre mye fra eller til. Det er på tide med en realitetsorientering på norsk venstreside.
Hva står på spill? Mer enn man kanskje skulle tro. De samfunnsøkonomiske sidene, slik som økende økonomisk ulikhet, er én ting. Det er en irriterende tendens blant venstreside-intelligentsiaen å fokusere på statistiske spredningsmål fremfor det som faktisk betyr noe for hver enkelt av oss: Anerkjennelse og kontroll over våre egne liv. Her er arbeid viktig. Arbeid er ikke bare inntekt og trygghet, arbeid er også selvrealisering og selvrespekt – arbeid er identitet.
Dersom arbeidsplassen din forsvinner så kommer du ikke til å sulte, for du har Nav. Det er viktig, men ikke nok dersom det å arbeide ikke bare var noe du gjorde utelukkende for inntekten sin del, men en viktig del av hvem du er. Dette har flere sider. Ikke bare er du i stor grad det du kan og det du gjør – tømrer, musiker, bonde, filosof eller hva det måtte være – men du er også en person som gjennom egen innsats sørger for deg selv og de som er avhengig av deg.
Dersom en person mister disse sidene ved seg selv, er det rart han eller hun blir frustrert? I møte med den frustrasjonen, skal vi virkelig fortelle denne personen at for alt han eller hun kan, så er det likevel ikke nok dersom ikke de globale markedskreftene verdsetter det? Slikt kan det bli politisk revolusjon av – særlig dersom «vi» i dette tilfellet er den transnasjonale eliten som blir behandlet langt snillere av disse kreftene, med godt betalte selvrealiserende jobber, anerkjennelse og respekt.
I en nærmest paradoksal utvikling, er det nå høyresiden som mest effektivt kommer denne frustrasjonen i møte, setter ned foten og sier «nok!»
I en nærmest paradoksal utvikling, er det nå høyresiden som mest effektivt kommer denne frustrasjonen i møte, setter ned foten og sier «nok!» Og disse bevegelsene har stor troverdighet fordi de har et helt konkret virkemiddel: Økonomisk nasjonalisme. «We will no longer surrender this country, or its people, to the false song of globalism», sa Donald Trump som presidentkandidat.[15] Som president har han fortsatt denne linjen, også i praksis. Han har trukket USA ut av frihandelsavtalen TPP og han har direkte gått inn og lagt press på amerikanske bilprodusenter for å få de til å beholde produksjon i Michigan og Ohio. [16]
Økonomisk nasjonalisme er én vei å gå – og det er ikke bare høyrepopulister som har kastet seg på denne bølgen. Denne doktrinen bygger på to elementer. For det første at hovedmålsettingen for den økonomiske politikken ikke er å maksimere økonomisk vekst, men å sørge for full nasjonal sysselsetting i meningsfylte jobber. For det andre at siden ikke alle kan eller vil være ingeniører, jurister eller frisører så kan målet om full nasjonal sysselsetting bare nås gjennom å beskytte de arbeidsplassene innen primærnæring og industri som ville forsvunnet dersom de ble utsatt for internasjonal konkurranse. Det handler, kort sagt, om å ta vare på de folkene politikere har påtatt seg ansvaret for – ikke bare overlate dem til markedskreftene.
Økonomisk nasjonalisme har noen åpenbare svakheter, også fra et nasjonalistisk ståsted. En økonomisk-nasjonalistisk verden er en verden med mindre handel og dyrere varer, noe som i stor grad vil ramme de samme menneskene en forsøker å beskytte gjennom denne økonomiske politikken. Dersom vi ønsker å beholde en globalisert løsning, så er det mulig at vi skal gå enda mer radikalt til verks.
Vi kan, for eksempel, forsøke å (i større eller mindre grad) frikoble arbeid fra markedet i rike land, slik at en «stor del av folket kan skaffe seg det de trenger til livets opphold uten å være avhengig av at det finnes en arbeidsgiver som vil betale for deres tjenester».[17] Dersom vi kan få til dette, for eksempel gjennom universell borgerlønn, så kan vi se for oss at den delen av produksjonen som ikke er automatisert vil kunne flyttes til lavinntektsland, uten at det ville gått ut over livsgrunnlaget til folk i rike land – og uten at vi trenger å sende folk på Nav med lua i hånda.
Det finnes gode grunner til å ønske seg en økonomisk globalisert verden – særlig dersom en slik verden også inkluderte utviklingsland på en rettferdig måte. Men det er avgjørende for den politiske bærekraften til en slik verden at den møter sysselsettingsutfordringen i rike land. Dette kan ikke bare løses gjennom at folk tar etterutdanning og flytter på seg, fordi dette handler om mer enn økonomi: Det handler om å ta være på de livene folk ønsker å leve der de ønsker å leve dem.
Venstresiden og den vanskelige kulturkampen
Jeg har snakket om hvordan globalisering og automatisering skaper to ulike skjebnefellesskap – de som finner seg til rette og de som faller utenfor. Det vil være avgjørende at vi viser solidaritet på tvers av denne skillelinjen for å imøtegå de populistiske bevegelsene. Men hvorfor skal egentlig advokater i Oslo, bussjåfører i Bergen og fiskere i Vadsø hjelpe hverandre? Hva har de egentlig til felles, annet enn et rødfarget pass? Hva er dette politiske fellesskapet «folket» som vi forventer så mye av? Dette bringer oss over til et annet punkt hvor venstresiden sliter i møte med populismen.
Høyrepopulisme har klare elementer av nasjonalisme, noe Jan Werner Müller fokuserer på i hans mye omtalte bok What is populism?[18] Populismen, mener Müller, bygger på ideen om «folket» som et konkret kultur- og verdifellesskap slik at det å være, for eksempel, «norsk» er noe mer enn det å bare ha norsk statsborgerskap – det innebærer også å være en bestemt type menneske. Siden dette er helt på grensen av hva som har vært politisk stuereint i europeisk politikk siden fascismens fall, har høyrepopulistene i stor grad hatt monopol på å snakke om «folket». Dette er uheldig, siden «folket» er en viktig – om enn vanskelig – politisk kategori.
Siden dette er helt på grensen av hva som har vært politisk stuereint i europeisk politikk siden fascismens fall, har høyrepopulistene i stor grad hatt monopol på å snakke om «folket».
På den ene siden har «folket», i hvert fall i en vestlig kontekst, vært en eventyrlig suksesshistorie som har muliggjort ting som velferdsstater med omfattende omfordeling mellom millioner av mennesker som aldri har møtt hverandre. Dette systemet hviler ikke bare på tillit til det offentlige, men også på en utstrakt mellommenneskelig solidaritet knyttet til medlemskap i samme kultur- og verdifellesskap. Ikke noe annet fellesskap enn «folket» er i dag i nærheten av den samme statusen, noe de haltende forsøkene med å bygge en europeisk identitet viser. Overføringer fra vest til øst innad i Tyskland går helt fint – overføring fra tyskere til grekere er noe helt annet.
På den andre siden er nødvendigvis «folket», som per definisjon inkluderer bare en undergruppe av menneskeheten, også en ekskluderende kategori. Det er denne siden ved «folket» som Müller fokuserer på, og argumenterer for at særlig populistenes omgang med dette begrepet truer pluralismen som er grunnstammen i det moderne liberale demokratiet.
Og det er ingen tvil om at Müller har grunn til å være bekymret: Historien har vist at «folket» kan være en ekstremt farlig kategori. Müller advarer mot en tilstand hvor medlemskapet i «folket» lykkes. En grunnfunksjon til demokratiet er å holde denne kategorien åpen, mener Müller, slik at hva det innebærer å være, for eksempel, «norsk» kan endre seg over tid. Her hjemme har Bård Vegar Solhjell argumentert i lignende baner: «Hovedpoenget for norsk kultur i tiårene fremover må være å utvide det norske, ikke låse det norske inn i en kamp».[19]
Det er ikke vanskelig å være enig med Müller og Solhjell i at vi må bevare et åpent sinn knyttet til innholdet dette kultur- og verdifellesskapet vi kaller «folket», men det er noen viktige innvendinger som kan rettes mot den type posisjon som særlig Solhjell legger opp til. Kulturkamp er ikke å «låse det norske inne». Det er faktisk det motsatte: En kamp er noe uavsluttet, levende og pågående – det er når kampen avsluttes at «folket» blir en statisk kategori.
Det er viktig å forstå at kulturkampen avsluttes på to måter: Gjennom å sette makt bak intoleranse, slik Solhjell og Müller korrekt advarer mot – men også gjennom det Herbert Marcuse kalte «repressiv toleranse». Jeg skal bruke Solhjell som et eksempel på dette siste litt paradoksale fenomenet: Den liberale kulturkrigeren som på den ene siden stiller seg utenfor kulturkampen og formaner inkluderende toleranse – men som på den andre siden inntar ganske aggressive holdninger i den samme kampen, tilsynelatende uten selv å se denne tosidigheten. Vi har allerede stiftet bekjentskap med den inkluderende, tolerante Solhjell. La oss nå se litt på den andre Solhjell:
Sekulariseringa er eit heilt sentralt framsteg, like viktig som nedbygginga av klassesamfunnet og oppbygginga av velferdsstaten. Viktige ting vi set pris på ved det moderne Noreg, som likestilling og seksuell frigjering, er gjort mogeleg av sekulariseringa. Det har også lært oss at vi kan le av religiøse autoritetar. Sekularisme er ein sentral norsk verdi, men med europeiske røter – i opplysningstida. Opplysningstida markerte eit brot med fortida, ved å tildele oss menneske hovudrolla i vår eiga historie, i staden for å la Gud ha den rolla. Det inneber at vi bruker fornufta for å ta stilling til rett og galt og vi legg vitskapen til grunn for desse vala.[20]
Her er ikke hovedpoenget lenger «å utvide det norske», men å si noe konkret om hvor grensene for det norske går. Det ligger en klar brodd i innlegget til mange våre nye landsmenn om at det er «typisk norsk å vere ikkje-religiøs, eller sekulær».[21] Hvordan er Solhjells formaninger vesensforskjellig fra når Sylvi Listhaug ber de som kommer til Norge rette seg etter norske verdier knyttet til «kvinnesyn, sosial kontroll, syn på oppdragelse, ytringsfrihet og religionsfrihet»? [22]
Til tross for at de tilsynelatende mener det samme er det i det minste én betydelig forskjell på Solhjell og Listhaug. Listhaug forsvarer både trosfrihet og «den kristne arven»[23] til Norge på samme tid – en posisjon hun deler med andre folk på høyresiden, for eksempel Torbjørn Røe Isaksen:
«Den norske stat skal ikke drive forkynnelse. Samtidig er Norge også et kristent samfunn. Ikke fordi hver enkelt av oss er kristen, men fordi kristendommen representerer den kanskje sterkeste kulturkraften som har formet det norske samfunnet. Den kristne og humanistiske arven gjennomsyrer tradisjonene våre, institusjonene våre og ritualene våre.»[24]
Solhjell stiller seg derimot avvisende til at kristendommen skulle være en viktig del av det norske verdigrunnlaget: «Den kristne kulturarven kan ikke være det som binder oss sammen. De fleste i Norge i dag tror ikke på gud».[25] Dette er imidlertid altfor enkelt – og ganske symptomatisk for venstresidens litt historieløse omgang med kultur og verdier. Kristendommen som kulturkraft stikker langt dypere enn om folk i dag tror på Gud eller ikke. Denne arven inkluderer, blant annet, Solhjells egen sekularisme. Jeg skal bruke litt tid på akkurat dette spørsmålet om sekularisme og den kristne arven, fordi det er en god illustrasjon av viktigheten av selvbevissthet omkring de verdiene en forfekter i kulturkampen.
Kristendommen som kulturkraft stikker langt dypere enn om folk i dag tror på Gud eller ikke. Denne arven inkluderer, blant annet, Solhjells egen sekularisme.
Det vil kanskje overraske enkelte at sekularisme i utgangspunktet er et teologisk prinsipp. En av de verdenshistoriske innovasjonene til kristendommen var et absolutt skille mellom det jordiske og det guddommelige – mellom det Augustin kalte «Guds by» og det verdslige samfunnet. Det å være kristen, en del av «Guds by», var helt frikoblet fra å være en del av noe bestemt jordisk fellesskap. Denne tankegangen markerte et klart brudd med antikkens verden, hvor politiske, kulturelle og religiøse fellesskap var ulike sider av samme sak. Det er ikke så rart fariseerne ble «forundret» over Jesu svar når de satte Hans autoritet opp mot keiseren: «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud» (Matteus 22:22).[26] At det som tilhørte keiseren og det som tilhørte Gud skulle være to forskjellige ting var nok en fremmed tanke.
Etter hvert som kristendommen fikk fotfeste i Europa og spilte en avgjørende rolle i europeisk statsbygging (inkludert i Norge), ble imidlertid også skillet mellom det religiøse og verdslige mer og mer visket ut. Dette førte til nok en motreaksjon i form av reformasjonen, hvor dette skillet ble nedfelt med ny tyngde. Martin Luther var blant de som la vekt på at religion var et forhold mellom enkeltindividet og Gud – hvor hverken staten eller paven skulle blande seg inn:
«If […] your prince or temporal lord commands you to hold with the pope, to believe this or that, or commands you to give up certain books, you should say, It does not befit Lucifer to sit by the side of God. Dear Lord, I owe you obedience with life and goods; command me within the limits of your power on earth, and I will obey. But if you command me to believe, and to put away books, I will not obey; for in this case you are a tyrant and overreach yourself, and command where you have neither right nor power.»[27]
Reformasjonen var første steg i en idehistorisk utvikling som radikalt endret forestillingen om hva en «kristen stat» var, hvor det definerende elementet ikke nødvendigvis var at den hadde kristendom som offisiell religion (selv om den vanligvis hadde det også), men at den hadde trosfrihet for enkeltindividet.[28]
Luther og de andre protestantiske teologene så naturligvis for seg at denne trosfriheten skulle legge til rette for at hver enkelt skulle inngå et personlig forhold til den kristne Gud – ikke at dette prinsippet skulle fungere som en brekkstang for religiøst mangfold og ateisme. Men historien går sine egne veier, og i ettertidens lys er det ikke vanskelig å se hvordan det å vektlegge individets frihet som grunnlaget for religiøst fellesskap førte til et ganske fragmentert troslandskap. Én ting har likevel vært rimelig konstant i den stadig mer diversifiserte vestlige kulturkretsen fra reformasjonen og utover: Prinsippet om staten som en sekulær institusjon med ansvar for folkets jordiske, snarere enn åndelige, behov.
Dette sekulære prinsippet (som altså i utgangspunktet var et teologisk prinsipp basert på at forholdet til Gud var et individuelt forhold til noe bortenfor staten) gjorde den sekulære staten til en naturlig overbygning i tradisjonelt kristne samfunn, på en måte den ikke har vært i, for eksempel, muslimske samfunn. I dag er imidlertid dette skillet mellom stat og Gud så fundamentalt i vår del av verden at det, for oss, fremstår som «naturlig» og «kulturelt nøytralt» – til tross for at det i en større historisk sammenheng er ganske så særegent. Denne prosessen kalles «naturalisering» eller «reifisering» på fagspråket, og er et resultat av at man abstraherer verdier fra de kontekstene de kommer fra.[29]
Det er sant som Solhjell skriver at det er et «tett og ubryteleg samband mellom vitskapleg tenkemåte og sekulære samfunn», men det er også en selektiv lesning av kulturhistorien hvor kanskje den viktigste komponenten i fremveksten av sekularismen er utelatt: Ideen om enkeltindividets trosfrihet. Denne ideen er ikke noe vitenskapen har oppdaget – det er et stykke kristen teologi som, etter lang tids kamp, har blitt en godt integrert del av det norske kultur- og verdifellesskapet.[30]
Sylvi Listhaugs mye omtalte kors som hun fikk av mormoren sin, er et effektivt politisk symbol fordi det kobler sammen tro, verdier og historisk tilhørighet til et konkret kulturfellesskap.
Dette virker kanskje som et perifert poeng i den store sammenhengen, men det illustrerer en viktig utfordring for venstresiden (som generelt har langt lettere for å snakke om økonomi og arbeidsliv enn kultur og verdier) i møte med høyrepopulismen. Sylvi Listhaugs mye omtalte kors som hun fikk av mormoren sin, er et effektivt politisk symbol fordi det kobler sammen tro, verdier og historisk tilhørighet til et konkret kulturfellesskap. Dette er ikke bare en god kommunikasjonsstrategi. Det fremhever også det helt reelle forholdet at når vi står opp for prinsipper som sekularisme, så er vi ikke nødvendigvis «nøytrale», «tolerante» og «inkluderende», men godt oppe på barrikadene for historisk rotfestede, norske, liberale og protestantiske verdier – og at det er ikke noe å skamme seg over.
Det er kanskje ukomfortabelt for mange på venstresiden at disse norske verdiene, slik som sekularisme, springer ut av en kulturarv med dype røtter i kristendommen. Men slik er det bare: Alle verdier har en historie – ingen verdier er kulturelt (eller religiøst) nøytrale. Vi kan ikke bare viske ut vår egen historisitet. Det betyr ikke at verdier er forbeholdt spesifikke mennesker og samfunn, at disse verdiene ikke også finnes i andre tradisjoner, eller at den historiske verdiutviklingen har stoppet opp. Hva vi vil tenke på som norske verdier i fremtiden er et åpent spørsmål – kulturkampen fortsetter. Spørsmålet er hvordan en skal stå i denne kampen, og her er det betydelig forbedringspotensial for venstresiden.
Venstresiden må utfordre høyrepopulistene på deres egen hjemmebane. Liberale og progressive verdier må forankres i det konkrete, norske kultur- og verdifellesskapet og eksplisitt kobles til dette fellesskapets fortid og fremtid. Dette burde ikke være så vanskelig siden det er der disse verdiene kommer fra i utgangspunktet. Det gjelder å tørre å ta i denne kulturarven på en seriøs måte, og ikke minst anerkjenne ens egen dype forankring i denne arven. Bare slik kan venstresiden vinne tilbake troverdigheten i kulturkampen – noe det er et akutt behov for.
Andreas Holmedahl Hvidsten (f. 1985) har ein doktorgrad i statsvitskap frå Universitetet i Oslo. Han fekk Skjervheimprisen i 2015 for essayet «En forspilt mulighet». Han jobbar for tida med ein bok om norsk politisk idéhistorie som kjem på Fagbokforlaget i 2018.
Noter:
[1]"Forskjellsnorge", rodt.no. URL: http://xn—rdt-0na.no/forskjells-norge/
[2]"The Podesta emails show who runs America and how they do it", The Guardian, 31. Oktober, 2016.
[3] Harari, Yuval Noah (2014): Sapiens: A Brief History of Mankind. London: Vintage books.
[4] Brox, Ottar (2016): På vei mot et post-industrielt klassesamfunn?. Oslo: Pax.
[5] Fra plata Heim for å døy. Hele teksten tilgjengelig her: http://www.steintorleifbjella.no/heim-for-dy-2013/
[6]«Prinsipprogram», rodt.no. URL: http://xn—rdt-0na.no/politikk/prinsipprogram/
[7]«Arbeid», arbeiderpartiet.no.
[8]«Kunnskap», arbeiderpartiet.no.
[9]«Bygde-Norge tømmes for folk», nrk.no, 12. november 2016.
[10]«Self-driving trucks: what's the future for America's 3.5 million truckers?", The Guardian, 17. Juni 2016.
[11] Frey, Carl Benedikt og Michael A. Osborne (2017): «The future of employment: How susceptible are jobs to automation", Technological Forecasting and Social Change (114): 254-280.
[12] Innstilling til Arbeiderpartiet sitt partiprogram 2017-2021, s. 4.
[13] Brox 2016: 159.
[14]«Arbeidsprogram», rodt.no. URL: http://xn—rdt-0na.no/politikk/arbeidsprogram/
[15] «How Globalism Became the Boogeyman», Washington post, 28. november 2016.
[16]"Trump hits Toyota in latest broadside against carmakers and Mexico", Reuters, 6. januar 2017.
[17] Brox 2016: 168.
[18] Müller, Jan-Werner (2016 [2011]): What is Populism. Philadeplhia: University of
[19]«– Bommer med kulturkanonen», Dagsavisen, 5. januar 2017.
[20]«Fem prinsipp for religion i nye Noreg», VG, 19. september 2016.
[21]Ibid. «[V]i kan le av religiøse autoritetar», skriver Solhjel videre, men hvem er «vi» i denne setningen? Er det alle nordmenn, inkludert kristne og muslimer som anser seg selv som religiøse? Neppe. Det er nok en betydelig overlapp mellom dette «vi» og de som faller i den mer sosioøkonomiske elitekategorien vi så på i første del av essayet.
[22]«Norske verdier og kultur på dagsorden fra første stund», sylvi-listhaug.com, 11. januar 2017.
[23]«Fekk barnetrua frå farmor», Vårt land, 3. oktober 2009.
[24]«En kristen og humanistisk arv», VG, 24. oktober 2016.
[25]"Klart for kulturoppgjør", Dagsavisen 2. mars 2017.
[26] Matteus 22:22
[27]Secular Authority: To What Extent It Should Be Obeyed (1523). Tilgjengelig her: http://beggarsallreformation.blogspot.no/2005/11/secular-authority-to-what-extent-it.html
[28] Den danske teologen og filosofen Søren Kierkegaard gjør i Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift narr av selve ideen om en «offisiell religion» på en sedvanlig lystig måte. En mann begynner å tvile på om han egentlig er kristen. Dette irriterer konen hans: «lille Mand, hvor kan du faae saadanne Indfald; skulde Du ikke være en Christen? Du er jo Dansk; staaer der ikke i Geographien, at den luthersk-kristelige Religion er den herskende i Danmark? […]. Passer du Du ikke Dit Arbeide i Contoriet som en god Embedsmand, er Du ikke en god Undersaat i en christelig […] Stat: saa er Du jo en Christen» (1846: 34). Alle Kierkegaards tekster er gratis tilgjengelige på sks.dk.
[29] Politisk liberalisme, den overlegent dominerende politiske ideologien i vår del av verden i dag, er, historisk sett, «politisk protestantisme». Naturrettstenkere som John Locke, Immanuel Kant og Georg F. W. Hegel bruker helt eksplisitt sitt kristne verdigrunnlaget til å forme en politisk filosofi basert rundt rettighetene for enkeltindividet – og selv de som ikke var like eksplisitte om dette verdigrunnlaget var likevel dypt formet av det. Dette ikke alltid er like anerkjent innenfor liberalismen selv, men deler av denne historien er gjenfortalt i, for eksempel, introduksjonen til John Rawls' Political Liberalism (2005).
[30] At den religiøse delen av kulturarven hysjes ned, eller direkte angripes som en bakstreversk etterlevning fra en uopplyst del av historien, er et klassisk venstresidenarrativ. Marx så religion som en fiende – et reaksjonært våpen for borgerskapet – og forståelsen har ikke forbedret seg merkbart siden.