00:00 - 29. november 2019

Arne Johan Vetlesen vil diskutere nyliberalisme. Gjerne. Men han får ikke diktere premissene, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

Arne Johan Vetlesen får ikke diktere premissene, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

I Morgenbladet 8. november etterlyser Arne Johan Vetlesen noen på høyresiden som vil diskutere nyliberalisme. Debattinvitasjonen er en smule merkelig siden innlegget er formet som en politisk-polemisk variant av spørsmålet «har du sluttet å slå din kone?» – til en motpart som nekter hardnakket for å ha slått noen overhodet.

Jeg har tidligere diskutert nyliberalisme med Vetlesen i denne avisen (selv om Vetlesen nå hevder det var et forsøk på å unngå diskusjon om nettopp det vi diskuterte), og da påpekte jeg at begrepet ofte brukes svært utflytende: Ikke bare om en økonomisk liberaliseringspolitikk – som også la grunnlaget for reformer i offentlig sektor – som slo gjennom i Vesten fra slutten av 1970-tallet, men nærmest som en altomfattende beskrivelse av tidsånden, eventuelt av alt man ikke liker. Slik blir alt fra fremmedgjøring, religiøs radikalisering, individualisering m.m. forklart med ett eneste, overordnet begrep. Misforstå ikke. Jeg har sansen for slike overordnede tidsdiagnoser, men man må operere ytterst varsomt for å ikke presse virkeligheten inn i modellene.

Kort sagt: Det går ikke an å diskutere hvis man insisterer på at alle premissene for debatten skal legges av en selv.

Men i Morgenbladet denne gangen er Vetlesen mer konkret. Litt, i hvert fall. Det er fortsatt noen sveipende generaliseringer som, for å si det svært forsiktig, kan problematiseres. Nyliberalismen har for eksempel ført til at «enkeltindividet […] ansvarliggjøres for alle sine valg» og «at du ikke har råd til å falle ut av racet, ikke bare økonomisk, men på grunn av fallet i status, anerkjennelse og selvbilde». I tillegg har nyliberalismen ifølge Vetlesen ført til «nedskjæring[er] innen offentlige ytelser».

Noen vil selvfølgelig hevde at det kanskje kan problematiseres som utgangspunkt i verdens rauseste velferdsstat, hvor vi har fått flere på varige ytelser, et sterkt forbedret offentlig velferdssystem og en kraftig økning i offentlige utgifter nettopp i det Vetlesen mener er den nyliberale perioden. Men bildet er ikke entydig, selvfølgelig. Noen reformer trekker i en annen retning, som pensjonsreformen, men samtidig er det lite i utviklingen som tyder på at vi går fra en velferdsstat til en nattvekterstat.

Hvis Vetlesen mer konkret vil diskutere reformene i offentlig sektor – og han nevner blant annet NPM-reformer (new public management-reformer) generelt, foretaksmodellen i helsevesenet, delprivatisering av Telenor og ansvar for egen læring (!) – gjør jeg gjerne det. I likhet med de fleste politikere som har styrt Norge de siste 40 årene – som Willoch, Brundtland, Stoltenberg, Solberg – mener jeg mange av disse reformene har vært viktige. Mange av dem har hatt tverrpolitisk oppslutning. Selv er jeg ikke liberalist, hverken ny eller gammel, men konservativ. Like fullt mener jeg flere av de gjennomførte reformene også har fungert godt, selv om (eller fordi) de har vært påvirket av for eksempel NPM-ideer.

Da foretaksmodellen ble opprettet (med sosialdemokratene i spissen), hadde sykehusene i Norge massive underskudd, og var lite forberedt på nye og mer kompliserte helseutfordringer. Delprivatiseringen av Statoil ga ikke bare den økte disiplinen og åpenheten privat deleierskap gir, men sikret at selskapet kunne utvikle seg videre, ikke minst ute i verden. Men noen NPM-inspirerte reformer har også vært både dårlig tenkt og dårlig gjennomført, som Nav-reformen. Det er også svakheter – som faren for at byråkratiet bare eser ut – men uten denne typen reformer hadde Norge alt i alt vært både fattigere og mindre rustet til å løse utfordringene vi står overfor, mener jeg.

Dog, ansvar for egen læring var og forblir et farlig konsept som først og fremst gagner middelklassens egne barn. For å følge opp i Vetlesens ånd: En idé fra en uhellig miks av radikal pedagogikk og sosialdemokratisk styringsiver som også avslører den radikale middelklassens sneversynte horisont, og som trolig satte den sosiale utjevningen i norsk skole tilbake. Og da kan jeg vel, i Vetlesens ånd, også spørre hvorfor ikke venstresiden vil diskutere hvordan de ødela norsk skole? Men det gjør jeg ikke. For det er ikke et spesielt godt utgangspunkt for reell debatt.

PS: Jeg forventer ikke at enhver debattant har lest alt jeg har skrevet, men jeg har faktisk skrevet ganske mye om økonomisk liberalisme/nyliberalisme. Det er et ikke uvesentlig poeng all den tid Vetlesen mener dette er en blindflekk på høyresiden.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse