Påfyll

Torbjørn Røe Isaksen om nyliberalisme

Skal man være en storslagen kulturdiagnostiker, må man også kjenne sine begrensninger.

Hva er nyliberalismen? Svaret kunne vært rimelig enkelt. Nyliberalismen er en betegnelse på oppblomstringen av klassisk liberalisme som fra 1970-tallet og utover resulterte i en mer markedsorientert økonomisk politikk, blant annet under statsminister Margaret Thatcher og president Ronald Reagan.

Selv om noen kanskje ikke ville vedkjent seg eller vært enig i merkelappen, ville likevel nyliberalismen vært tydelig definert og forståelig som politisk ideologi og fenomen.

Men begrepet nyliberalisme har i stedet flytt ut, og er blitt en beskrivelse av både ideologi, system, politikk, diskurs, en slags tidsånd og så videre og videre. Nyliberalisme blir et potpurri av alle ting og utviklingstrekk som er dårlige. Nyliberalismen er både dem som søker å endre systemet og selve systemet. Nyliberalisme preger de fleste partier, men kan samtidig bli avvist i valg. Nyliberalismen er uunngåelig gjennom sin systemtvang, men samtidig er det en myte at den er uunngåelig (there is an alternative). Nyliberalismen er både konsumentkulturen som får alle til å gå i takt, og frigjøringsideologien som skaper individualisme. For noen år siden ble det gjort et forsøk fra akademisk hold på å klargjøre begrepet. Antologien Nyliberalisme – ideer og politisk virkelighet belyste temaet fra flere forskjellige sider. Den siste setningen i siste artikkel konkluderer med at «de empiriske analysene viser at nyliberalisme kun er en delvis treffende samfunnsdiagnose».

Jeg mener ikke at nyliberalisme som begrep være uklart, eller at det er uten verdi. Jeg mener bruken av begrepet ­oftest er uklar, og dermed lett blir blottet for reell, analytisk verdi.

I mange år har jeg hatt en løpende diskusjon med Minerva-skribent Jan Arild Snoen, en tall- og faktadrevet analytiker som er dypt skeptisk til abstrakte generaliseringer og kulturdiagnoser, noe jeg selv har en svakhet for. Jeg mener slike diagnoser kan fange noe vesentlig og gi en innsikt som ikke nødvendigvis lar seg fange av den umiddelbare empirien. Tenk på den tyske kulturkritikeren Oswald Spengler og hans Der Untergang des Abendlandes, som kom i 1918, eller statsviteren Samuel Huntingtons The Clash of Civilizations fra 1996.

Men skal man være en storslagen kulturdiagnostiker, må man også kjenne sine begrensninger. Det er ikke slik at begrepet nyliberalisme kan skjule en forenklet virkelighetsbeskrivelse og tynn empiri.

Et eksempel i så måte er forrige ukes essay i Morgenbladet, hvor filosof Arne Johan Vetlesen og sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen tar (nok et) oppgjør med nyliberalismen. Kort gjenfortalt mener de at nyliberalismen bærer skylden for radikaliseringen av muslimsk ungdom. Definisjonen av fenomenet henter de fra Pierre Bourdieu: «Nyliberalisme er en dyptgående politisk diskurs der målet er 'den metodisk gjennomførte destruksjon av kollektiver' fordi de begrenser innføringen av det rene markedets logikk på samtlige sentrale samfunnsområder.»

Basert på det ubestridelige faktum at mange med minoritetsbakgrunn både opplever sosial nød, utenforskap og diskriminering, er diagnosen klar: Ekstremisme skyldes nyliberalismen, og ikke religion. Ferdig. Men den bombastiske konklusjonen lover langt mer enn analysen og den svært tynne empirien kan levere. Artikkelen skaper flere spørsmål enn den gir svar.

Hvorvidt det er mer nyliberalisme i Europa – som jevnt over fortsatt har både høyt skattenivå og store velferdsstater – enn i andre deler av verden, får vi ikke svar på. Ei heller på om det også er nyliberalismens skyld at den moderne islamismen vokste frem, eller hvor dominerende nyliberalismen er i Midtøsten eller afrikanske land. Blir flere ungdommer radikalisert i Storbritannia etter Thatcher og Blair enn i Norge? Ingen svar, men uansett hva svaret er, så er nyliberalismen sikkert bak det hele.

Mer fra Påfyll