10:43 - 21. juni 2020

Hvilket bunnløst hull er det plassen i Sikkerhetsrådet er ment å fylle, spør Aksel Kielland.

Hvilket bunnløst hull er det plassen i Sikkerhetsrådet er ment å fylle, spør Aksel Kielland.

Kry duo: Statsminister Erna Solberg og utenriksminister Ine Eriksen Søreide under pressekonferansen torsdag denne uken om at Norge er valgt inn som medlem av FNs sikkerhetsråd for perioden 2021–2022. Det var åpenbart ikke tiden for kritiske spørsmål, men for å feire, skriver Aksel Kielland. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Etter noen urolige dager med væpnede kamper mellom India og Kina i Kashmir, og et eksplosjonsartet sammenbrudd i de diplomatiske relasjonene mellom Nord- og Sør-Korea, kunne verden onsdag trekke et lettelsens sukk. Etter 13 år med lobbying var Norge blitt tilkjent en plass i FNs sikkerhetsråd, og dermed er det bare et spørsmål om tid før det senker seg et lakserosa teppe av sosialdemokratisk klarsyn og sindighet over kloden. Den norske delegasjonen ankommer FN-bygningen ved Manhattans East River i et vikingskip lastet med fredsmegling, og en merittliste som inkluderer høydepunkter som Oslo-prosessen, tildelingen av Nobels fredspris til Barack Obama og å nekte å hilse på Dalai Lama.

NRK kunngjorde nyheten med en gladsak av typen som vanligvis er reservert for norske musikere som får opptre på amerikanske talkshow og oppstartsbedrifter som blir slukt av internasjonale konglomerater. Regjeringen og det utenrikspolitiske apparatet har jobbet hardt, setter pris på å bli lagt merke til, gleder seg til å bidra. Statsminister Erna Solberg og FN-ambassadør Mona Juul lot seg sitere på at de – altså Norge – er «tilhengere av» og «tror på» internasjonalt samarbeid. Det eneste som manglet, var en kommentar fra journalisten om at «nordmenn ikke forstår hvor stort dette er».

Nøyaktig hvilken rolle Norge skal spille i rådet, ville hverken Solberg eller Juul ut med, men da VG stilte Ine Eriksen Søreide spørsmålet alle går og lurer på – land med litt dodgy regime som er blitt bedt om å støtte Norge, og kanskje har gjort det, hva kan de forvente seg? – fikk de servert følgende juvel av utenriksministeren: «De kan vente seg det de har fått siste tiårene: Det som er norsk politikk.» Hvorvidt ministeren siktet til Norges usvikelige lojalitet til amerikansk intervensjonisme eller den tøylesløse iveren etter å normalisere relasjonene til Kina vites ikke – ei heller hvorvidt hun ser for seg at det på noe tidspunkt kan oppstå en konflikt mellom disse to kjerneverdiene. Dette var åpenbart ikke tiden for kritiske spørsmål, men for å feire.

Annonse