11:03 - 15. mars 2020

Koronapandemien er globaliseringens selvportrett, skriver Aksel Kielland.

Koronapandemien er globaliseringens selvportrett, skriver Aksel Kielland.

System i ubalanse: Pandemien rykker hele systemet ut av balanse. Dette kommer best til syne i mediebildet, der alle nyhetene plutselig er den samme nyheten, skriver Aksel Kielland. Bildet er fra en pressekonferanse på Ullevål sykehus. Foto: Hanna Kristin Hjardar / VG / NTB scanpix

Hvordan ser globalisering ut? De fleste har et begrep om hva ordet betyr, men det berører så mange deler av livene våre at det er vanskelig å få det tilstrekkelig på avstand til å danne seg et bilde av alt hva det innebærer. Derfor har diskusjoner om globalisering ofte likhetstrekk med lignelsen om de blinde mennene som støter på en elefant og ikke klarer å bli enige om det ukjente vesenets fysiognomi fordi en av dem holder i snabelen, en i et øre, en i et ben og en i en byste av Adam Smith som noen pliktoppfyllende imperialister har satt igjen ute i jungelen.

Vi vet at globalisering har å gjøre med frihandel, finans, avindustrialisering av Vesten, proxy-krigføring og innvandring fra andre verdensdeler, men selv når vi gremmer oss over å se amerikanske hurtigmatkjeder bre om seg på eksotiske feriedestinasjoner i fjerntliggende strøk, har vi en tendens til å glemme den rollen vi selv spiller. Koronaviruset er en påminnelse om at ferie- og jobbreisene mennesker i vår del av verden tar for gitt er en del av globaliseringen, på lik linje med aksjemarkedet og demilitarisering av nasjonale grenser: ikke bare noe vi utsettes for, men noe vi benytter oss av, med glede og den største selvfølgelighet. Pandemien rykker hele dette systemet ut av balanse, og synliggjør båndene mellom aspekter av livet i det 21. århundre som vanligvis okkuperer vidt forskjellige mentale kategorier.

Dette kommer, naturlig nok, best til syne i mediebildet, der alle nyhetene plutselig er den samme nyheten. De store nettavisenes forsider utgjør én sammenhengende føljetong om spredning-tiltak-konsekvenser, som kontinuerlig oppdateres og annekterer nye felt og sjangere. Det er dramatisk og urovekkende, og det er vanskelig å ta øynene vekk, for uansett hvor sobert og ansvarlig mediehusene prøver å opptre – altså ikke så veldig – er dekningen deres formidlet via en infrastruktur konstruert for mersalg. Nyheter som ikke passer inn i denne rullende fortellingen (amerikansk presidentvalgkamp, utskiftninger i regjeringen og i Venstre), skyves ut på sidelinjen. I skrivende stund ligger straffutmålingen i rettssaken mot Harvey Weinstein, en av de viktigste begivenhetene i en av de siste årenes største og mest toneangivende medieføljetonger, begravet under et skred av virusrelaterte saker. Den kollektive korttidshukommelsen har tatt enda et syvmilssteg i retning det usammenhengende og lettdistraherte.

Annonse