Mellom erotikk og terrorisme

Jeg var forberedt på at Raskolnikov kunne bli en noe krevende forestilling. Etter fem timer var jeg likevel helt utmattet, jeg kjente meg øm i kroppen og var et øyeblikk sikker på at jeg var andpusten. Den lange, hengslete kroppen til Raskolnikov (Preben Hodneland) på scenen virket segneferdig, og kroppen min plukket kinestetisk opp samme utmattelse.

Fjodor Dostojevskijs roman Raskolnikov (bedre kjent på norsk som Forbrytelse og straff) hører med til den vestlige litteraturverdens soleklare klassikere. Gjennom bortimot 800 sider (eller drøye 27 timer i lydbokversjon) følger vi den unge studenten Raskolnikov. Han er lutfattig og sulten, men når Raskolnikov tidlig i romanen bestemmer seg for å ta livet av den gjerrige pantelånersken Aljona Ivanovna, er det ikke kun sulten som driver ham. Han er overbevist om at han gjør det for menneskehetens beste.

Som tenkt, så gjort – og så er det psykologiske spillet i gang. Var det noen som så ham? Er han gjennomskuet? Hva skal han gjøre med pengene han har stjålet? Var handlingen rett? Tankene går som godstog gjennom hodet til den febervåte Raskolnikov. Rundt ham utspiller det seg en rekke andre dramaer – hans søster skal giftes bort til en gjerrigknark, hans beste venn forelsker seg i nevnte søster, han selv forelsker seg i den unge og sterkt religiøse Sonja – mens Raskolnikov baler med sin egen livssituasjon og politiet til stadighet dukker opp.