«Jeg leste Lolita, ikke fordi jeg hadde så fryktelig lyst, men fordi jeg er med i en bokklubb og vi veksler på å velge bok, og denne gangen var det Lolita vi skulle lese. Jeg kjente med én gang at den hadde jeg ikke noe lyst til å lese», sier Hanne Linn Skogvang.
Hun er ny sjefredaktør i det feministiske tidsskriftet Fett, og skrev denne uken i Klassekampen om en voksende irritasjon mens hun leste Vladimir Nabokovs klassiker Lolita, om en middelaldrende professor som innleder et seksuelt forhold til sin tolv år gamle stedatter.
– Da jeg satte i gang med å lese så ble det et prosjekt for min del, fordi jeg merket at jeg følte meg veldig farget av hvordan boken omtales i populærkulturen. Jeg har lest flere litteraturblogger som snakker om den som en kjærlighetshistorie, og for meg er det veldig vanskelig å se det som en kjærlighetshistorie.
Tid og ideologi.
I teksten skriver Skogvang om hvordan romanens forteller Humbert Humbert «kidnapper og voldtar» stedatteren Dolores, men at begrepet «Lolita» likevel er blitt stående igjen som noe attraktivt og opphissende.
– På mange måter ble jeg positivt overrasket over romanen som lar hovedpersonen Humbert stå ganske avkledd igjen som en fæl fyr. Men jeg klarte liksom ikke å like boken, selv om jeg jo ser at jeg den har mange kvaliteter. Jeg var bare uinteressert. Og jeg syntes det var interessant i seg selv, at jeg kanskje heller ikke hadde lyst til å like den. Hvorfor? Er det at jeg er så farget av min egen tid og min egen ideologi, eller hva er det for noe?
– I teksten later en del av irritasjonen til å være rettet mot en Tom Egeland-blurb på bokomslaget. «Et mesterverk», skriver Egeland, «gripende og frastøtende. Et kunstverk som, i sin genialitet, forfører deg.» Er det Nabokov du er irritert på eller Tom Egeland? Eller er det adjektivene?
Jeg klarte liksom ikke å like boken, selv om jeg jo ser at jeg den har mange kvaliteter.
— Hanne Linn Skogvang
– Jeg vet ikke om jeg egentlig er så irritert på noen av de to. Jeg synes bare det var interessant at hver gang jeg la fra meg boken, så var det de ordene fra Tom Egeland som lyste imot meg. Da tenkte jeg, hvordan kan det være at vår lesning spriker så mye fra hverandre?
– Du sier i artikkelen at spørsmålet om å lese Lolita er en analogi til diskusjonen om såkalt «no-platforming» (i Morgenbladets språknorm omdøpt til scenenekt) av hvite rasister, og skriver at du er mer interessert i å lese bøker fra ofrenes perspektiver enn fra overgripernes. Må man velge?
– Selvfølgelig må man ikke velge. Identitetspolitikk har en tendens til å bli avskrevet som navlebeskuende og mindre interessant, mens jeg skulle gjerne sett at man var mer interessert i hva antirasister og feminister ønsker å få til. Jeg sier ikke at det ikke er viktig også å forstå hvorfor rasistene dukker opp, eller at man ikke skal snakke med folk som stemmer på Sverigedemokraterna. Men jeg tror man kan lære vel så mye om rasisme ved å lese Sumaya Jirde Ali eller Camara Joof. Mer, tror jeg.
Urfolk og feminisme.
– Ditt første Fett kommer 20. september. Hva har vi å se frem til?
– Vi har tatt for oss et tema som er ganske underbelyst i den norske offentligheten. Vi har sett på forholdet mellom urfolk og feminisme, og har prøvd så god vi kan å rekruttere skribenter med urfolksbakgrunn.
– Forrige redaktør, Hedda Lingaas Fossum, åpnet med temanummer om porno og du om urfolk. Blir Fett mindre tabloid fremover?
– Jeg tror ikke du kan forvente et hverken mer eller mindre tabloid Fett, uten at jeg kan garantere det. Vi har begynt med en ny spalte om feministisk teori, som handler om å forklare begreper innen feministisk teori på en enkel og tilgjengelig måte. Målet er å informere det feministiske ordskiftet litt. Det er mange ord og begreper som sildrer inn uten at alle har hatt den samme muligheten til å sette seg inn i hva de egentlig betyr. Så det prøver vi å ta et slags pedagogisk ansvar for.
– På forsiden ser jeg mange spennende og for meg ukjente begreper. For å ta det mest tabloide først: Hva er «kulturell kannibalisme»?
– Det er forsåvidt en litt tabloid vinkling på en sak som den amerikanske kunstneren Andrea Carlson har skrevet. Hun har blant annet et bilde som heter Sunshine on a Cannibal og bruker kannibalen mye som metafor for assimilering.
– Så det er ikke folk født inn i kannibalistiske samfunn som er stolte av å være kannibaler uten å praktisere kannibalisme? Jeg er kannibal, men jeg spiser ikke mennesker?
– Haha, noe sånt kanskje.
– Apropos både kannibaler og Lolita, er man politisk ansvarlig for sitt eget begjær?
– Det var et interessant spørsmål. Det er veldig stor forskjell på å agere på et begjær man måtte ha og å gjøre noe med det. Man er selvsagt ansvarlig for å ikke begå overgrep mot andre.
– Hvis bokklubber verden over nå kaster ut Lolita, har du tips til en erstatter?
– Åh. Det er jo helt vanvittig mye god, feministisk litteratur som kommer ut akkurat nå denne høsten. Fett har faktisk publisert en feministisk leseguide til bokhøsten, så det kunne vært et godt sted å begynne.