Annonse
00:00 - 16. mars 2018

Feminist, nazist, teatersjef

Et humoristisk hurtigtog av en forestilling om det begivenhetsrike livet til Det Norske Teaterets første kvinnelige teatersjef.

Oppmerksomhetsmagnet: Cally var en talentfull sanger som ublygt markerte scenen som sitt territorium. Det samme gjør hovedrolleinnehaver Ingeborg Sundrehagen Raustøl.
Annonse

Anmeldelse

 

Cally

Av Ruth Lillegraven
Regi: Maren Bjørseth
Det Norske Teatret i samarbeid med Dramatikkens Hus

8. mars, spilles til 27. april

 

 

Det finnes forestillinger som inspirerer en teaterkritiker til å småløpe hjem etter applausen for å skrive. Cally på Det Norske Teatret er en slik forestilling, men vel hjemme ved tastaturet møter inspirasjonen valgfriheten.

Skal man skrive om at forfatter og brageprisvinner Ruth Lillegraven debuterer som dramatiker? Eller om stykkets stjerne Cally Monrad (1879–1950), feminist, nazist og den første, og hittil eneste, kvinnelige teatersjefen på Det Norske Teatret? Eller kanskje om hvordan den stilsikre regien til Maren Bjørseth knytter sammen innhold og form, fiksjon og virkelighet, fortid og nåtid?

Etterligner en teaterscene. Jeg får starte med å beskrive scenerommet, så leseren får et inntrykk av det visuelle. Sentralt står et flygel og en overhead, og scenetepper i hvitt plastmateriale rammer inn rommet. Det syntetiske materialet ser ut som en moderne tolkning av teatertepper i rød fløyel. Det er som om scenografien til Katja Ebbel Frederiksen etterligner en teaterscene, noe som også underbygges av raden med grå, tomme plaststoler som står foran bakteppet.

Cally var nemlig en talentfull sanger som ublygt markerte scenen som sitt territorium. Det samme gjør hovedrolleinnehaver Ingeborg Sundrehagen Raustøl, med en sangstemme som reelt fortjener beundrerne (spilt av Espen Reboli Bjerke og Eivin Nilsen Salthe) som står på bakscenen og følger med.

Cally suger til seg oppmerksomheten, før pianist og skuespiller Petter Winther reiser seg opp fra pianokrakken og introduserer seg som Bjørn Bjørnson, sønn av Bjørnstjerne og sjef på Nationaltheatret. Så fort går rollebyttene og sceneskiftene i denne teaterleken av en iscenesettelse som ruller opp Cally Monrads eksepsjonelt begivenhetsrike liv.

Dramatikerdebut. Dette er ikke første gang Lillegraven skildrer et sammensatt, ekte menneske. I 2014 kom Manilahallen, en biografi i diktform som forteller om kvinnen som sto frem med anoreksi i et tv-innslag på NRK i 1980. I Manilahallen kommer man inn under huden på kvinnen gjennom poesien, i Cally er det i større grad opp til iscenesettelsen å fargelegge personligheten, mens teksten formidler det biografiske livsløpet og setter det i en historisk kontekst.

Cally var forfatter, sanger, skuespiller, instruktør og teatersjef for NS under den tyske okkupasjonen. Hun bodde mye i utlandet, skilte seg fire ganger (!) og fikk fire barn. I en scene med ektemann nummer tre, en danske, poserer familien på fem for publikum som et fotball-lag. Cally holder en fargerik kjole som en baby mot brystet, Winther er dansken og Nilsen og Bjerke spiller de andre barna. Bjerke poserer vittig som en oppmerksomhetssyk keeper på gulvet foran laget. Cally forteller oss hvor lykkelig hun er, denne gangen skal hun klare det, mens desperasjonen stiger før hun til slutt flykter ut av familie-fotoet.

Komisk nok er det de etterlatte barna som må fortelle dansken at mamma har dratt til Berlin. Det er en forfriskende original opprørsscene som både viser hvor ambivalent Cally var til morsrollen og tuller med hvor vanskelig det er for de etterlatte barna å forstå dansk.

Fiksjon og virkelighet. Fortidens hendelser settes med hell inn i en moderne kontekst. Cally gir ut romanen Petju, om sangerinnen Ragnhild, som har mistenkelig mye til felles med henne selv, og de tre mannlige skuespillerne blir til røykende kritikere som sladrer om at romanen må være en selvbiografi. Likhetstrekkene til debatten rundt Vigdis Hjorths roman Arv og miljø lyser lang vei.

Hva som er fiksjon og hva som er virkelighet i teaterstykket, levnes det liten tvil om. Når Lillegravens tekst brytes opp av dokumentarisk materiale, tar skuespillerne frem et ark og halvveis fremfører, halvveis leser teksten. Som i prologen, der Raustøl forteller Callys redegjørelse for sine handlinger under krigen. Regigrepet minner publikum på at historien er basert på et ekte liv.

Andre grep binder fiksjon og virkelighet sammen på en uhøytidelig måte. Bjørnson spør Cally om hun liker landsmål. «Ah, eg elskar landsmål. Det er det mest urnorske me har. Det er som … steinen og vatnet og graset og molda,» svarer hun, intenst og litt famlende. Denne replikken, sagt på denne måten, på et nynorsk teater, fikk en god latter til å spre seg i rommet.

Forestillingens sjargong – som at Bjerke blir til en baby ved å sutte på tommelen sin – er vanskelig å få til å fungere. Det kan fort bli for tullete og illustrerende, slik at spillet står i veien for historien. Cally detter ikke i denne fallgruven, det eneste som mangler er litt mer sårbarhet i fargeleggingen av hovedpersonen. Hennes målrettede kampånd lar seg skildre i dette humoristiske hurtigtoget, men usikkerheten kommer ikke til overflaten før i sluttmonologen. Litt tidligere hadde vært ønskelig, så hadde hele fargespekteret av Cally Monrad vært dekket.

 

Annonse