Det er ikke slik Hernes later som i Morgenbladet forrige uke; at økonomer tror at markedet fungerer perfekt av seg selv. Ingen mener markedet er perfekt, men denne erkjennelsen kan slå ut i både gale og riktige løsninger. En del tyder på at den næringspolitiske stemningen i Norge for tiden peker på gale løsninger, og at markedet som styringsmekanisme undermineres. Det er en slik underminering Einar Lie advarer mot i Aftenposten 6. september, da han skrev at NHO burde revitalisere kapitalismens grunnprinsipper.
Lie og Hernes sin kritikk av NHO er vesensforskjellig. Lies tanke om å revitalisere kapitalismens grunnprinsipper er i tråd med etablert økonomisk teori, og den bygger på politiske erfaringer med hvordan vi best mulig skaper en velfungerende markedsøkonomi. Fra teoriens side viste Adam Smith oss at det er forskjell på å støtte kapitalismen og det å støtte kapitalister. Lie skrev om kapitalismens – ikke kapitalisters grunnprinsipper.
Smith er viden kjent for kritikken av sistnevntes prinsipper i sitatet fra Wealth of Nations: «folk fra samme bransje møtes sjelden uten at samtalen ender i en konspirasjon mot offentligheten.» Tidligere statsminister Kåre Willoch har stadig sitert Smith på dette, og utdypet det med å si at vi må lytte til næringslivet med stor interesse, men også med dyp skepsis.
Det at Smith, og alle andre nevneverdige tilhengere av markedsøkonomi etter ham, alltid har støttet en sterk stat har jeg svart Hernes om før, men han har ennå ikke fått med seg poenget. Hernes skriver:
«I økonomens skapelsesberetning, som man møter på lærebøkenes første sider, heter det: «I begynnelsen skapte Gud markedet.» Slangen i Paradiset, også kalt Staten, kryper så inn med regler, byråkrati, hindre, lenker, bånd og tvang. Den utløste syndefallet og alt liberalister og civitasser har slitt med siden.»
Det Hernes skriver her, er feil. Dette står ikke i lærebøkene, og det har ingenting med normal markedsøkonomisk tenkning å gjøre. Spørsmålet dreier seg ikke om vi skal regulere eller ikke, men hvordan og hvor mye. At vi blant annet forsøker å dempe markedssvikt, fører en omfordelende politikk eller driver med motkonjunkturpolitikk i krisetider står ikke i noen motsetning til dette.
Det Hernes skriver her, er feil. Dette står ikke i lærebøkene, og det har ingenting med normal markedsøkonomisk tenkning å gjøre.
Arbeidsgivere (men også arbeidstagere) fremviser normalt to motstridende tendenser. Den ene tendensen trekker i retning av det Smith er inne på: man forsøker å skjerme seg fra konkurranse, få subsidier eller andre gunstige reguleringer til sin særinteresses fordel. Den andre og mer sympatiske tendensen – og som både arbeidsgivere og arbeidstagere i Norge i stor grad har lyktes med å fremheve – er at det på lengre sikt, eller på allment samfunnsøkonomisk nivå, også er i bedriftenes interesse å sikre virksom konkurranse og en åpen økonomi.
Allmenninteressen i dagens Norge er svekket både faglig og av olje. Lie mener det politiske miljøet «i stadig mindre grad lar seg tynge av systematisk samfunnsøkonomisk tenkning.» Dette forsterkes av at Oljefondet og en rik stat reduserer redselen for at offentlige tiltak fører til høyere skatter.
Næringslivet bør likevel, for å følge opp Willoch, ikke bare møtes med skepsis, men også interesse. Hvis vi glemmer at et markedsrettet og velregulert privat næringsliv – ikke bare en stor stat – er vesentlig for velstanden og sysselsettingen, kan vi igjen få store problemer.
Lars Kolbeinstveit