00:05 - 04. september 2020

NHOs nye strategidokument er ikke bare platt skrevet. Det bygger også på feiltenkte premisser, skriver Gudmund Hernes.

NHOs nye strategidokument er ikke bare platt skrevet. Det bygger også på feiltenkte premisser, skriver Gudmund Hernes.

Nytt «veikart»: NHOs hovedidé er at privat er produktivt, mens offentlig gir omkostninger. Altså: Private gravferdsbyråer er produktive, mens offentlige fødestuer er rene utgiftsposter, skriver Gudmund Hernes. Her: Jordmor Ragnhild Myrbø setter inn knappenåler for dagens nyfødte barn ved fødeavdeling B på Akershus universitetssykehus. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix 

Noen av dine viktigste tanker er ikke dine. De har satt seg i hodet ditt uten å være filtrert, prøvd eller utfordret. De ligger der skjult og fanger deg inn i sitt spinn.

Det var det ene jeg ble slått av i NHOs nye strategidokument «Neste trekk. Veikart for fremtidens næringsliv», lansert mandag. Det andre er at dokumentet fra vår fremste næringsorganisasjon er så slett skrevet.

NHOs dokument favner også noen overordnede forslag til organisering av næringsliv og markeder. Omkvedet er stort sett det samme som alltid: for å styrke landet, trengs mer privatisering og konkurranse, færre regler og mindre skatt.

Jeg har noen forslag til NHO. De er stort sett de samme – jeg kommer tilbake til dem.

Men først om underliggende, skjulte forestillinger. La oss begynne med «markedet», og det tenkere hjemmehørende på Filosofisk institutt kunne kalle «det ontologiske mistaket»: at markedet er noe som er.

I økonomens skapelsesberetning, som man møter på lærebøkenes første sider, heter det: «I begynnelsen skapte Gud markedet.» Slangen i Paradiset, også kalt Staten, kryper så inn med regler, byråkrati, hindre, lenker, bånd og tvang. Den utløste syndefallet og alt liberalister og civitasser har slitt med siden.

Den alternative skapelsesberetningen ble formulert av Thomas Hobbes. Han så ikke Paradiset, der løven og lammet beitet side om side, som urtilstanden. Tvert imot, han så naturtilstanden som en alles kamp mot alle: Alle bare rappet fra andre det de lystet, og beholdt det så lenge de maktet. Følgelig ble alles liv ensomt, fattig, jævlig, brutalt og kort. Og verden ville forbli øde og tom – ingen ville investere, satse, bygge eller brygge: Alt det alle produserte, kunne andre plyndre.

Men Hobbes fant veien ut! – Å etablere en makt over alle som kunne holde dem i age og stagge dem fra å robbe hverandre. Ja, han viste at dette ville være i alles interesse: Friheten til å røve måtte oppgis for at folk skulle få frihet til å gjøre. En slik makt var statsmakten. Den kunne sikre at folk beholdt fruktene av sitt arbeid.

Mer enn det: Den gjorde det gunstig å bytte det man selv laget, mot det andre hadde tilvirket som man fikk lyst på. Altså: Man måtte ha noe man kunne kalle sitt eget, for å bytte mot noe som andre eiet.

Med andre ord: Staten måtte innstifte eiendomsrett, slik at man kunne avtale overføringer fra den ene til den andre, i visshet om at avtaler ville holdes. Så staten skapte eiendomsrett ved en trussel om at de som brøt avtaler, ville tape mer på det, enn ved å holde avtaler. Altså: Privat eiendomsrett er en offentlig ordning.

Den innebærer også at når noe er ditt, har alle andre trukket tilbake sin rett til å bruke eller ta det – men du kan altså selv utveksle det med andre.

Det var imidlertid én aktør som ikke trakk tilbake sin rett til det du kaller ditt: Staten selv. Her sier Staten at alt du eier, kaller ditt og staten garanterer, kan staten selv ta tilbake – ved det vi kaller ekspropriasjon, om enn med kompensasjon. Tydeligst ser man dette i loven om militære rekvisisjoner som gir staten rett til å beslaglegge alt du har: bygg og bil, hus og hytte, materiell og varer. Så om du skulle være i tvil: Alt du eier er til låns. Staten har forrang for markedet.

Når noen sier: «Overlat det til markedet!», beror det også på en misforståelse: at markedet er ett. Sier noen dét, bør du straks svare: «Gjerne det – men til hvilket?» For markeder og markeder fru Blom, er like forskjellige som dyr i en zoologisk hage.

Enkelt forklart: Markeder er regelbokser. For et marked defineres av fem slags regler: hvem som kan ta del, hva som kan utveksles, hvor bytter kan finne sted, når det kan skje og hvordan det kan skje. For å kunne handle på Vinmonopolet (hvor) må man (hvem) være over 18 år for øl og vin (hva) med lavere alkoholstyrke enn 22 prosent (over 20 år for mer enn 22 prosent), innen åpningstiden (når) med krav til merking og betaling (hvordan). Nå i koronatiden har staten omkalfatret mange markeder: hvem som kan reise hvor med hva, når, og hvordan. Mange markeder har flere lover og regler enn offentlige etater. Kort sagt: Det finnes ikke noe slikt som et «fritt marked». Markeder er statsinstitusjoner.

Prepolitisk kvarter

Torbjørn Røe Isaksen og Gudmund Hernes skriver annenhver uke om politikkens forutsetninger og ideene som former samfunnet over tid.

Les flere kommentarer her.

Det er heller ikke slik at næringsdrivende motsetter seg statsinngrep. NHO ivret for store overføringer av skattebetalernes penger for å overleve koronakrisen. Næringsdrivende etterspør lover for å verne om patenter og merkevarer. Trygve Hegnar krever subsidier til Hurtigruten.

Å løse problemer ved å «overlate det til markedet» er heller intet trylleformular. De som tror på det, kan ta en titt på sparkesyklene som er slengt rundt på fortauene – eller se på sparkesyklene som er kastet av veien og ned i elva av folk som forbannet har snublet over dem – og som regner med at stat og ordensmakt ikke vil anstrenge seg så mye for å beskytte dette stykke rullende privateiendom. Derfor ber nå også sparkesykkelselskapene selv om et offentlig regelverk slik at de kan drive sin business tryggere.

NHOs hovedidé er at privat er produktivt, mens offentlig gir omkostninger. Altså: Private gravferdsbyråer er produktive, mens offentlige fødestuer er rene utgiftsposter.

Så tilbake til NHOs «veikart». Ikke bare er det skrevet platt. Slik det illustreres av tittelen som mikser metaforer: «Neste trekk» – på et «veikart»? Eller når første setning, selveste «tam-ta-ra-ta» som skal vekke oss til dåd, lyder: «2020 markerer starten på et nytt tiår der norske bedrifter deltar i et viktig verdensmesterskap.» Altså: Nå i september skal en frapperes over at 2020-tallet begynte for ni måneder siden. Siden følger klisjé på klisjé, med få originale tanker. Og de som ikke er originale, bygger på slike feiltenkte premisser som illustrert ovenfor.

Så hva er rådene til NHO? De samme som NHO gir til oss: Siden NHOs svære kommunikasjons- og økonomiavdelinger ikke makter bedre, bør de outsources til private selskaper. Siden fagfolkene ikke presterer bedre, kan stabene kuttes. Siden dette vil slanke NHO, vil medlemskontingenten kunne kuttes. For det private næringsliv gir det samme gevinst som lavere skatt.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«Det blir ikkje grønt skifte med raude tal.»
«Michelet svarte meir utfyllande på våre metodespørsmål enn sitatet viser.»