00:00 - 18. september 2020

Derfor bør vi lese Nedreaas

Toril Mois engasjement makter å få flere lesere til å ta frem «en god roman».

Debatten har bekreftet at Torborg Nedreaas ikke er en traust realist, skriver Christine Hamm. Her er Nedreaas i 1976. Foto: Paul Owesen / NTB

Etter at Toril Moi presenterte sin lesning av Torborg Nedreaas’ fantastisk spennende, kompliserte og utfordrende roman Av måneskinn gror det ingenting (1947), har vi hatt en frisk debatt her, først om hennes lesemåte, og nå i det siste om ulike tolkninger av Nedreaas’ roman. Debatten har bekreftet to ting: For det første at Nedreaas med sine fortellinger og romaner er svært aktuell for oss. Hun retter blikket på kvinnekroppen og hva den betyr i et samfunn preget av moralske og religiøse fordommer, og av klasseforskjeller og makthierarkier. Med andre ord berører hun brennhete temaer som metoo, gravide kvinners rettigheter og likestilling i utdanning, uavhengig av kjønn, klasse og etnisitet.

For det andre har debatten bekreftet at Nedreaas ikke er en traust realist som det er lett å lese og tolke. Av måneskinn har vært og er en utfordring. Moi konsentrerer seg i innlegget sitt om å utforske det hun diagnostiserer som kjærlighetsmyten i romanen (troen på at kjærlighet til en mann er det viktigste i en kvinnes liv), og om å forstå hvordan romanen fremstiller kvinnekroppen som skjebne. Hun blir irritert og frustrert; som feminist synes hun det er en pine å skulle lese romanen ferdig. 

Ved å være åpen om denne personlige reaksjonen får Moi sagt at romanen provoserer fordi den holder fast ved den kvinnelige hovedpersonens fatale tiltrekning til «feil mann». Og uansett hvordan Nedreaas som forfatter stiller seg til denne kjærlighetsmyten – noe jeg mener forblir notorisk uklart i romanteksten – så skildres den i all sin destruktive kraft. Det gjør ikke romanen til dårlig litteratur, tvert imot.

Selv om jeg ikke opplever kvinnen i romanen som taus, men som melodramatisk (kvinnen skifter mellom absolutt taushet og ekspressivitet), synes jeg ikke det er vanskelig å godta Mois lesemåte. Hun bruker sin egen leseopplevelse som en inngang til å forstå Av måneskinn. Ikke ut fra en tidstypisk narsissisme, som Per Buvik antyder, men, slik hun selv formulerer det i foredraget, for å forstå «det tiåret som har formet meg». 

Hun leser romaner som en kilde til informasjon om historiske forhold, og for å kunne relatere seg til sin egen erfaring som kvinne. Er ikke dette helt legitime grunner til å lese skjønnlitteratur? Hvorfor skal vi ellers lese den? 

Å anskueliggjøre hvorfor vi bør lese skjønnlitteratur, mener jeg er svært viktig i dag. Utfordringen består i å lokke flere lesere til å ta frem «en god roman» i første omgang. Mois personlige engasjement makter å gjøre nettopp det, og det synes jeg er strålende.

Christine Hamm

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse