00:05 - 04. september 2020

Bryter med Mois feminisme

Vi skal ikke unnskylde mannen. Men ikke demonisere ham heller. Toril Moi høvler for mange hjørner av Torborg Nedreaas’ roman.

Systematisk feillesning: Det er et tankekors at feminister som i tiår på tiår har kjempet for at kvinner skal få leve ut sin seksualitet uten skam, ikke kan anerkjenne en kvinne som gjør det, skriver Grethe Fatima Syed. Her er Torborg Nedreaas i sitt hjem på Nesodden i 1963. Foto: Ivar Aaserud / Aktuell / NTB Scanpix

Av måneskinn gror det ingenting provoserer igjen. Ut over det Per Buvik og Irene Iversen skriver i sine innlegg 7. august og 14. august, har jeg flere innsigelser til Mois lesing i artikkelen «Kjærlighetstortur» 31. juli. Ikke minst ønsker jeg å redde romanen fra å bli argument i diskusjonen om litteraturvitenskapens egenart.

Min første innsigelse går på at Johannes ifølge Moi «oppfører seg som en klassisk forfører». Det er nemlig ikke han som forfører henne. Det er hun som forfører ham. Dette er så understreket i romanen at det er vanskelig å skjønne hvordan en som har lesing som yrke enten ikke ser det, eller ser det, men har mage til å tie om det. Også når kvinnen gir mannen i rammefortellingen valget om han vil ha kroppen eller sjelen hennes, gjør Moi, ved å legge til at han helst ville hatt begge deler, en tendensiøs dreiing. 

For Nedreaas fremhever sterkt det ikke-seksuelle i møtet. Hun gir oss hint om at han kan ha vært noe av en kvinneforbruker, men nå fascineres av «denne tause meddelelsen mellom oss der vi gikk, som lot meg ane mennesket som gikk der» (forf.s. uth.) For å gå opp i Mois skjema, må også han svartmales.

I Av måneskinn «utgjør kjærligheten en mytisk kraft som er kvinnens skjebne – men ikke mannens», hevder Moi. Jeg tror hun tar feil. Johannes blir også i det smertefulle forholdet i over tyve år, slave av samme tvang. Mannen i rammefortellingen preges radikalt av møtet, og det lille vi ser av hovedpersonens ektemann, tyder på at det bor sønderrivende følelser også i ham. Det er umulig å ønske en roman med mer fokus på dem, men den kan leses med annet fokus.

Vi skal ikke unnskylde Johannes. Men ikke demonisere ham heller, slik Moi gjør. Han er ingen overgriper, og det er hverken han eller kjærligheten som er skyld i kvinnens undergang. Lidelsene så å si alle kvinnene i boken går gjennom, er symptom på en syk samfunnsordning, en livsfiendtlig moral, en kynisk økonomi og en hyklersk religion. Moi gjentar også i sitt motinnlegg at romanen mener det for en kvinne kun finnes én «eneste rette». Jeg ser ikke at den sier noe om akkurat det.

Det plager Moi at Nedreaas har beskrevet en kvinne som ikke tenker eller handler fritt, skriver Iversen. Men er det ikke også nettopp det hun gjør? Skal en roman være viktig nok til å diskuteres utenfor fagtidsskriftene, må den ha noe å si oss i dag, og her kommer Av måneskinn sett fra 2020: Kvinnen i romanen bryter samfunnets konvensjoner, kirkens bud, moralens normer og jussens lov. Hun lever ut den seksualiteten som samtlige instanser samt familien krever at skal undertrykkes. Hun handler ut fra sitt eget begjær, legger egen fremtid på bordet, kjører sitt eget løp i en bygd der alle vet alt om alle, drømmer om utdannelse, knytter vennskap med den utstøtte Morck og trasser i det hele tatt vilt på alle punkt. Hva med å se henne som et feministisk forbilde? En som har banet vei for andre?

At menns begjær demoniseres, er ikke nytt. Men gjennom å snakke ned kvinnens følelser som romantisk myte og kvinneundertrykkende ideologi, gjør Moi også hennes begjær svart, og hun fratas myndighet i eget liv i en lesing Per Buvik med rette kaller ideologisk-moralistisk. Det er et tankekors at feminister som i tiår på tiår har kjempet for at kvinner skal få leve ut sin seksualitet uten skam, ikke kan anerkjenne en kvinne som gjør det. Dette er en systematisk feillesing, som føyer seg inn i et mønster også utenfor litteraturen, der kvinnen blir frakjent sin handlekraft, sin vurderingsevne og sine følelser, og i stedet blir et offer. Vi så det sist i metoo.

Som Irene Iversen er inne på, har mange feminister hatt problemer med at Nedreaas nektet å omfavne fri abort som et gode. «For finnes det noe mindre fritt enn en abortsituasjon?», har hun spurt i intervju, i Av måneskinn er «livet selv», den sterke og sunne kraften kvinnen opplever hver gang hun blir gravid, preget av overskudd, skjønnhet og styrke. Romanen er også «et kampskrift for den ugifte mors rett til å føde sitt barn», har Nedreaas sagt; «naturen har nok til alle.»

Dette er en øm tå for litterære svart-hvitt-feminister, som er helt og holdent avhengig av halve Nedreaas, nettopp på grunn av Av måneskinn og måten den har virket, men må se sitt verdensbilde satt i et unådig lys av andre halvparten. Moi hevder at hun diskuterer abortsynet i romanen i detalj. Men hun går aldri egentlig inn i det. Hun kommer med noen sitat som avfeies som «fullstendig forenlig med alskens religiøse og patriarkalske pro-natalistiske holdninger», og når hun avslutter artikkelen med å lovprise sosialdemokratiet og kvinnebevegelsen, forstår jeg det som en feiring av at verden heldigvis har kommet lenger.

Men dette er stadig relevant. Som i 1947, som på Mois 70-tall, står i dag en rekke barn overfor trusselen om utrensking. Et sterkt ord, men i slekt med dem Nedreaas bruker i boken: udåd, pogrom og korsfestelse. Årsaken er, i dag som da, at det er noe – ikke det samme, begrunnelsen har forflyttet seg, da var det manglende prestehånd, i dag kan det være et kromosom for mye, mekanismene er subtile og det krever anstrengelse å se det som er nærmest, men det er noe ved barnet som handler om annerledeshet, som ikke er slik samfunnet ønsker det. Dette angår Nedreaas i hele forfatterskapet; hun undersøker det sterkt i novellene som handler om tiden etter andre verdenskrig og det ser ut som om samfunnet, slik hun forstår det, bygger på at noen holdes utenfor. For at det skal finnes et vi må det finnes et dem, for å styrke samholdet mellom oss rene allierte må noen være skitne fiender. Hvem er da lettest å angripe – jo det er selvsagt de svakeste: ufødte barn og jenter som har gått med tyskerne.

For en kvinne som er for ung til å ha opplevd strikkepinner, ser det ut som det er her skoen trykker: Romanen bryter med for mange av Mois utgangspunkt til at det blir mulig å lese den uten å endre enten romanen eller utgangspunktene. Gjennom sin feiring av livet bryter den med Mois feminisme, og jeg oppfatter Mois anstrengelser som et forsøk på å gå utenom sider ved romanen som er så viktige at det ikke kan gjøres uten å fortie noe av kjernen.

Moi oppfordrer til en undersøkelse av hennes lesemåte. Jeg planlegger å svare på denne invitasjonen i neste nummer av BLA, og dessuten til å se nærmere på hennes retoriske strategier. I mellomtiden kan jeg bare oppfordre til å lese Nedreaas’ fantastiske roman.

Grethe Fatima Syéd

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse