Debatt

Små brikker i litteraturens tjeneste

Jeg er selvsagt enig i at et foredrag blir mer fascinerende når det er noe som står på spill for foredragsholderen. Men hva er rimelige utlegninger?

På tross av det nedlatende og unødvendig polemiske i Toril Mois svar til Irene Iversen og meg i Morgenbladet 21. august, vil jeg gjerne komme med en replikk, og går rett på det som vel er det sentrale for oss alle tre, nemlig litteraturen.

De siste par hundre år har skjønnlitteraturen, i hvert fall frem til nylig, hatt en viktig samfunnsmessig rolle. For de fleste har den vært, og er stadig, fritidslesning, med alt hva den har å gi av psykologiske og estetiske opplevelser og innlevelser, kunnskaper og innsikter. I tillegg utgjør litteratur en del av det obligatoriske skolepensumet, likesom den også er gjenstand for anmeldelser, kritikk og debatt i aviser og tidsskrifter. Endelig er litteratur for noen et studiefag og et forskningsfelt. Dette har frembrakt mange glimrende litteraturteoretikere som har representert høyst ulike retninger, ofte med filosofisk, men også med tydelig ideologisk forankring, og ikke sjelden med svært stor innflytelse. De har alle bidratt til å åpne litteraturen på nye måter, men dessverre av og til også til å lukke den, og særlig til å overdøve den, ved å gjøre den mer abstrakt og vanskelig enn de aller fleste vanlige lesere opplever den som.

Dette er noe av bakgrunnen for at Toril Moi og en del andre litteraturforskere som tidligere var hyperteoretiske, nå vender oppmerksomheten mot den subjektive leserreaksjonen, det bokstavelige, det hverdagslige og det ordinære. Man kan gjerne si at det var på høy tid med en slik vending fordi den samtidig er en tilbakevending til litteraturen selv, og en bekreftelse på dens betydning og viktighet. Slik gis det også på sitt vis tilslutning til en lesemåte som alltid har vært den vanlige utenfor akademia. For Toril Moi handler det åpenbart mye om å gi «det personlige» den rettmessige og sentrale plassen det uansett har i tekstlesningen. Og det virker som om det etter hennes syn også blir bedre tekstlesning av det når dette skjer helt eksplisitt.

Jeg er selvsagt enig i at et foredrag blir mer interessant og fascinerende når det er noe som står på spill for foredragsholderen, og når hun eller han tydeliggjør dette. Det samme gjelder i mye litterær essayistikk. Det er derfor så mange essays om litteratur skrevet av andre forfattere kan være både bedre og mer innsiktsfulle enn mange og tunge bidrag av litteraturforskere. Jeg tror for øvrig så gjerne at Toril Mois foredrag på Nasjonalbiblioteket om Torborg Nedreaas' Av måneskinn gror det ingenting var medrivende og stimulerende.

Ingen leser kommer likevel utenom det faktum at den leste eller studerte teksten setter visse grenser for hva som er rimelige utlegninger. Ingen kommer heller utenom det faktum at all påstått nylesning nødvendigvis må foregå i dialog med andre lesninger, og at det i hvert fall i forskningssammenheng er uakseptabelt å bidra til å gjøre en tekst mer entydig og mindre kompleks enn den er. Like uakseptabelt er det å la være å bry seg om hvorvidt man slår inn åpne dører eller ikke.

Alle vet ellers at litteratur fra en nær – og særlig fra en fjern – fortid stiller helt spesifikke krav til kunnskaper og nøyaktighet, blant annet hva angår språk og kontekst. Kravet til lærdom utelukker selvfølgelig ikke personlig engasjement, men gjør samtidig forskeren, kritikeren, skribenten eller studenten til det de uansett er: små brikker i litteraturens tjeneste. Å ville gjøre seg selv til hovedperson, er enda et symptom på et samfunn der det narsissistiske individet har fått altfor stor plass.

Per Buvik

Mer fra Debatt