11:00 - 11. august 2020

KHiO må ha mangfold i perspektiver, uttrykk, studenter og stab

Man må lytte til dem som utsettes for rasisme. Hvor har de fem studentene vært de siste årene?

Ved Kunsthøgskolen i Oslo går debatten om rasisme i kunst og undervisning. I to brev har en gruppe studenter etterlyst mer engasjement, mens fem andre studenter har skrevet en kronikk i Morgenbladet om at de opplever at ideologi nå settes foran fag og kunnskap. Foto: Christina Ulriksen

Studenter og doktorgradsstipendiater har denne våren og sommeren formulert åpne brev som krever at institusjonen tar tak i den strukturelle rasismen på KHiO. Disse initiativene gleder oss – flere har gjort et enormt arbeid med å organisere seg midt i en pandemi og med å ta opp strukturell diskriminering i utdanningen sin og å foreslå konkrete endringer. Vi håper mange vil sette av tid til å lytte, støtte og feire disse studentene og ansatte ved KHiO.

Denne uken har vi lest bekymringsmeldingen fra KHiO-studenter som ser på identitetspolitikk som noe som begrenser akademisk frihet, og vi kan si oss enig med de bekymrede studentene i at den nye antirasistiske bevegelsen kan minne om en vekkelsesbevegelse. Det er plutselig veldig mange som har begynt å bry seg om antirasisme. I innlegget beskrives det som en trend. Det er også noe mange som utsettes for rasisme uttrykker sin uro for. Vi håper ikke det er en trend å være en antirasist, vi vil heller se våre institusjoner ta antirasisme på alvor, ikke bare denne våren.

Vi ser oss nødt til å imøtegå bekymringsmeldingen som vi leste denne uken i Morgenbladet. Vi lurer på hva slags ikke-ideologi som avsenderne i bekymringsbrevet tror KHiO er tuftet på i dag? Hvordan kan de tro at en utdanningsinstitusjon kan være nøytral?

Avsenderne som skriver sin bekymringsmelding, understreker at de primært vil studere kunstneriske fag. Hvem vil ikke det? Nå er det dessverre slik at de fleste kunstinstitusjoner i Norge domineres av hvite mennesker og en eurosentrisk historie som ikke reflekterer samfunnet vårt i dag, og for mange BIPOC-kunstnere (Black, Indigenous and People of Colour) er det derfor ikke et trygt sted å studere kunstneriske fag. Å slippe å ta hensyn til trakassering og rasisme er et gode som er reservert for kun deler av befolkningen. Målet er at alle skal kunne fokusere utelukkende på sitt kunstneriske virke, men for øyeblikket er KHiO og andre institusjoner ikke trygge steder å studere kunstneriske fag for mange studenter.

Vi har tro på at det er fullt mulig å ha to tanker i hodet på en gang: både fokus på kunstnerisk virke og på økt kunnskap om likestilling, inkludering og mangfold. Derfor ser vi med glede på rektor Måns Wranges vilje til å tilrettelegge, med sin «treårig handlingsplan for mangfold, inkludering og antidiskrimineringsstrategier som omfatter alle skolens aktiviteter fra rekruttering av elever og ansatte, pedagogisk innhold og undervisningsmetoder, til informasjonsarbeid, økonomiske tilskudd og så videre». I våre øyne er dette starten på å bygge en institusjon tuftet på likeverd og inkludering.

Bekymringsmeldingen fra studentene ved KHiO bruker ord som «hersketeknikk», «fundamentalistiske trekk», «obligatorisk indoktrinering» som «truer den akademiske friheten (…)» for å beskrive sin motstand mot de antirasistiske tiltak som tidligere ble løftet frem av studenter ved KHiO, og som KHiO nå vil ta tak i. Denne ordbruken som et motsvar til mennesker som opplever rasisme, er dypt problematisk, provoserende og uempatisk. Når arbeid for rettferdighet og likestilling blir definert som en trussel, hører vi ekkoet fra århundrer med undertrykkelser mot kvinner, urfolk, lgtbq+ og melaninrike mennesker. Hvis disse bekymrede KHiO-studentene mener de antirasistiske tiltakene som er nevnt av Måns Wrange, er problematiske, så hører vi gjerne hva slags alternative tiltak som de ser for seg for å gjøre kunstutdannelsen til et sted som representerer Norges kunstliv for fremtiden.

I studieplanen til master i billedkunst og til bachelor i kunst og håndverk, som ligger på KHiOs nettsider, kan vi lese at utdanningen er «tett knyttet opp mot historiske, sosiale, politiske og kulturelle kontekster», i tillegg til forskjellig kunstfaglig tradisjon gjennom filosofi, teori og praksis. Å studere ved en skole som tilrettelegger for kunnskap om queer-teori, feminisme, antirasisme, antikapitalisme, postkolonial teori og ikke-vestlige kunstformer vil styrke studenters kompetanse for å analysere makthierarkier og få forståelse for ulike perspektiver og kunstuttrykk, og er allerede en del av skolens studieplan. Med dette i bagasjen fra KHiO lover det godt for diskusjon rundt samtidskunsten i Norge fremover uansett hva slags kunst studentene velger å lage. Dette pensumet er ikke en begrensning eller ment å diktere studentenes personlige meninger og synspunkt. Vi leser det snarere som en mulighet til ytterligere refleksjon.

Ettersom KHiO er en statsfinansiert utdanningsinstitusjon, forventer vi at den må jobbe antirasistisk. Det å ha et trygt sted å studere, er en forpliktelse fra likestillings- og diskrimineringsloven. Skal Norges skattepenger gå til institusjoner som ikke oppleves trygge for mennesker med minoritetsbakgrunn? I tillegg til å være en utdanningsinstitusjon, er KHiO en kunstinstitusjon, og for at en kunstinstitusjon skal levere kvalitet, må den også ha mangfold.

I den selvinitierte gruppa vår, jobber vi ikke alle eksplisitt politisk i våre respektive praksiser. Men som kunstnere er et kritisk blikk på samfunnet grunnleggende. Vi har studert ved ulike kunsthøgskoler i Norden, og da vi som en gruppe ble kjent med hverandre, var det for å samle inn metoo-historier fra billedkunstfeltet i Norge. Vi leste ikke bare historier om maktmisbruk som belyste sexismen i feltet vårt, men også flere historier som tok opp rasismen som kunststudenter er blitt utsatt for. Når så studentene bak bekymringsinnlegget klager på at eksempler på strukturell rasisme og sexisme uteblir, er vi ikke imponert. Hvor har de vært de siste årene? Denne våren? Hva med å lytte til folk som utsettes for rasisme? Hva med å lytte til kunststudenter som ikke opplever KHiO som et trygt sted? Ta en titt på styresammensetninger i kunstinstitusjoner, lister over ledelse, ansatte og nyansatte, og vær oppmerksom på hvordan makten i dette feltet ligger hos mennesker med majoritetsbakgrunn.

For at en kunstutdannelse skal levere kvalitet, så må den ha mangfold i perspektiver og kunstuttrykk, og mangfold må finnes både blant studenter og stab. Hvordan skal ellers en kunstutdannelse speile et mangfoldig samfunn og forbli relevant?
 

Amber Ablett

KHIB, 2012–2014

Idun Baltzersen

KHIB (avd. grafikk), 2009-2012, Konstfack Stockholm, 2012–2014

Hanan Benammar

KHIO (avd. Kunstakademiet), 2011–2012

Lona Korjenic-Hansen

KIT, 2009-2012, KHIB, 2012–2014

Anna Ihle

Konstfack, Stockholm, 2009–2014

Camilla Renate Nicolaisen

KHIB (avd. keramikk), 2009 -2012, Kunstakademiet i Tromsø, 2014–2015

Sara Rönnbäck

KHIO (avd. Kunstakademiet), 2010–2015

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse