00:05 - 17. april 2020

Ensidighetens triumf

Utvalget som har vurdert Forfatterforeningens æresrett, ender opp med en radikal omskriving og revurdering av hele krigsoppgjøret, skriver Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye.

Rett på rett: Blant gjestene på Forfatterforeningens bugnende julebord i formann Sigrid Undsets hjem Bjerkebæk i 1936 var Alf Larsen og Kristen Gundelach. Larsen ble idømt sanksjoner i foreningens selvoppgjør ti år senere, NS-medlemmet Gundelach ble blankt ekskludert. Foto: Ukjent fotograf / Bjerkebæk

9. mars i år la «Æresrettsutvalget», nedsatt av Forfatterforeningens styre for å granske grunnlaget for styrets beklagelse av eget etterkrigsoppgjør, frem sin rapport. Mandatet var å foreta en «historisk og juridisk gjennomgang av og kommentar til grunnlaget for foreningens æresrett og dens virke», og trippeldommen over fortiden var oppsiktsvekkende hard: Æresretten brøt ikke bare med «grunnleggende rettsstat- og rettssikkerhetsperspektiver», men også med «grunnleggende foreningsdemokratiske prinsipper». Rapporten, forfattet av juristene Geir Woxholt, Jørn Øyrehagen Sunde og Anine Kierulf, samt av historikeren Guri Hjeltnes, har allerede fått hard medfart både fra kommentator- og juristhold, men vi mener likevel at den fortjener en nærlesning.

Utvalget refererer selv til sin rapport som «uavhengig» (Aftenposten, 25. mars). I virkeligheten bygger den i forbløffende grad på andres arbeid. Man har «ønsket å opptre så åpent som mulig overfor ulike syn på æresretten og foreningens håndteringer», heter det innledningsvis, og utvalget har derfor åpnet for innspill. De har ikke ropt i skogen. Cato Schiøtz, Dag Solhjell, og dessuten Solhjell med Hans Fredrik Dahl, sentrale premissleverandører for styrets beklagelse, har meldt seg med betenkninger. Disse er dessverre ikke tilgjengeliggjort for andre enn utvalget selv, men i en interessant fotnote påpekes det at da utvalget mottok Solhjells notater, var det allerede ferdig med å gjennomgå arkivmaterialet. Solhjell har derfor bare tjent som «en slags referanse», slik at man har kunnet foreta «en slags kontroll». Ser man nærmere etter vil man se at Solhjell innleverte sitt første notat allerede 17. juni 2019. Utvalget holdt sitt første møte 29. august. Forsommeren må ha vært travel.

I rapporten, heter det videre, er det gitt «enkelte referanser til Solhjell/Dahls verk, Men viktigst er æren». Mer presist er Solhjell nevnt 42 ganger i løpet av 107 sider, mens Dahl kommer enda bedre ut, med 54. I tillegg kommer en rekke henvisninger til de to der referansen har falt ut, og det digitale telleverket følgelig kommer til kort. Til sammenligning er den juridiske nestoren Johs. Andenæs, antagelig den som har skrevet mest om rettsoppgjøret, referert én gang, og i selve diskusjonen er det ingen (0) referanser til den andre siden i debatten om Forfatterforeningens beklagelse. Alle motargumenter blir suverent ignorert.

Annonse