Debatt

Slå ring om den livsviktige grunnforskningen

I dag snakkes det mye om radikal innovasjon, som snur opp ned på markeder eller skaper helt nye. Men la oss ikke glemme hvor slike fremskritt kommer fra.

Mange av produktene og tjenestene som vi i dag tar for gitt, kunne man for bare få år siden ikke forestille seg. Vår hverdag ville være science fiction for en generasjon eller to siden. Uten forskning og innovasjon er det vanskelig å se for seg en slik rivende utvikling. Men det er kanskje overraskende for mange at det er fra den frie grunnforskningen de aller største gjennombruddene har kommet.

I dag snakkes det mye om radikal innovasjon, innovasjoner som snur opp ned på et eksisterende marked eller skaper helt nye markeder. Både nasjonalt og i EU jobbes det med å øke innovasjonstakten. I EU opprettes det Europeiske innovasjonsrådet- EIC, som blant annet skal stimulere til at flere forskningsresultater når markedet, hvilket er tiltrengt og ønskes velkommen.

Samtidig er det viktig at vi ikke glemmer hvordan radikale innovasjoner oppstår. Ser vi til historien, har mange av disse kommet fra den frie grunnforskningen og ofte grunnforskning som man der og da ikke en gang visste ville kunne føre til noe. Man kan på mange måter si at uten fri grunnforskning vil vi ikke få radikal innovasjon. Et eksempel på forskning som ingen hadde noen forventninger til, er grunnforskning i nanovitenskap. Professor Mildred Dresselhaus (1930-2017) ved MIT forsket på cellestrukturer på nanonivå. Dette ledet til forståelse for karbonets termoelektriske egenskaper og hvordan disse egenskapene kan endres og manipuleres. Hennes forskning dannet grunnlaget for nanovitenskapen og for en rekke produkter som var avhengig av dette, herunder materialer brukt i medisin og elektronikk. Produkter vi i dag ikke kunne forestille oss hvordan vi skal leve uten.

Det er utallige eksempler på dette, hvilket understreker viktigheten av å fortsette å ha et høyt investeringsnivå i fri grunnforskning. Vi registrerer med uro at vektingen i dag går mer i retning av å finansiere anvendt forskning og innovasjon, fremfor å satse på den frie grunnforskningen.

Vi ser dette også på europeisk nivå blant annet i forslaget til EUs neste langtidsbudsjett (2021-2027). Der foreslås det å kutte bevilgningen til EUs rammeprogram for forskning og innovasjon Horisont Europa fra de opprinnelige nær 100 milliarder euro over den neste syvårsperiode til cirka 81 milliarder euro, men toppe dette opp med 13,5 milliarder fra EUs krisepakke (Next Generation EU). Disse midlene vil ifølge forslaget gå utelukkende til politisk prioriterte områder som helse, klima og digitalisering. Dermed risikerer det Europeiske forskningsrådet (ERC – European Research Council) å bli budsjettaper, med et mindre årlig budsjett enn det hadde under det siste året av det foregående forskningsprogrammet (Horisont 2020). En annen konsekvens av den økte styringen av forskningsmidlene til utpekte områder, er at handlingsrommet for humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning reduseres. Den siste tidens begivenheter har vist at forskning på både medisin, økonomi, psykologi, juss og politikk er viktig for å forstå og løse en global krise.

ERC er kronjuvelen i europeisk forsknings- og innovasjonspolitikk, de gir utelukkende bevilgninger til fremragende forskning i verdensklasse og flytter grensene for eksisterende viten. Rådet gir penger til høyrisikoprosjekter og avkastningen kan vi allerede se gjennom hvordan ERC-finansiert forskning har resultert i et enormt antall siteringer og patentsøknader. Faktisk kommer det en større andel patentsøknader fra ERC enn fra de tematiske områdene i Horisont-programmet, relativt til finansiering.

Med dagens ERC-budsjett er det gjennomsnittlig 400 prosjekter per år som ikke blir finansiert, til tross for at de har fått toppkarakter i fagfellevurderingene fordi det ikke er nok penger i budsjettet. Det vil si at det over de syv årene som forskningsprogrammet varer, er cirka 2800 «excellente» prosjekter som kunne bidratt med banebrytende ny kunnskap innenfor alle fagfelt som ikke ser dagens lys. Dette er et viktig argument for styrke ERCs budsjett, og i alle fall ikke kutte mer.

Universitetet i Bergen (UiB) og Universitetet i Oslo (UiO) har derfor sammen med andre store universiteter i Norden og Europa gått sammen om et felles opprop til EU-systemet om å bevare og sikre en styrket finansiering av europeisk fri grunnforskning gjennom kampanjen «Friends of the ERC»

På den hjemlige bane er det også grunn til å rope vakt i gevær. Både UiO og UiB har eksempelvis arbeidet for at Forskningsrådets nye strategi skal avspeile viktigheten av å fortsette et høyt investeringsnivå i den frie grunnforskningen. I første utkast var dette ikke ivaretatt på tilfredsstillende måte, men er heldigvis blitt bedre i den endelige strategien.

Vi er likevel bekymret for balansen mellom den frie grunnforskningen og innovasjon. Det kan være lettere å se anvendelsen av mer markedsnær forskning, men det er altså den frie grunnforskningen som er selve bærebjelken i vårt lands forsknings- og innovasjonsevne. Dette har blant annet den ferske evalueringsrapporten om Sentre for fremragende forskning (SFF) slått tydelig fast. Et internasjonalt evalueringspanel ledet av professor Liselotte Højgaard ved København Universitet har foretatt evalueringen, og ifølge Højgaard er: «Norges satsing på den frie grunnforskningen gjennom SFF-ordningen det viktigste enkeltstående instrument som har bidratt til å utvikle Norge til å levere verdensledende forskning i dag.»

Samtidig trekker rapporten frem at utvelgelseskriteriet for SFF-ordningen utelukkende er vitenskapelig kvalitet og dette elementet er det viktigste for den suksessen ordningen har hatt. Det var stor bekymring knyttet til om dette utvelgelseskriteriet ville bli utvannet ved å inkludere andre kriterier, hvilket ifølge ekspertpanelet potensielt vil kunne ødelegge SFF-instrumentet.

Neste SFF-utlysning er reddet, men trenden er utvetydig. Vi må slå ring om den frie grunnforskningen da den er livsnødvendig for Norge, for Europa og for verden i møtet med nye og stadig mer komplekse utfordringer.

Svein Stølen,

Dag Rune Olsen

Mer fra Debatt