Er det politisk harakiri å stenge Norge for å beskytte gamle?

Skal vi slippe opp smitteverntiltakene og la anslagsvis 20 000 – hovedsakelig eldre og syke – dø, for å få økonomien på fote igjen? Professor i økonomi Karen Helene Ulltveit-Moe, sier til NRK 4. april: «Det er ikke liv versus penger. Det er liv nå versus liv senere. Dette er noe som i de aller fleste tilfellene rammer eldre, og det er mange yngre som betaler regningen.»

I prinsippet er dette et dilemma som til alle tider har fulgt menneskeheten: Hvor mye skal det koste et samfunn å forsøke å holde liv i gamle som likevel ville dø om ikke lenge? Hvis dette aktuelle spørsmålet flyttes til tider før etableringen av den universelle velferdsstat i Norge, ville trolig samfunnet ofret de gamle for å redde økonomien i landet. Det kan være flere grunner til det: Medisinen rådde ikke over den kunnskapen og de remedier den gjør i dag, og alle var mer vant til at gamle døde som følge av eksempelvis infeksjonssykdommer. Går vi langt tilbake i historien, var det bare de med penger, makt, og kunnskap som selv sørget for å bli ivaretatt på best mulig måte. De fleste andre led en ublid skjebne og ble ikke mer enn 30–40 år. De fleste ble rett og slett ikke gamle i «gamledager».

Det finnes et stammefolk i Øst-Sibir som gjennom årtusener har ofret gamle. Dette er en praksis som ifølge antropologen Rane Willerslev trolig fortsatt finner sted, men nå i den aller dypeste hemmelighet. Han hevder i artikkelen «The optimal Sacrifice», at gamle ofrer seg frivillig når de selv ikke kan delta i produksjonen; når de blir en ekstra munn å mette og legger beslag på mennesker som må ivareta dem. Gjennom intrikate rituelle seremonier, blir de opphøyet for det arbeidet de har nedlagt for stammens overlevelse. Deretter blir de kvalt eller får en kniv i hjertet. En sannsynlig grunn til at de har utviklet denne måten å «løse» problemet på, er det skrinne næringsgrunnlaget. Stammen har rett og slett ikke råd til å holde liv i uproduktive gamle.

Vi er annerledes stilt nå. Vi har olje, penger på bok, bor spredt og bakterier drepes mer effektivt med antibiotika sammenlignet med for eksempel i Italia. Men viktigere: Vi har en velutviklet velferdsstat; en offentlig finansiert ivaretagelse av gamle. Noe tilsvarende har de hverken i Italia eller i de fleste andre land i verden. I disse landene er familien juridisk pålagt å ta det ansvaret. I stedet for å ofre gamle og syke, ofrer alle borgere i Norge seg over skatteseddelen, for å finansiere tjenester til gamle mennesker som er blitt avhengig av det: hjemmesykepleie, sykehjem, omsorgsboliger og lignende. Vi anser denne modellen som den hittil beste og moralsk mest forsvarlige. Det er blitt tydelig for en hel verden nå at dette sivilisatoriske smykket skåner livet til de mest utsatte, nemlig gamle hjelpetrengende. Det koster oss milliarder årlig å opprettholde denne ordningen, og i bekjempelsen av covid-19 settes ordningen på en hard prøve. Sammen med Folkehelseinstituttet arbeider nasjonale og internasjonale forskningsmiljøer med å gi råd som Helsedirektoratet kontinuerlig summerer opp og gir videre som anbefalinger til politisk ledelse, som fatter politiske vedtak i samarbeid med opposisjonen på storting og partene i arbeidslivet. 72 prosent av den norske befolkning slutter opp om den strategien som er valgt i bekjempelse av covid-19, og 21 prosent ønsker enda strammere tiltak, ifølge en undersøkelse gjort av Sentio.

Den høye oppslutningen kan sies å være bemerkelsesverdig. Assisterende helsedirektør Espen Nakstad uttrykte tidlig i forløpet av pandemien det paradoksale: «De fleste som dør som følge av covid-19, er gamle mennesker med underliggende sykdommer som uansett ville vært døde om kort tid.» Han uttrykker her – om han vet det eller ei – et grunnleggende gerontologisk premiss; sykdom kan medisinen med rett behandling gjøre folk friske av, men alderdom finnes det ingen kur for, den dør vi alle av. Hvorfor slutter da over 90 prosent av befolkningen opp om nedstengningen av samfunnet, med de uante negative økonomiske konsekvensene dette vil kunne få for yngre generasjoners liv og helse? Gamle mennesker selv vet at dagene er talte idet de trilles over terskelen til et sykehjem, og gamle har selv begynt å ta til orde for at nedstengningen har gått for langt, at det ikke er verdt det.

Den primære begrunnelse for likevel å holde samfunnet stengt, er de enorme menneskelige lidelser det ellers ville medført, spesielt for gamle mennesker med underliggende sykdommer, men også for andre behandlingstrengende dersom helsevesenet kollapser. Så noe annet enn å bekjempe lidelse og død for dem som umiddelbart er mest utsatt, ville i nåværende situasjon overhodet ikke bli akseptert av folket. Dette henger sammen med mentalitetsendring: Velferdsstaten ble etter andre verdenskrig kraftfullt utbygd for nettopp å redusere den menneskelige lidelse. Noen vil hevde at «bivirkningen» av det, en ikke-tilsiktet konsekvens, er at vi er blitt mer pinglete, at vi ikke lenger tåler så godt den smerte og lidelse som vi i tidligere tider bare måtte leve med.

Sentrale samfunnsaktører problematiserer nå den valgte strategien. Kronargumentet er at flere mennesker sannsynligvis vil dø som følge av en langvarig nedstengningen av samfunnet enn av covid-19. Professoren Karen Helene Ulltveit-Moe, Asle Toje, Jon Hustads, Tybring-Gjedde og sikkert flere, har alle hevdet noe i den retning: Til hvilken pris skal gamle og syke reddes fra å dø, når de likevel om kortere eller lengre tid vil gjøre nettopp det; dø? I nå tre uker har statsministeren og helseministeren fastholdt nedstengningen av Norge, for først og fremst å skåne de som er utsatt for smitte. Det kan synes merkelig at en konservativ regjering handler som den gjør. De er snarere blitt kjent for å ville slanke offentlig sektor i tråd med anbefalingene i perspektivmeldingene, og intensivere arbeide med å få gamle mennesker til å bli sunnere gjennom helseideologien «suksessaldring». Nå gjør de hva det skal være og betaler hva det skal koste for å redde liv som likevel ikke står til å redde på sikt. Det er mulig opposisjonen på Stortinget og det helsefaglige miljøet har holdt regjeringen i ørene, men de hadde uansett ikke noe valg. De konservative handler i tråd med Einar Førdes ord: «Vi er alle sosialdemokrater.» De kan ikke gjøre annet enn å holde fast på en nedstengning, for ellers ville de fremstått som barbariske, og fått hele folket mot seg. Alle er enig i og tar det som en selvfølge at velferdsstaten som modell er til for å redusere den menneskelige lidelse. Uansett farge på regjeringen, er den som leder den forpliktet til å ivareta livene til folk, spesielt de mest utsatte gamle når deres liv er truet.

Det er denne modellen som disse sentrale samfunnsdebattantene i realiteten setter spørsmålstegn ved. Aksel Braanen Sterri drøfter dette i et moralfilosofisk essay i siste utgave av Morgenbladet. Han forsøker der å argumentere mot at penger er viktige enn livet, også livet til uproduktive gamle mennesker med kort tid igjen å leve. Han argumenterer godt for at vi i normale tider – i tider ikke herjet av en global pandemi – aksepterer at liv går tapt til fordel for andre «goder». Ulltveit-Moe hevder noe lignende: «Vi tillater at mange dør av influensa hvert år. Så vet jeg at begrunnelsen for tiltakene er at dette er farligere. Men vi kunne reddet liv som går tapt i influensa, men gjør det ikke», sier hun til NRK. Det paradoksale er at vi under normale omstendigheter aksepterer at nærmere 1000 mennesker – for det meste gamle med underliggende sykdommer – dør hvert år av influensavirus. Braanen Sterri peker på det samme paradokset når han hevder at vi aksepterer å opprettholde høye fartsgrenser for å komme raskt frem, selv om vi vet at høy fart dreper. Tusenvis av mennesker drepes i trafikken i Europa hvert år, men vi aksepterer det – vel å merke i «normale» tider.

Men nå er det ikke normale tider. Norge og resten av verden befinner seg i en global, kritisk nødssituasjon, hevder han, og da er det denne nødssituasjonen som så å si definerer hva som er riktig å gjøre. Det er riktig å slå ned viruset først, for så å gå løs på de langsiktige, negative økonomiske konsekvensene av nedstengningen etterpå. Det å la anslagsvis 20 000 utsatte gamle mennesker dø, ville svekke tilliten mellom samfunn og individ. Jeg tror Braanen Sterri har helt rett, og det er i forlengelse av dette moralfilosofiske argumentet deler av svaret på hvorfor regjeringen – sammen med opposisjonen – fastholder strategien ligger. Det å ikke innføre restriksjoner for å redde økonomisk verdiskapning, kunne få grufulle konsekvenser for gamle og andre som ikke ville fått livsnødvendig behandling som følge av at helsevesenet kollapset. Men kanskje viktigere: Hadde samfunnsmakten sluppet opp smitteverntiltakene, ville dette representert et fundamentalt brudd med den vel etablerte samfunnskontrakten mellom samfunn og individ, et brudd med selve velferdsstatens idé og legitimitet: Alle ofrer seg og har i årtier ofret seg over skatteseddelen, for at alle – og spesielt de uproduktive gamle – som er i behov for ulike velferdstjenester, skal få det når de blir avhengig av hjelp for å kunne leve videre. Å bryte den kontrakten ville knust velferdsstaten som det sivilisatoriske smykket det er. Mot dette kan det argumenteres at en langvarig nedstengning av samfunnet vil kunne få uante negative følger for økonomien, også for fremtidig finansiering av velferdsstaten. Det er opplagt et truende poeng, spesielt med tanke på et økende antall eldre som skal ivaretas i fremtiden.

Det å nedkjempe viruset sammen med økonomisk nødhjelp til kriserammede virksomheter, for så å løse de langsiktige økonomiske skadene etterpå, handler om noe som ikke kan kjøpes for penger: tillit. Tillit til at samfunnsmakten stiller opp når livet til de mest sårbare er truet. Uten at hverken vår sittende regjering eller helsemyndighetene er seg dette fullt ut bevisst, foregår det en «konkurranse» land imellom, en ideologisk prestisjekamp om hvilket land som har det beste systemet, den beste modellen til å kunne håndtere en slik global krise. På samme måte som den nasjonen som vinner flest gull i et OL peker tilbake på styresettet i landet, sier evnen til å spare relativt sett flest liv noe av det samme. Vinner vi det mesterskapet, kan vår velferdsmodell fremstå som et mønstereksempel, eller i alle fall noe i den retning. Men på den annen side: Skulle økonomer og dem som stiller seg kritisk til nedstengningen av samfunnet få rett i sine dystre spådommer, kan det på sikt – paradoksalt nok – gå ut over den gruppen som i denne kritiske situasjonen løftes frem som spesielt viktig å beskytte; de gamle og hjelpetrengende.

Jeg er ikke økonom, men når nødssituasjonen er over og vi vender tilbake til det normale, er det langt fra sikkert at de uproduktive gamle vil bli prioritert og at det er villighet til å prioritere nok penger til et økende antall eldre. Når vi er tilbake til normalen igjen, er «normalen» den at den kommunale sektor i flere tiår har levd med en kapasitets- og kompetansekritisk situasjon, som koronakrisen har lagt seg på toppen av. Når vi er tilbake til normalen igjen, kan konsekvensene av en langvarig nedstengning med oljeprisfall på toppen bli begynnelsen på slutten av en skattefinansiert velferdsstat? Er det politisk harakiri å gjøre det regjeringen med bred støtte i folket gjør nå? I tilfelle ville det være en katastrofe for det brede lag av folket – de som alltid vil være avhengig av en sterk velferdsstat. Den økonomiske eliten vil som den alltid har gjort greie seg bra, for de kan selv finansiere hva det koster å bli ivaretatt den dagen de blir gamle og avhengig det. Men hvis pandemien og nedstengningen skulle bli kortvarig, vil vår strategi og modell gå seirende ut av konkurransen. Blir den langvarig og ødeleggende for den universelle velferdsstaten, vil en ny pandemi få umiddelbare katastrofale følger for spesielt de gamle sårbare.