00:00 - 10. januar 2020

Vetlesen, Friedman og dette med presisjonsnivå

Kanskje kan Vetlesens nyttårsforsett for 2020 være å bla i bøker skrevet av tenkere han innbiller seg at han kritiserer. 

I sitt ferskeste innlegg om nyliberalisme kritiserer Arne Johan Vetlesen Kristin Clemet for å ha «frekkheten til å belære» ham om presisjonsnivå. Vetlesen, som ser nyliberalismens spøkelse i alt fra Pinochets autoritære Chile-styre til rapporteringsrutiner i norsk offentlig sektor, klør seg altså i hodet over at noen mener en hakket mer presis kritikk kunne ha tjent diskusjonen.

Få setninger tidligere gir filosofiprofessoren, uten å se det selv, Clemet rett. Skal man tro Vetlesen, som griper etter enhver skummel ting til å kaste oppi nyliberalismesuppa, hevder den liberale økonomen Milton Friedman i sin 1962-bok Capitalism and Freedom at «kombinasjonen konkurranse og uregulerte markeder løser alle problemer av betydning».

En presis kritiker ville ha visst at Friedman ikke skrev eller mente noe slikt. Det er en grunn til at Vetlesen ikke hoster opp et eneste underbyggende sitat, men nøyer seg med å slenge ut tittelen i håp om at ingen allerede har lest eller gidder å sjekke innholdet. Sentralt i Capitalism and Freedom er slettes ikke at konkurranse og uregulerte markeder løser ethvert viktig problem, men at politisk frihet er en umulighet uten økonomisk frihet.

Samtidig var Friedman tydelig på at økonomisk frihet ikke er tilstrekkelig for å oppnå et fritt samfunn. Like klar var Friedman på at samfunnet har områder som må skjermes fra markeder og konkurranse. Som det å huse og ta vare på mentalt syke. I tillegg ønsket Friedman en stat som sørger for at skolen følger visse minimumsstandarder, samt et økonomisk gulv ingen i samfunnet skal måtte havne under.

En annen sfære bortenfor marked og konkurranse er etikken. Når man leser kritikk fra ytre venstre, sitter man igjen med et bilde av liberalister som fanatisk opptatt av økonomisk vekst for vekstens skyld. Det er vanskelig å finne støtte for dette i seriøs liberalistisk litteratur. Snarere skal den materielle komforten en fri markedsøkonomi fremskaffer tilrettelegge for enkeltmenneskets åndelige utvikling. Som Friedman understreket, skal liberalisten overlate til individet selv den etiske oppgaven med å finne ut hvordan hans eller hennes frihet skal brukes. Et problem som nesten må sies å være «av betydning».

Verdier knyttet til mellommenneskelige relasjoner og individets frihetsutøvelse hører, slik Friedman så det, ikke hjemme i markedets sfære. Friedman var tvert imot eksplisitt på at slike spørsmål hører hjemme i etikkens og filosofiens rike.

Friedmans innsikter faller ikke inn under noen «nyliberal» doktrine. Som så mange som stemples som «nyliberale» (prefikset «ny» antyder et brudd med Adam Smiths tradisjon), var Friedman en klassisk liberalist opptatt av hvordan maksimere enkeltindividets frihet.

Kanskje kan Vetlesens nyttårsforsett for 2020 være å bla i bøker skrevet av tenkere han innbiller seg at han kritiserer. Det kan vise seg som bedre anvendt tid enn å forfatte nok en intellektuelt lat kronikk om den nifse nyliberalismen.

Andreas Hardhaug Olsen

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse