00:00 - 03. januar 2020

Bortskjemte drittgamlinger

Av uvisse grunner har Sissel Gran beveget seg bort fra det vitenskapelig spørrende til noe gammelmodig beskrivende og sutrete.

Når man blir 66: Vil psykolog Sissel Gran hjelpe de gamle til bedre selvtillit slik at de klarer å gjøre seg mer gjeldende, eller ønsker hun å drive opplæring av de unge, spør Hilde Marie Aamodt. Her fra et eldretreff i København. Foto: David Trood / Samfoto / NTB scanpix

Sissel Gran har i mange år og med god grunn fått stor spalteplass i Morgenbladet. Ved hjelp av forskning gjør hun det psykologiske fagfeltet begripelig for alle og enhver. Hun har skrevet om emosjonelle hekt, om utroskap, og om nettdating. Det siste hun har tatt fatt i – om å bli gammel – angår en stor gruppe mennesker. 

Jeg er en av de gamle hun skriver om. Jeg blir 60 til neste år og kan langt på vei kjenne meg igjen i beskrivelsene. Hun forteller at de gamle føler seg evig unge, usynlige, at de egentlig ikke orker passe barnebarn, og at de føler skam når de nyter av våre fellesskaps goder til de blir nitti år.

Når hun skal forstå fenomenet, derimot, mister jeg interessen. Jeg får en klam følelse av å bli skjemt ut når hun med innlevelse forteller om hvor misforståtte de eldre føler seg. Forklaringen handler om status. De gamle her i vesten har mistet autoritet og status i motsetning til de gamle i Japan. Der blir de visstnok både sett og hørt.

Slik jeg ser det, er det generelt ingen grunn til å forvente respekt og anerkjennelse uten en grunn. Hvis den gamle er blitt sløv og ikke har klarer å bidra i samtalen rundt middagsbordet på søndagene, må hun selv lete etter metoder til å gjenopprette sin tapte glans.

Men det er uklart hva som er Sissel Gran sitt egentlige ønske. Vil hun hjelpe de gamle til bedre selvtillit, slik at de klarer å gjøre seg mer gjeldende, eller ønsker hun å drive opplæring av de unge, slik at de blir lydige slik de unge i Japan?

Gran har forstått at de gamle trenger bekreftelse. Hun forstår den magiske virkningen positiv respons har kontra negativ. Hun stryker de gamle med hårene og gjør det samme som foreldrene gjorde med barna sine for ti år siden, de samme foreldrene som produserte en generasjon med drittunger. Heldigvis er den perioden i barneoppdragelsen over. Som lærer ser jeg ikke lenger foreldre som står dukknakket i garderoben på skolen og argumenterer med monsterbarna sine, foreldre som har latt barna få for mye makt. 

Foreldrene i dag forstår at barneoppdragelse handler om å korrigere adferd, forstår at barn er utprøvende og impulsstyrte, og at de voksne må sette grenser. Det kan se ut som Gran går i den samme fellen som foreldrene gjorde for ti år siden. Hun forstår de gamle i hjel. Hvor ble det av forskeren Sissel Gran, psykologen som har lest seg opp og forteller oss at hjernen forvitrer hvis vi ikke bruker den? Kanskje hun tenker at det er selvinnlysende at hjernen trenger en fysisk trent kropp og et hjerte som er i stand til å pumpe blod til hjernen, at det er lurt å lære et nytt språk, lære å spille et instrument og at situasjoner utenfor komfortsoner er viktig for å holde hjernen intakt. Slike ting. I stedet får hun spalteplass i Morgenbladet til å bekrefte og klage. De gamle skal ikke føle skam eller ha dårlig samvittighet når de må ta en weekendtur til en storby for å puste ut etter en helg med barnebarna.

For hundre år siden hadde politi, lærere, prester og de voksne en autoritet basert på alder og stilling, uavhengig evner og kompetanse. Barn og unge skulle bukke og neie, se i bakken, tie stille selv om læreren var en drittsekk. Denne adferden har vi ønsket oss bort ifra. Kvinnene er blitt likestilte med menn, og barna blir hørt. Barn som blir slått av foreldrene i dag kan ringe Barnevernet, kvinner som blir mishandlet kan få beskyttelse på krisesentret og de fleste er enige i at lærere som løfter barn opp etter øret skal få sparken. Takknemlighet og respekt er noe man skal fortjene. Verden har med andre ord gått fremover.

Hvis det er slik at den yngre generasjon opplever at de gamle har gått ut på dato, ja, så har de vel gått ut på dato. Hvis de gamle synes det er dumt, bør de spørre seg selv hvorfor, og hva de selv kan gjøre for å bli interessante igjen! Som en gammel dame vet jeg én ting sikkert – jeg vil ikke få oppmerksomhet på grunn av alder. Nå skal vi høre på bestemor, nå skal vi være snille mot bestemor, liksom.

Vi trenger korrigering av adferd hele livet, og jeg roper det ut til alle som jeg kjenner og som jeg skal møte på min vei fremover – gi meg ekte respons og tilbakemeldinger, ikke slike ting som gjør meg til en dåre. Jeg husker med gru den siste tiden til den engang smarte Arne Næss som satt på tv med en bamse og bablet filosofi.

Hilde Marie Aamodt

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse