00:00 - 20. desember 2019

Jeg vil renvaske alderdommen

Jeg lengter etter mer rynker, etter mer levd liv og direkte tale, skriver Sissel Gran.

Tore-Bjørn 80: I sin ungdom drev han med bryting, deltok i junior-NM og ble oslomester et år. – Nå holder jeg kroppen i form på fitnessenter, sykler når ryggen tillater det, og synger i kor, sier Tore-Bjørn. Her tar han (til høyre) og brytekameraten Rolf grep, iført sine originale brytedrakter. Foto: Fra Lisbeth Bangs bok Gammal-liksom? (2017)

På vei til Nesset i Romsdal svinger min sjåfør Magne Nerland, pensjonert dommer og sorenskriver, inn til siden. Vi må ta et lite stopp ved minnesmerket her, sier han. På en stor gråstein er det festet en plakett der det står TJELLAFONNA. Teksten forteller at den 22. februar 1756 raste det ut om lag 15 millioner kubikkmeter stein i fjorden ved Tjelle og forårsaket en flodbølge som var 40–50 meter høy. Det førte til at 32 mennesker omkom, 168 hus og naust ble utslettet og 196 båter ble ødelagt. Jeg har aldri hørt om dette skredet, angivelig det største som er registrert i Norge i historisk tid.

Det er tidlig i november. Jeg er på en rundtur i Romsdal, i regi av Bjørnsonfestivalen. Åtte steder skal jeg besøke for å snakke om aldring; Vestnes, Åndalsnes, Eide, Fræna, Nesset, Midsund, Molde by og Aukra. Jeg har vært reisende i kjærlighet i mange år, et grunntema som interesserer de fleste, men jeg har aldri opplevd et så sterkt sug som nå, i forsamling etter forsamling. Nærmere femti steder har jeg besøkt siden jeg skrev tre essays om aldring her i Morgenbladet i 2017. De ble oppstarten til en bok: Inni er vi alltid unge. Jeg ante ikke hvor sant det utsagnet er. De fleste jeg har møtt, er over seksti, mange over åtti, noen er regelrett gamlegamle, over nitti år. De eldste tusler inn med sine rullatorer, krykker og spaserstokker og finner sine plasser, de hvite hodene lyser når de sitter stille og venter på at vi skal begynne. Det er som om det ligger forventningsfullt hvisking under overflaten: Se oss. Anerkjenn oss. Fortell oss at vi fortsatt er viktige i samfunnet. Det faller meg lett.

Det siver folk utenfra inn i kommunestyresalen i Nesset, i tillegg til de ansatte som har med seg matpakkene sine, det er lunsjtid. Jeg ønskes velkommen og setter i gang. Jeg tegner og forteller, om da jeg virkelig skjønte at jeg var inne i en ny livsfase; i et glimt så jeg moren min i vindusflatene og skjønte plutselig at det var meg. Jeg snakker om knokler som knaker og muskler som ynker seg etter 40 år i altfor fremoverlent stilling som terapeut, om å være tilsynsvakt på jakt etter egne forfallstegn, om ættestup-verset i minneboken fra barndommen: Når du blir gammel og ingen vil ha deg, så sett deg på taket og la kråka ta deg! Det er flest kvinner i salen, de ler høyt og deklamerer verset i kor med meg. Så kommer vi til temaet skam, og jeg dasker begrepet «eldrebølgen» i bordet og sier at i dag har det ordet fått ny mening for meg. Tjellafonna. Skredet i 1756 som drepte 32 og raserte alt på sin vei. Alle nikker, dette er kjent stoff. «Eldrebølgen» er visst like fryktet som Tjellafonna, sier jeg, denne tsunamien av eldre og gamle som forventes å knekke ryggen på velferdsstaten. Er begrepet «eldrebølgen» godt, eller er det i stand til å skape en slags aldersapartheid, en kløft mellom unge og gamle, mistillit mellom generasjonene? Er det bra at de unge forespeiles å synke i kne under byrden av hjelpetrengende og demente som det hverken er hender eller økonomi nok til å håndter? Et lite sus går gjennom kommunestyresalen, folk ser på hverandre. Metaforen treffer. Skal vi virkelig skamme oss over at vi lever for lenge? Skal vi frykte en alderdom der vi bare anses for å være til bry og ikke kan regne med human behandling?

Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»