Annonse
15:47 - 18. oktober 2019

Venn deg til at Byantikvaren gjør jobben sin

Aldri har byen vært mer i spill enn nå.

Postmoderne: Oslo Spektrum er en fantastisk flott bygning med usedvanlige kunstneriske kvaliteter i eksteriøret, skriver Janne Wilberg. Foto: Camilla Alexandra Lie
Annonse

Gaute Brochmann går i Morgenbladet 10. oktober kraftig ut mot Byantikvaren, der han spør seg om Byantikvaren utgjør en større fare for byen enn et av byens største eiendomsselskaper. Faren består visstnok i at Byantikvaren ikke sluker alle volum- og høydesterke byutviklingsprosjekter rått, men tillater seg å ha motforestillinger mot prosjekter som totalt bryter med byens skala og stedets karakter, og til dels kvester kulturminner og kulturmiljøer med høy verneverdi. Det er på tide å minne om at storstilt eiendomsutvikling ikke nødvendigvis er synonymt med god byutvikling.

På sett og vis er det positivt at Brochmann oppfatter Byantikvaren som en fare, for er det noe byen trenger nå så er det at noen heiser det røde flagget og maner til et måtehold i byutviklingen. Vi kvesser gjerne klørne for å bidra til at viktige kvaliteter og kulturminneverdier overlever til glede for oss selv og kommende generasjoner, ikke minst i en periode med storstilt byutvikling. Aldri har byen vært mer i spill enn nå.

Byantikvaren jobber med utviklingsprosjekter hver dag og er som hovedregel positiv til gjenbruk, foredling og utvikling. Og selvsagt er vi positive til at Oslo Spektrum bevares og ikke rives. Når Byantikvaren tar affære, er det graden av endring vi reagerer på – at prosjekter bryter sterkt med den menneskelige skala og med byens skala. Oslo er i utgangspunktet en småskalaby med smale gater, få boulevarder og med høyder som er tilpasset gatebredden. Derfor er vi veldig positive til at Thon endret innfallsvinkel til Gunerius-kvartalet. Her er det ikke bare Thon som har gitt noe i prosessen, det har Byantikvaren også.

Dessuten er Brochmann «rystet» over at Byantikvaren mener at Oslo Spektrum er «ferdig bygget». Spektrum er en fantastisk flott bygning med usedvanlige kunstneriske kvaliteter i eksteriøret. Den er enestående i norsk sammenheng, et postmorderne byggverk som det finnes få av og enda færre som er prioritert for vern. Brochmann må venne seg til at Byantikvaren forsvarer viktige kulturhistoriske bygg og eiendommer. Hvis ikke vi skulle være tydelige på verdiene dette representerer, hvem skulle da være det? Det er faktisk Byantikvarens jobb å gjøre både opinionen og politikerne oppmerksomme på byens historiske kvaliteter. Brochmann har glemt at Byantikvaren har en rolle å spille som både regional og lokal vaktbikkje i byutviklingen. Den dagen vi begynner å agere som reinspikka eiendomsutviklere har vi tapt og gjort oss selv overflødige. Vi er en fagetat og det er Plan- og bygningsetaten som skal balansere ulike interesser i byutviklingen. Om våre innspill og argumenter bidrar til at byen blir utviklet mer i tråd med hva byens beboere ønsker seg, og ikke kun legger til rette for utbyggersiden, da har vi lyktes. Vår ambisjon er å bidra til at de offentlige beslutningstagerne gjør opplyste valg. Det betyr ikke at vi alltid får gjennomslag. Men uten vår stemme ville viktige kulturminner og kulturhistorie vært forsvunnet eller fått hard medfart. Det finnes ingen angrefrist her!

Men en ting som stadig forundrer oss antikvarer, er at så mange arkitekter uten videre synes det er greit å sterkt endre hovedverk i norsk arkitekturhistorie med onfill, infill og underfull. En liten gruppe synes til og med at det er greit å rive ikonbygg som Y-blokka. Samtidig drømmer mange om selv å få realisere nettopp slike ikonbygg. Kanskje Brochmann kan reflektere litt over dette.

Om området rundt Spektrum skriver Brochmann at det formelig skriker etter oppgradering. Men det er ikke nye høyder som nødvendigvis vil bidra til det, men en oppgradering av arealene mellom bygningene. Og der er Byantikvaren enig med Brochmann. En forutsetning for at det skal fungere på bakkeplan er blant annet at det er nok lys og grøntkvaliteter, begrenset med vindtunneler (Bjørvika er særlig utsatt) og bygninger som henvender seg til hverandre.

Byantikvaren opplever en generell utbyggingstretthet i Oslo hos vanlige mennesker. Den sterke utbyggingstakten har både begeistret, men også frustrert mange av innbyggerne. Det var kanskje ikke tilfeldig at «Degrowth» – nedvekst eller motvekst – var tema for Arkitekturdagen og Oslo arkitekturtriennale i år. Det er på tide å lytte til motstemmene!

Janne Wilberg

Byantikvar

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»
«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»