Annonse
00:00 - 02. august 2019

Den herskende klasse

Det er etter hvert blitt så mange «branner» i offentlig sektor at vi må lete etter en systemfeil.

Resirkuleres: Idrettspresident Berit Kjøll sitter for tiden også i styret for Oslo universitetssykehus. Hun har lederbakgrunn fra blant annet Kilroy, Huawei, Tusenfryd, Flytoget, Den Norske Turistforening og Steen & Strøm. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix
Annonse

I faglig tunge virksomheter har man tradisjonelt hatt en deling av makten mellom folkevalgte og fagfolk. Begge har åpenbar legitimitet. Politikerne representerer demokratisk kontroll, og fagfolkene (leger, forskere, ingeniører, lærere og så videre) er de som kan noe om virksomheten.

Begge disse gruppenes makt utfordres av moderne styringssystemer. Det tydeligste eksempelet er i Osloskolen. Der drev en klikk direktører med Astrid Søgnen i spissen en tofrontskrig mot lærere som Simon Malkenes på den ene siden og mot politiske ledere som Inga Marte Thorkildsen på den andre.

Det ble varslet om mobbing da Thorkildsen prøvde å utøve politisk kontroll. Om dette hadde vært på nasjonalt nivå, kunne man nesten snakke om et forsøk på statskupp. Det var også absurd i lys av at Søgnen var leder for landets største kommunale etat, med 15 000 ansatte og et budsjett på 13 milliarder kroner. Også Malkenes fikk lovboken kastet etter seg.

Da han på NRK kom med anonymiserte eksempler fra sin egen hverdag, reiste ledelsen personalsak etter opplæringslovens paragraf 9A-5, som regulerer elevenes arbeidsmiljø med tanke på mobbing og trakassering. Også ved Universitetet i Oslo trakk man arbeidsmiljøkortet da man sparket Arnved Nedkvitne som den første professoren i universitetets historie. Universitetets HR-direktør trakk i en festtale avskjeden frem som en «merkesak» for sektoren. Man hadde endelig fått administrativ kontroll over opposisjonelle professorer etter 200 år.

I en opphetet, men faglig diskusjon om en instituttdeling ved biologi ble vi også bedt om å dempe oss når vi kritiserte ledelsens forslag. Det gikk på arbeidsmiljøet løs, mente man.

Dette er ikke enkeltsaker. I hverdagen trekker ledere stadig frem sitt ansvar for arbeidsmiljøet som en legitimering av å utøve makt og dempe kritikk.

Mellom politikerne og fagfolkene har vi fått kilt inn en ny herskende klasse av direktører og styrerepresentanter. Disse kan med rette kalles en «klasse» fordi de representerer en lukket krets der de samme menneskene resirkuleres i virksomheter som ellers har lite felles. For eksempel sitter den tidligere forsikringsdirektøren Idar Kreutzer i styret for både «postvesenet» og Universitetet i Oslo. Med lederbakgrunn fra blant annet Kilroy, Huawei, Tusenfryd og Steen & Strøm sitter idrettspresident Berit Kjøll for tiden også i styret for Oslo universitetssykehus. Dette er organisasjoner som jeg vil tro har ganske ulike utfordringer.

Gjennom min deltagelse som vitenskapelig representant i universitetsstyret har jeg møtt noen av de fremste representantene fra den herskende klasse, og sett hvordan pølsene lages i styrerommet. De er flinke folk og har stor arbeidskapasitet, men de er likevel ikke helt renessansemennesker. De vet derfor egentlig ikke hva som foregår i de høyst ulike og spesialiserte organisasjonene de styrer, deres innspill blir generiske og overfladiske. For at de skal kunne beholde oversikten, er lederklassen avhengige av at alle virksomheter ledes etter de samme prinsipper. Vi får altså en ledelsesfilosofi som er tilpasset lederklassens behov for sjablonger, snarere enn virksomhetenes varierte behov.

Ved universitetene lever styrene i et slags parallelt univers hvor de snakker om sakene på en abstrakt og luftig måte de kaller «strategisk». Det er så abstrakt at selv jeg, som har tilbragt hele mitt yrkesliv ved norske og amerikanske universiteter, ofte ikke forstår konsekvensene av vedtakene. De gangene jeg forstår at det fører galt av sted, er det vanskelig å argumentere på et språk lederklassen oppfatter som gyldig. Her kan man faktisk snakke om at språket konstituerer «virkeligheten», en virkelighet som egentlig ikke finnes.

Den nye lederklassen er ikke bare inkompetent, men deres mandat er også uklart, det er jo hverken demokratisk eller faglig. Hva er det da?

Man kunne tenke seg at lederne var en gruppe mennesker som forvaltet særlig dype innsikter. Disse burde i så fall bli synlige når lederne stiger ut av styrerommene og taler til folket. Dessverre skjer det motsatte, keiseren viser seg naken. Kanskje vet de det også selv: «Vi må bruke store ord, uten å være redd for å bli definert som hule», uttalte Anita Krohn Traaseth i et foredrag til statlige ledere. Det er mange eksempler på denne hulheten, men jeg vil særlig fremheve vårens kronikk fra den nye idrettspresidenten, som vel må være den mest innholdsløse i Aftenpostens nesten 160 år lange historie. Her finner vi gullkorn av typen «Som leder blir man evaluert på ledelse og på konsekvensene av lederskapet.» og «Det finnes en årsak til at frivillige engasjerer seg, og det er nettopp årsaken til engasjementet som må understøttes.»

Med sine mangler kan man lure på hvor lederklassen henter sin legitimitet fra. Trolig henter de den fra «markedet». Da selv sosialdemokrater ble markedsliberalister flyttet tenkningen fra handelsbedriftene inn i alle organisasjoner, og ble kalt New Public Management. Tanken var at man skulle unytte markedskreftenes fantastiske dynamikk. Problemet er bare at organisasjoner (også kommersielle) ikke er markeder internt, men små planøkonomier. Det lederklassen bestyrer er altså en slags «sovjetstater».

Med sine mangler kan man lure på hvor lederklassen henter sin legitimitet fra.

Fra min egen sektor finnes det to nokså like skandaler som illustrerer hvor galt det kan gå med slike styringsformer. Københavns Universitet fostret Milena Penkowa som ikke bare var genial innen mitt eget fag, men også en ung kvinne i rød sportsbil. Stort bedre blir det jo ikke, men det var mange advarsler fra fagfolkene i de tradisjonelle akademiske organene underveis. Imidlertid ønsket universitetets leder, Ralf Hemmingsen, ingen argumenter mot suksess, og beskyttet Penkowa gjennom 12 år. Til slutt var det gravejournalister som avslørte at hun var en løgner med fabrikkerte data. Utrolig nok fikk Hemmingsen en ny lederperiode etter at hans instrumentelle rolle i Danmarks største fuskskandale var avslørt. Han regjerte videre i fire år uten tillit hverken hos professorene eller i storsamfunnet, men han hadde tillit fra sitt «styre».

Ved Karolinska Institutet i Sverige opererte kirurgen Paolo Macchiarini strupekreft med en spektakulært innovativ metode som involverte stamceller. Kulere blir det ikke. Resultatene var gode, men dessverre forfalsket. Også her hadde det vært advarsler fra fagfolkene, men en starstruck ledelse ville være «fremoverlente».

Direktørene ved Oslo universitetssykehus hadde også stjerner i øynene den gangen, og en sentralt plassert forsker ved OUS fortalte meg at det var litt sidrumpet faglig og akademisk kontroll som hindret at denne kirurgiens von Münchhausen fikk gå løs på også norske pasienter.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem
Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme