Annonse
00:00 - 14. juni 2019

Utkantkunst?

Det er ikke kunstens oppgave å bekrefte det politiske og økonomiske sentrum

Kunst: Carole Douillard, The Viewers at Central Station. Foto: Inger Marie Grini / Oslobiennalen
Annonse

Anmeldelsen Oslobiennalen fikk av Oda Bhar i Morgenbladet sist uke var basert på konvensjonelle oppfatninger av både kunsten, biennalen som institusjon og byrommet – på et syn Oslobiennalen erklært ikke målbærer. Det medfører bestemte forventninger, bestemte synspunkter på tradisjon og innovasjon, og dermed måter å bedømme kunsten og biennalekonseptet på. For eksempel omtales kunsten som «flyktig», som «desentralisert», og det påstås at den er usynlig. Det motsatte er bestandig, konsentrert/sentralisert, og oppmerksomhetsskapende; kvaliteter som ikke er vedtatte kriterier for god kunst. 

Er det kunstens oppgave å bekrefte det politiske og økonomiske sentrum? Er biennalen «utkantkunst» fordi den ikke gjør det? Hva slags standpunkt og ideologi ligger bak en slik oppfatning, ikke bare med tanke på kunsten, men på for eksempel Vålerenga som en «utkant»?

Å anse biennalekunsten som «sosiale prosjekter» er i rammen av Bhars anmeldelse like selvfølgelig som det er stigmatiserende

Noe av det mest særegne med Oslos nyetablerte kunstmønstring er forholdet til rommet. Den er ikke konsentrert i et avgrenset utstillingsområde, men gjør hele Oslo, som en offentlig sfære og en organisert sammenheng av offentlige rom, til et mulig åsted for kunst. Dette grepet setter biennalen inn i en historisk utvikling der strukturelle sammenhenger som kunsten inngår i settes i bevegelse og fornyes. Tradisjonelle biennaler ligner de store verdensutstillingene, en modell som har til hensikt å vise nyheter innen teknologi og produktutvikling, å skape mest mulig oppmerksomhet og utvikle økonomiske relasjoner mellom byer og stater. Oslobiennalen stiller spørsmål ved denne modellens relevans for kunstfeltet. I stedet legger den til rette for estetiske erfaringer som endrer på hvordan vi opplever oss selv i et samfunn, på hva som oppleves som nært og hva som er fjernt eller avsides.

Å anse biennalekunsten som «sosiale prosjekter» er i rammen av Bhars anmeldelse like selvfølgelig som det er stigmatiserende, og det degraderer verkene fra sin status som kunst. Verkene som omtales har kunsthistoriske røtter i demokratiske mot-maktbevegelser som situasjonistene, Fluxus og amerikansk performance art. Dermed gir Oslobiennalen oss tilgang på kunstsjangre som eksisterende norske kunstinstitusjoner ikke vektlegger særlig. Med denne nyetableringen inntar Oslo en pionnerrolle i å fornye kunstinstitusjoners rolle, og setter seg dermed på kartet til det globalt kunstmiljø. Oslo gjør dette i en offentlig, kommunal regi, og muliggjør nye relasjoner i og med befolkningen. Det er mot denne horisonten vi bør diskutere Oslobiennalen.
 

Marius Grønning

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Enhver by med respekt for seg selv skal bli en smartby.»