Annonse
00:00 - 07. juni 2019

Biennale uten ende

Oslobiennalen satser så hardt på flyktighet og desentralisering at den risikerer å gå publikum hus forbi.

Fremtidskunst: Teaterstykket Nasjonale episoder: Grini og Norges mulige framtid av kunstnerkollektivet Rose Hammer. Pressefoto: Oslobiennalen
Annonse

Har du lyst til å stå alene foran en gruppe mennesker og bli beglodd? Kan du konsentrere deg om innholdet i en bok som en skuespiller leser opp eksklusivt for deg, på et offentlig sted blant nysgjerrige forbipasserende? Dette er to av attraksjonene på den første utgaven av Oslobiennalen, som prioriterer flyktige øyeblikk fremfor fysiske objekter.

Biennaleformatet. Det må være lov å hevde at dette ikke er en biennale. Den skal slett ikke foregå hvert annet år, men kontinuerlig i fem, for så muligens å ta pause. Kanskje blir den permanent, som et evigvarende lanseringsshow for kunst i offentlig rom, eller nedlagt etter første periode, hvis Oslo kommune bestemmer seg for det.

Festivalledelsen hevder at det utvidede biennalebegrepet er i tråd med internasjonal praksis, men stemmer dette? Som eksempler nevner de Documenta i Kassel og Skulptur Projekte i Münster, som arrangeres henholdsvis hvert femte og hvert tiende år, men jeg har vært på begge og hørte ingen omtale dem som biennaler. Trolig ligger det nærmere sannheten at navnet ble valgt for å få gratis reklame ved innpass på listen over internasjonale biennaler, slik festivalledelsen antydet i et intervju med Morgenbladet 24. mai. Tiden vil vise om det blir mulig å gjenopplive lanseringsinteressen hvert halvår i femårsperioden, når stadig nye kunstverk skal presenteres.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse