Annonse
00:05 - 05. april 2019

Vi bør frykte sensur mer enn vi frykter ordets frihet, skriver Sylo Taraku.

Vi bør frykte sensur mer enn vi frykter ordets frihet, skriver Sylo Taraku.

Annonse

Ytringsfrihet og scenenekt

I forbindelse med at Steve Bannon er invitert til Nordiske Mediedager i mai, ble debatten om scenenekt atter aktuell.

Espen Goffeng og Mohamed Abdi har markert seg på hver sin side i dette ordskiftet, og argumenterte for sine syn i forrige ukes avis. Duellen kan leses på morgenbladet.no.

Sylo Taraku er rådgiver i Tankesmien Agenda og publiserte nylig notatet «Hvor mye ytringsfrihet skal ekstremistene ha?».

Ytringsfriheten reverseres mange steder i verden. Samtidig snakker vi i Vesten og Norge om hvordan vi kan begrense den. Mens ekstremismen hos oss er på vei ned, virker det – paradoksalt nok – som at kravene om sensur øker.

I møte med ekstremisme kan myndighetene føle seg presset til å reagere tøffere. I Vesten fokuserer høyresiden ofte på innskjerping av terror- og utlendingslover. De ønsker å gjøre det lettere å straffe ekstremister, utvise farlige utlendinger og å gi etterretningsorganene bredere fullmakter. For eksempel ønsket Solberg-regjeringen å kunne ta statsborgerskapet fra farlige ekstremister med dobbelt statsborgerskap – uten noen rettslig prøving. Stortinget satte foten ned for forslaget.

Antirasistiske miljøer er derimot mest opptatte av å innskrenke ytringsfriheten. De vil forby høyreekstreme organisasjoner, nekte dem retten til å holde markeringer i det offentlige rom, straffe flere for hatytringer. Ikke minst ønsker de å gi ytterliggående stemmer minst mulig spillerom i offentligheten gjennom såkalt scenenekt (no-platforming). Om man er prinsipiell og konsekvent i denne tilnærmingen, kan slike tiltak også ramme islamistiske miljøer og deres muligheter til å organisere seg, demonstrere og delta i debatten.

De som står for mainstream-holdninger, og som ikke provoserer noen, har ofte ikke så stort behov for ytringsfriheten. Det er meningene vi anser som kontroversielle eller sterkt misliker som først og fremst trenger ytringsfrihetens beskyttelse. Man kan til og med benytte seg av ytringsfriheten for å demonstrere mot ytringsfriheten.

I demokrati-indeksen til The Economist ser vi en betydelig nedgang i ytringsfriheten i verden. Ifølge rapporten kommer trusselen mot ytringsfriheten fra tre kanter: 

1) Statlige lover mot blant annet blasfemi og hatretorikk.

2) Ikke-statlige aktører som truer og utøver vold mot dem som bruker ytringsfriheten sin.

3) De som insisterer på en rett til «ikke å bli krenket», som krever «safe spaces», «trigger warnings» og en dempet ordveksling på nettet.

I Norge står ytringsfriheten sterkt og ekstremismen svakt, men også våre hjemlige debatter kan bli påvirket av internasjonale trender.

Ekstremismen i Norge manifesterer seg først og fremst på internett. Det er snakk om en liten minoritet som ikke nødvendigvis har vokst mye, men de er blitt mer synlige på grunn av internett og sosiale medier.

Holdningsundersøkelser viser ellers at nordmenn blir stadig mer tolerante. Vi ser en nedgang i fremmedfiendtlige holdninger og en mer positiv holdning til kulturelt mangfold. Videre har både antisemittismen og homofobien gått markant ned. Hovedstrømmen av oss beveger oss i riktig retning. 

Men det eksisterer en mistillit og en misnøye mot det etablerte, og den kan være svært intens. Utfordringen er å få den til å bli kanalisert gjennom ord, i stedet for gjennom trusler, opptøyer, vold og terror. 

Doktoravhandlingen til Jacob Aasland Ravndal ved Senter for ekstremismeforskning (C-Rex) på Universitetet i Oslo, viser at land i Vest-Europa med høy innvandring og en restriktiv linje overfor innvandringskritiske stemmer i offentligheten, opplever mer høyreekstrem vold. Innvandringsrestriktive partier kombinert med en åpen debatt fungerer som en ventil for misnøyen – en misnøye som ellers kunne ført til mer ekstreme former for aktivisme. Denne studien gir betydelig empirisk støtte til trykkokerteorien når det gjelder vold.

Å ty til inngripende tiltak mot organisasjonsfriheten, forsamlingsfriheten og ytringsfriheten kan med andre ord virke mot sin hensikt. I verste fall kan resultatet bli både mindre demokrati og mer vold. Som den danske redaktøren Flemming Rose sier: «Der ordene stopper, begynner volden.»

Scenenekt kan forstås som et uttrykk for betydelig skepsis til medborgeres evne til å takle dissens.

På ett punkt bør vi imidlertid slå hardere ned på ord og ytringer, nemlig den massive og systematiske hetsen politikere og samfunnsdebattanter blir utsatt for på nettet og i sosiale medier. Ikke for å begrense ytringsfriheten, men for å utvide den. Vi må hindre at viktige stemmer eller minoriteter driver med selvsensur eller kvier seg for å delta i samfunnsdebatten.

Bekymringene i møte med ekstremisme handler imidlertid ikke bare om vold, trusler og hets. Flere tar til orde for å utestenge personer med ytterliggående posisjoner fra vanlige debattarenaer, for ikke å normalisere og legitimere dem. Det er en forståelig bekymring, men på generelt grunnlag er scenenekt en problematisk tilnærming med tanke på ytringskulturen i samfunnet. Ofte er det snakk om personer som allerede har en plattform i andre arenaer. Spørsmålet blir om det er bedre å diskutere og utfordre hverandre i nøytrale felles plattformer, heller enn å skape og forsterke ekkokamre og en fragmentert offentlighet?

Scenenekt kan forstås som et uttrykk for betydelig skepsis til medborgere og deres evne til å takle dissens. Man tror de er lett påvirkelige og manipulerbare, og man stoler ikke på at de ikke lar seg påvirke. For eksempel ved å tenke at flere plutselig kommer til å støtte dødsstraff eller totalt abortforbud hvis en tilhenger av dette får argumentere fritt for sitt syn.

Det er ikke dermed sagt at det ikke finnes situasjoner hvor scenenekt kan være forsvarlig. Om det er én gruppe som med rimelighet kan ekskluderes fra uenighetsfellesskapet, så er det ekstremister som støtter bruk av vold for politiske formål. Det er fordi de har ekskludert seg selv fra demokratiets spilleregler.

I hvilken grad ekstremister ellers lykkes med å påvirke folks holdninger avhenger ikke av graden av ytringsfrihet eller ytringsrom de har, men mer av immunforsvaret til dem som ytringene skal påvirke.

Med tanke på utviklingen i verden og enkelte steder i Europa, bør vi frykte sensur mer enn vi frykter ordets frihet. En opplyst, våken og engasjert offentlighet er den viktigste brannmuren mot spredning av ekstremisme og hat.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»