Kronikk

Utenriksministeren svarte ikke på om Norge brøt folkeretten i Libya

Utenriks- og forsvarskomiteen bør gå lenger inn i disse folkerettslige spørsmålene enn det både Libya-utvalget og utenriksministeren har gjort.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide la i sin redegjørelse i Stortinget sist tirsdag vekt på at det forelå et klart FN-mandat til militær maktbruk i Libya i 2011. Men maktbruken har vært kritisert for å gå ut over sitt mandat. Operasjonen skulle å beskytte sivilbefolkningen, men er blitt anklaget for å benytte anledningen til velte Gaddafi-regimet. Dette ville være et brudd på en sentral del av folkeretten.

Utenriksministeren svarte ikke på om Norge gikk lenger enn mandatet tillot. Hun sa at målsettingen med maktbruken ikke var regimeendring. Derimot hevdet hun at det ikke ga mening at hun uttalte seg om den forrige regjeringen burde forstått at regimeendring ville bli en konsekvens av operasjonen.

Det er åpenbart at Eriksen Søreide burde være forsiktig med å uttale seg om hva den forrige regjeringen hadde forstått. Men det er ikke like åpenbart at hun ikke kunne vurdere hva den burde forstått. Det regjeringsoppnevnte Libya-utvalget gikk i sin rapport fra september 2018 inn på folkerettmessigheten av operasjonen, og kritikken mot den. Dette burde også utenriksministeren ha gjort.

Nå blir det i første omgang opp til Stortinget utenriks- og forsvarskomité å ta standpunkt til de folkerettslige sidene av operasjonen, og hvilke lærdommer som kan trekkes. Komiteen kan bygge på Libya-utvalgets vurderinger, men dette utvalget gikk ikke dypt nok inn i problemstillingen. Det bør komiteen gjøre.

Det sentrale utgangspunktet er Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 av 17. mars 2011. Denne resolusjonen ga mandat til bruk av militær makt for å beskytte sivilbefolkningen mot trusler om militært angrep. Den daværende regjeringen fant tydeligvis ingen grunn til å tolke mandatet – i hvert fall ikke i form av en skriftlig tolkning. Dette er i motsetning til Syria-operasjonen mot ISIL i 2016, og som Libya-utvalget sier: et klart læringspunkt.

Utvalget mente at det var viktig å skille mellom regimeendring som formål og som konsekvens. Det var enighet om at sikkerhetsrådsresolusjonen ikke hadde som formål å styrte Gaddafi. Dette kunne riktignok bli konsekvensen dersom dette var nødvendig for å beskytte sivile mot angrep. Men det måtte altså påvises at det er grupper av sivile som var truet av angrep. Det var ikke nok at diktatoren Gaddafi generelt sett kunne være en trussel mot befolkningen.

Utvalget sondret mellom Gaddafis evne og vilje til å foreta slik angrep, og sa at spørsmålet om vilje «var – og er – vanskelig å vurdere». Det delte opp operasjonen i tre faser. I den andre fasen – fra slutten av mars til midten av april – ble regimeendring ansett som et sannsynlig utfall. Norge avsluttet sitt bidrag 1. august. Men Gaddafi var sterkt svekket før dette. Hvilket grunnlag hadde regjeringen for å anta at regimet likevel hadde evne og vilje til å fortsette angrepene mot sivile?

Etter en gjennomgang av arkivmaterialet mente utvalget at det var utslagsgivende for norske myndigheter vurdering av regimets vilje at det ikke aksepterte hverken kravene sikkerhetsrådsresolusjonen hadde stilt, eller vilkårene for våpenhvile og tilbaketrekking NATO hadde formulert på utenriksministermøtet i Berlin 14. april. NATO krevde opphør av alle angrep mot sivile og sivilt befolkede områder, tilbaketrekking av samtlige av Gaddafi-regimets militære og paramilitære styrker og full humanitær tilgang. Men de to siste kravene følger ikke nødvendigvis av sikkerhetsrådsresolusjonen. Utvalget sa at regjeringens målsettinger var å gjennomføre FNs vedtak, beskytte sivile og vise støtte til NATO og nære allierte innenfor NATO. Lot Norge seg presse til å stille vilkår som ikke fremgikk av FN-mandatet?

Utenriks- og forsvarskomiteen bør gå lenger inn i disse folkerettslige spørsmålene enn det både Libya-utvalget og utenriksministeren har gjort, slik at læringseffekten blir størst mulig.

Geir Ulfstein

Professor dr. juris, Institutt for offentlig rett, UiO

Mer fra Kronikk