Annonse
00:00 - 11. januar 2019

Ulne sannsynligheter om klima

Annonse

I desember publiserte Klimarisikoutvalget en utredning om klimarisikoer og norsk økonomi (NOU 2018:17). Vi leser rapporten med interesse, særlig delene om usikkerhet og sannsynligheter, siden vi nettopp har avsluttet et forskningsprosjekt om kommunikasjon av usikkerhet ved klimaendringer, støttet av Norges forskningsråd. Det finnes faktisk adskillig forskning på hvordan ord og uttrykk som brukes for å uttrykke risiko oppfattes, og vi var spent på hvordan utredningen hadde benyttet seg av den. Der ble vi skuffet. Vi fant ingenting.

IPCC opererer i sine klimarapporter med ti forhåndsdefinerte grader av sannsynlighet. For eksempel lar de en likely (sannsynlig) hendelse bety 66–100 prosent sannsynlig, mens unlikely skal bety 0–33 prosent. Denne inndelingen har møtt berettiget kritikk. Klimarisikoutvalget har valgt andre ord «for å gi bedre lesbarhet», nemlig «begreper som vil, vil mest sannsynlig, kan og i verste fall» (s. 32). Det er ikke nærmere definert hva disse ordene betyr. Sannsynligheter kan det neppe være.

Vi har gjort studier av hvordan folk tolker og bruker ord som kan og vil i en klimasammenheng. «Vil» er tvetydig, riktignok betyr det at noe er sikkert, men er det akkurat det utfallet som nevnes, eller er det noe mer i samme retning? Det vil bli to grader varmere kan bety minst to grader. At det blir akkurat to grader er ikke så sannsynlig. Så i hvert fall når det gjelder mengder, er det vanskelig å si om «vil» beskriver et sannsynlig utfall eller en nedre grenseverdi.

Vi ønsker oss en forskningsformidling som konsulterer forskningen også når det gjelder hvordan informasjon bør formidles.

«Mest sannsynlig» sier lite om hva vi har i vente. Hvis mange muligheter foreligger, trenger ikke den «mest sannsynlige» av dem være særlig sannsynlig. Kaster du kron og mynt ti ganger, blir det mest sannsynlig fem kron. Men det er ikke mer enn 25 prosent sjanse for det.

«Kan» er kanskje det mest tøyelige ordet. Det tolkes ofte som en 50–60 prosent sjanse, samtidig som det brukes om toppverdien i en serie. Vi fant i våre studier at setningen «det kan bli … grader varmere», ble fylt ut med den høyest mulige temperaturen (som ikke var særlig sannsynlig). Så når utvalget skriver at «Polhavet kan bli isfritt om sommeren allerede i slutten av 2030-årene» (s. 45), hva ønsker de at vi skal tro om sjansene for dette?

Utvalgets fjerde begrep, «i verste fall», sier ikke noe om sannsynligheter i det hele tatt, men man skjønner at det dreier seg om det minst hyggelige av to ytterpunkter. I praksis brukes kan og i verste fall om hverandre. «En irreversibel oppløsning av Grønlandsisen og isdekket i Vest-Antarktis [kan] i verste fall utløses selv om oppvarmingen begrenses til 1,5 °C» (s. 39). Som leser hadde det vært greit å vite om dette verste fallet er sannsynlig eller ikke.

I sum er denne begrepsbruken til liten hjelp for en leser som vil vite noe om fremtidens klima. Kanskje øker den lesbarheten til rapporten, men gir et uklart og i verste fall (!) villedende bilde av sannsynlighetene. Vi ønsker oss en forskningsformidling som konsulterer forskningen også når det gjelder hvordan informasjon bør formidles.

Sigrid Møyner Hohle
Karl Halvor Teigen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»