Debatt

Legg ned Språkrådet!

Hva er egentlig Språkrådet godt for i det språkpolitiske cowboy-landet Norge?

I en omfattende artikkel i Morgenbladet 21. desember omtales hvordan Språkrådet gang på gang overkjøres av departementene i spørsmål både knyttet til fylkesnavn og institusjonsnavn. Konsulentene i departementet har ikke den nødvendige språkpolitiske kompetansen, og statsrådene har tilsynelatende hverken interesse av eller evne til å instruere fylker eller institusjoner til å følge opp det som er offisiell norsk språkpolitikk.

Det var under Torbjørn Røe Isaksens statsrådstid at for eksempel min egen institusjon fikk lov til å kalle seg «OsloMet – storbyuniversitetet», til tross for at det bare var knapt flertall i universitetsstyret for navnet, og til tross for sterke advarsler fra blant andre Språkrådet. Stefan Heggelund (H) sier til Morgenbladet at en norsk utdanningsinstitusjon skal ha et norsk navn, at «Oslomet er engelskklingende, og er hverken bokmål eller nynorsk. Det er ingenting, det er ikke et ord, det er ingenting.» Heggelund har selvfølgelig rett.

Selv om de fleste syntes at «OsloMet» var en meningsløs betegnelse, måtte en ta avgjørelsen til etterretning på grunn av statsrådsvedtaket. Det som mange kanskje ikke tok helt innover seg, var at det uforståelige «norske» ikke-ordet «OsloMet» tydeligvis bare var ment som en forkortelse for det engelske navnet Oslo Metropolitan University. Det er imidlertid hevet over tvil at departementet forutsatte at Oslomet – storbyuniversitetet skulle være det navnet som universitetet skulle markedsføres som. Der tok departementet feil.

Da skiltene på universitetet ble satt opp på de forskjellige hovedfasadene på Bislett og Kjeller, var ikke det «norske» navnet hovedmarkør, men det engelske navnet Oslo Metropolitan University! Ikke bare er skiltingen på engelsk, men alt informasjonsmateriell, annonser, powerpointmaler og så videre er alle markert på engelsk først. Vi har altså å gjøre med et engelsk/amerikansk universitet i Oslo.

Skiltingen førte til sterke reaksjoner fra ansatte, fra riksmediene og fra Språkrådet.

Språkrådet påpekte at skiltingen ikke var i tråd med vedtaket i statsråd, at det «norske» navnet ikke er brukt, og at skiltingen ikke er i tråd med institusjonens egne språkpolitiske retningslinjer, der norsk/nynorsk er hovedspråk.

Selvsagt burde Trine Skei Grande i Kulturdepartementet ha grepet inn.

Men fra departementet kom det ingen kommentarer på at et universitet bryter departementets eget vedtak og institusjonens språkregler!

Det er derfor ikke underlig at det råder stor frustrasjon i Språkrådet over departementets laissezfaireholdning, og at Språkrådet klaget til departementet om at deres oppdrag blir stadig vanskeligere. Sagt på en mer udiplomatisk måte: Departementet gir mer eller mindre blaffen i Språkrådets arbeid.

Jeg skrev selv til Kulturdepartementet om saken (14. november 2018), og fikk følgende svar (10. desember): «Staten skal følge lov om målbruk i offentlig tjeneste og offisiell rettskrivning. Det er etablert egne språkfaglige konsultasjonsrutiner for navnelaging i staten, jf. rundskriv V-9B/2016. Det er ikke gitt egne regler for hvordan et fastsatt navn på en statsinstitusjon skal tas i bruk, for eksempel på skilt [min kursiv]Kulturdepartementet har satt i gang arbeidet med en helhetlig språklov. Vi vil vurdere om det er behov for å formalisere også navngivningen ved statsinstitusjoner ytterligere. Saken du er opptatt av, har aktualisert problemstillingen.»

Selv om svaret ikke var uventet, er det oppsiktsvekkende at departementet er uten vilje til å ta tak i de faktiske brudd på statsrådsvedtaket, på institusjonens egen språkpolitikk eller på Språkrådets anbefalinger og advarsler, men unnskylder seg med at det ikke finnes egne regler for hvordan et fastsatt navn skal brukes på skilt! Departementet ber meg likevel sende brevet til Kunnskapsdepartementet «som Oslomets overordnede organ.» Foreløpig intet svar fra Iselin Nybø.

Selvsagt burde Trine Skei Grande i Kulturdepartementet, som er det språkpolitiske fagdepartementet, ha grepet inn og instruert Oslomets ledelse til «å følge lov om målbruk i offentlig tjeneste og offentlig rettskrivning.» Oslomets skilting er et klart brudd på denne loven.

Dette har Språkrådet påpekt ikke bare i Oslomet-saken, men i stadig flere saker hvor institusjoner og fylker tar seg til rette med navn som ikke tar hensyn til norsk språkpolitikk. Når Kulturdepartementet har lagt seg på en linje der Språkrådets egen kompetanse og ekspertise overkjøres av departementene i sak etter sak har Språkrådet liten eksistensberettigelse. Selvsagt har Språkrådet andre oppgaver, men at det ikke tas alvorlig i viktige navnesaker som gjelder norsk språkpolitikk burde tilsi at det legges midlertidig ned til regjeringen tar Språkrådets faglige råd til følge. Alternativt kan Språkrådets eksperter på navnespørsmål flyttes over til de relevante departementer slik at det kan gis kompetente svar til statsrådene om hvilken språkpolitikk som skal gjelde, og at Norge ennå ikke er et cowboyland språkpolitisk sett.

Anders Breidlid

Mer fra Debatt