Med et ønske om at klimafortellingen må bli den store, samlende fortellingen for det 21. århundre ønsker Morgenbladet alle sine lesere et godt nyttår. Klimafortellingen er ifølge avisens lederskribent både storslått og realistisk. Stilt overfor oppgaven med å bevare naturen, består det heroiske i å bremse opp og kutte klimagassutslipp.
Vil vi kunne se denne programerklæringen utfordret i Morgenbladets spalter? Av debattanter som ikke tviler på at klimaendringene er menneskeskapte, men som stiller spørsmål ved klimafortellingen på ulike måter:
For det første får vi ikke gjort stort annet med klimaendringene enn å tilpasse oss. Fossil energi er bakt inn i den kaken alle ønsker å spise. Og hvis energien ikke er billig, er det nesten likegyldig hvilke andre egenskaper den har om behovene til snart 8 milliarder mennesker skal kunne dekkes. At det er slutt på billig kull i verdens fabrikk, Kina, bør bekymre oss.
For det andre er klimautfordringen bare ett av mange problemer verdensøkonomien står overfor. Økonomisk ulikhet og innvandring skaper politisk polarisering. En voksende befolkning trenger økte forsyninger av mat, vann og energi. På tross av gjeldsvekst må kredittkranene holdes åpne av et internasjonalt finans- og bankvesen. Vi kan knapt lage en spade lenger uten globale forsyningslinjer, siden de nasjonale økonomiene bare er lokale uttrykk for en tett sammenvevd verdensøkonomi. Verdensøkonomien har bare to modi: Enten vekst for å kompensere for at befolkningen øker og at ressurser blir vanskeligere og dyrere å utvinne. Og da må mer energi brennes, mer natur utnyttes. Eller kollaps om det ikke utvinnes nok energi til å holde veksten i gang. Økonomien er som en sykkel: blir veksthastigheten for lav, velter den.
Det meste av det vi holder kjært er truet den dagen det ikke lenger blir lønnsomt å utvinne fossil energi.
Klimafortellingen bidrar for det tredje til at det blir finansiert studier, som «beviser» at under bestemte betingelser – og alt annet uendret – vil en liten sektor av samfunnet tilsynelatende kunne bli sant bærekraftig. Slik unngår man plagsomme diskusjoner om kostnader og skalerbarhet. Klimaforskningen lider av den samme svakheten som annen forskning: en sterk spesialisering gjør det vanskelig å se hele bildet. Fagfellevurdert forskning vil ikke rette opp denne svakheten, snarere bekrefte og befeste den.
I september 2017 ble det holdt en stor demonstrasjon foran Stortinget mot oljeutvinning og for utslippskutt, kalt Folkets Klimaaksjon. I sin appell fremholdt Karl Ove Knausgård at «verden er enkel og forutsigbar. Gjør vi det ene, skjer det andre». Pumper vi opp oljen, koker kloden. Det ligger et skjult premiss om teknologiens allmakt til grunn for denne slutningen: Teknologi vil sørge for at alle de fossile ressursene som er i bakken blir utvunnet, slik at konsekvensen blir en global oppvarming som følge av for høye nivåer av CO2 i atmosfæren.
Verden er ikke så enkel og forutsigbar. Oljen kommer til å bli liggende, hvis vanlige lønnsarbeidere ikke får råd til å øke sin etterspørsel etter produkter som krever mye energi. Da vil oljeprisen ikke bli høy nok til at selskapene får nok profitt og statene nok skatteinntekter. Det meste av det vi holder kjært er truet den dagen det ikke lenger blir lønnsomt å utvinne fossil energi.
Sven Røgeberg