Annonse
00:00 - 04. januar 2019

Farvel til dystopiene

Annonse

For de mest pessimistiske av oss var det ikke lett å rope «godt nytt år!» sånn rett ut i luften denne uken. For hva skal vi tenke om 2019? Endetidsscenarioene dominerer i litteratur og film; det handler om geostormer, tsunamier og totalitære samfunn med stålgrep om kvinners fruktbarhet. Og mye av politikken har også fått samme mørke rammefortelling. Vi hører at velferdsstaten er truet av innvandring, robotene tar jobbene våre og som vi vet går vi ubønnhørlig mot klimaundergangen. 

«Den store politiske fortellingen i det 21. århundre er dystopien», oppsummerte det danske fagtidsskriftet Antropologi nylig. Dystopiene i politikken er et resultat av ideologienes fall, mener redaktørene. Gjennom 1800- og 1900-tallet var utopien den strukturerende fortellingen, vi var hele tiden på vei mot noe fullkomment: verdensfred, det klasseløse samfunn, frihet for alle. Nå er vi kommet til et punkt der det er vanskelig å mobilisere den forestillingsevnen som utopien krever. I dette vakuumet slår dystopiene rot.

Et godt forsett for 2019 er å ikke svelge de politiske dystopiene hele. Dystopier lammer oss, slik at de får selvoppfyllende kraft. Så hva skal vi erstatte dystopiene med? Må det være nye utopier?

Når utopier realiseres blir de «skitnet til» av virkelighetens kompleksitet.

Før vi biter på dette åtet, tenk over hvor nært forbundet dystopiene er med utopiene i samtidens store dilemmaer. Ofte er dagens dystopi gårsdagens utopi – bare at den nå gjennomføres i praksis. 

Innvandring var for noen tiår siden en festfortelling om et rikt fargerikt fellesskap; i dag har den slått over i overdrevent alarmistisk fortelling om Vestens undergang. Ved inngangen av 2000-tallet ble sosiale medier presentert som demokratiets endelige forløsning; nå innser vi at de har særs udemokratiske konsekvenser. I uminnelige tider har vi traktet etter en universalkur mot arvelige sykdommer. Nå, når teknologien bringer oss nærmere denne medisinske utopien, ser vi dystopien i øyet i form av sorteringssamfunn og designerbabyer. 

Slik er det, reality bites. Når utopier realiseres blir de «skitnet til» av virkelighetens kompleksitet.

Utopien og dystopien speiler hverandre, de handler om menneskets evne til å sette sine totalitære fantasier, på godt eller ondt, ut i livet. Men klimasaken er spesiell i dette oppsettet. Naturen er ingen utopi, noe menneskelig fantasiprodukt, den bare «er», og var her lenge før oss. I klimafortellingen kan ikke dystopien erstattes av nye utopier, det ideelle er bare å bevare mest mulig av det som var. Klimafortellingen nuller slik ut både utopien og dystopien og krever realisme: Det hårete målet er bare å klare å bremse. Samtidig er klimafortellingen uomtvistelig den største fortellingen i vår tid. Å være heroisk i 2019 kan rett og slett være å jobbe for at vi kutter utslipp av klimagasser med 45 prosent innen 2030, slik vi har lovet i Parisavtalen.

Klimafortellingen gir oss en avgjørende rolle i kampen for noe som er større enn oss selv. Den kan samle oss på tvers av andre dystopiske samfunnskonflikter, mot et felles mål. En mer storslått og samtidig realistisk fortelling kan man neppe tenke seg. Derfor er det klimafortellingen og ikke dystopien som er «den store fortellingen for det 21. århundre».

Med dette – som er ment som et slags håp: Godt nytt år!

LL

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Hver dag kappes det en bit av demokratiet.»