Annonse
00:00 - 18. januar 2019

Det er forskjell på fisk

Er det mangel på mektige næringsinteresser som gjør at den magre fisken må svømme i sin egen sjø når det gis kostråd?

Annonse

I november i fjor kom EUs mattrygghetsorgan Efsa med nye beregninger for hvor mye miljøgifter vi tåler. Rapporten er dyster lesning for oss som velger fisk både fordi vi liker det og fordi vi ønsker å spise sunt. Miljøgiftene som finnes i maten vår viser seg å være langt farligere enn tidligere antatt.

Spørsmålet om fiskeinntak og negative helseeffekter har i stor grad dreid seg om kvinner i fruktbar alder og gravide, men bør også dreie seg om alle jenter som er fremtidige mødre. Hvilke råd skal vi nå gi disse? Skal de spise fisk for næringsstoffenes skyld, eller skal de unngå fisk for å sikre sine ufødte barns helse?

Enkelte fagfolk, som seniorforsker Merete Eggesbø ved Folkehelseinstituttet, har lenge påpekt at kostanbefalingene for inntak av fet fisk bør endres. Negative helseeffekter er funnet hos barn som følge av mors inntak av miljøgifter, selv når inntaket er innenfor kostanbefalingenes rammer.

Helsedirektoratet har valgt å fastholde påstanden om at fisk er sunt uansett, og at den norske befolkningen bør spise mer fisk. Kostrådene inneholder eksplisitte råd om inntak av fet fisk, men fokuserer ikke på mager fisk. Grunnlaget for de offentlige rådene er hovedsakelig basert på antatt gunstige helseeffekter fra næringsstoffer i fisken, først og fremst i form av omega-3-fettsyrer. Negative effekter fra uønskede stoffer som nå dokumenteres av ny forskning er lite vektlagt. Hvis vi ikke skal spise fet fisk, hva skal vi spise i stedet?

Vi etterlyser et større fokus på at vi bør spise mer av de magre fisketypene, som for eksempel torsk, sei og kolje. Disse fiskeslagene har svært lave nivåer av miljøgifter. Mager fisk er også vår beste kilde til jod, et sporstoff som er viktig blant annet i fosterutviklingen og som mange unge norske kvinner i fruktbar alder har mangel på. Ved å fremsnakke særlig den magre fisken som matvare, kan vi altså bidra til forbedret jodstatus, og dermed forhindre konsekvenser for ufødte barn. Nyere forskning har dessuten vist at også mager fisk kan beskytte mot hjertesykdom.

Til tross for rekordeksport var 2018 et annus horribilis for fiskens omdømme.

Å produsere mat med så lite giftstoffer som mulig bør være et politisk anliggende. Fisk og sjømat er ikke de eneste kildene til giftstoffer i maten vår, men i fiskeoppdrett ligger en unik mulighet til å redusere innholdet av miljøgifter fordi fôret kan renses. Renseteknologien har vært på plass i mange tiår og er i bruk i dag fordi store deler av verdens fôrressurser er svært forurenset.

Av økonomiske hensyn velger fôrprodusentene, i samarbeid med oppdrettsnæringen, kun å rense til et nivå der de gjeldende (og utilstrekkelige) grenseverdier for miljøgifter overholdes. Dette til tross for at den faktiske kostnaden ved fullrensing er lav og at inntjeningen til lakseprodusentene er skyhøy. Det egentlige problemet her er altså at oppdrettsindustrien velger å produsere laks med unødvendig høye nivåer miljøgifter, og at våre myndigheter tillater det.

Man kan ikke lenger uttale seg som fagperson innen ernæring uten å ta med miljøperspektivet. Lakseoppdrett er en enorm kilde til miljøødeleggelser. Torsk og skrei, sei og kolje er noen av de fiskeslag som fanges vilt og hvor bestandene er bærekraftige. Disse kan vi spise med den beste samvittighet.

Forvirring om fiskeinntak krever oppdaterte og tydelige råd om hva vi skal spise. Vi kan ikke lenger bruke helseargumentet til å anbefale økt inntak av fisk til hele befolkningen uten forbehold. Til tross for rekordeksport var 2018 et annus horribilis for fiskens omdømme. La oss håpe at 2019 blir året der fullrensing av fôr til oppdrettsfisk blir påbudt, at hvit og mager fisk får en velfortjent oppreisning og at både helse og miljøhensyn vektlegges når kostråd kommuniseres.
 

Marit Kolby Zinöcker
Marianne Molin

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Hvordan forholder Den norske Forfatterforening seg til Schiøtz’ gjentatte bruk av foreningens beklagelse?