Annonse
10:35 - 30. desember 2018

Det etiske alvoret

10. desember – på verdens menneskerettighetsdag – ville Norges fremste etiker gjennom tidene, Knut Erik Tranøy, fylt 100 år. Det er all grunn til å stanse opp og minnes hans livsverk.

Adlet: I 2002 ble Knut Erik Tranøy utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for hans arbeid innen medisinsk etikk. Foto: Sverre Dalland / Aftenposten / NTB scanpix
Annonse

Tranøy var 29 da han begynte sitt filosofistudium. Men hans tidlige erfaringer preget hans filosofi. En hovedtanke, som førte til at han ganske raskt konsentrerte seg om etikk, var at vi ikke begynner våre refleksjoner på bar bakke, men at våre oppfatninger og verdier preges av at vi lever sammen med andre mennesker og preges av hvordan de og vi opplever det som skjer. På grunnlag av disse opplevelser prøver vi så å utforme vår livsholdning, våre handlinger og vårt syn på hva som er riktig og galt.

Tranøy vokste opp med foreldre som hadde et sterkt sosialt engasjement. Hans far var formann i Norsk forening mot rasehat og moren aktiv i Norsk kvinneliga for fred og frihet. I 1943 ble Tranøy, sammen med nesten 700 andre studenter, arrestert av de tyske okkupasjonsmaktene og sendt til konsentrasjonsleiren Buchenwald. I krigens sluttfase ble han befridd av Bernadotte-aksjonens «hvite busser». Tranøy beretter senere at oppholdet i Buchenwald betød svært mye for ham: «I Buchenwald var jeg omgitt av venner i en gruppe hvor både solidaritet og indre samhold var meget sterke. Det var ingen som ‘satt på gjerdet og lot som om de ikke så’.»

I 1943 ble Tranøy, sammen med nesten 700 andre studenter, arrestert av de tyske okkupasjonsmaktene og sendt til konsentrasjonsleiren Buchenwald.

Etter krigen var Tranøy formann i Studentenes fellesutvalg ved UiO i ett år. Deretter dro han til USA hvor han en kort periode arbeidet som attaché ved den norske ambassade i Washington med særlig ansvar for norske studenter i USA. Det var her hans interesse for filosofi våknet, og i 1948 tok han en mastergrad ved University of North Carolina med en avhandling om fredssakens etiske grunnlag. Alger Hiss rekrutterte ham til å arbeide ved Carnegie Endowment for International Peace i Paris, men da Hiss i 1949 ble det første offer for McCartyismen, dro Tranøy i 1949 til Universitetet i Cambridge, England, for å fortsette sine filosofistudier der.

Her hadde Tranøy den kjente engelske filosof C.D. Broad som veileder, og han bodde hos den finske filosofen Georg Henrik von Wright og hans hustru. Von Wright var bare to år eldre enn Tranøy, men var allerede i 1948 blitt Wittgensteins etterfølger som professor i Cambridge. Dette startet et livsvarig vennskap mellom Tranøy og von Wright, og også med Ludwig Wittgenstein som delvis bodde hos von Wright inntil 1951, da han døde og von Wright flyttet tilbake til Finland.

I 1953 tok Tranøy doktorgraden med On the Logic of Normative Systems. Her argumenterer han for at etikken, i likhet med vitenskapene, er basert på vår erfaring, og at etikken tar sikte på å integrere denne erfaringen inn i et sammenhengende system av normer og verdier, som kan være til hjelp når vi skal ta stilling til etiske problemstillinger og avgjøre hva vi skal gjøre. Ordet «logikk» betyr derfor ikke at vi skal utlede etikken fra aksiomer, som Spinoza forsøkte, men stille krav til konsistens og sammenheng, som vi gjør i vitenskapene.

I 1951 skrev von Wright en viktig artikkel, «Deontic Logic», i tidsskriftet Mind, hvor han diskuterer den rolle logikken spiller i forbindelse med våre etiske plikter. Han bruker der noen interessante eksempler fra Thomas Aquinas. Tranøy ble etter hvert svært opptatt av Thomas, og høsten 1954 ga han en meget stimulerende forelesningsrekke om ham ved Universitetet i Oslo. Tranøy skrev flere interessante arbeider om Thomas, særlig vil vi nevne bøkene Thomas av Aquino som moralfilosof (1957), og Thomas Aquinas. Utvalg, innledning og oversettelse (1967), samt Aquinas-kapitlet i D. J. O’Connors A Critical History of Western Philosophy (1964).

Et annet karakteristisk trekk ved Tranøys etiske tenkning, der han på mange måter var forut for sin tid, var hans åpenhet for de praksisnære kunnskapsområder, som ingeniørfag, medisin, odontologi og sykepleie. I etikkutviklingen innen disse områder var han svært tidlig ute, så vel i Norge som internasjonalt. Han innførte i 1967 et spesialopplegg til Ex.phil. for medisinstudenter ved Universitetet i Bergen, senere også for odontologer, med hovedvekt på medisinsk vitenskapsteori, vitenskapsfilosofi og medisinsk etikk. I 1971 utviklet han i samarbeid med en av oss et undervisningsopplegg i filosofi og etikk tilrettelagt for ingeniørstudenter ved Norges tekniske høyskole i Trondheim. Tranøys viktigste pionerinnsats på dette området var imidlertid å bygge opp et undervisningsopplegg i medisinsk etikk ved Det medisinske fakultet i Oslo. Det skjedde sammen med Norges første professor i allmennmedisin, Christian Fredrik Borchgrevink. Arbeidet resulterte også i læreboken Medisinsk etikk i vår tid (Fagbokforlaget), som utkom i fire opplag.

Et karakteristisk trekk ved Tranøys etiske tenkning var hans åpenhet for de praksisnære kunnskapsområder.

Tranøys viktigste bidrag til utviklingen av medisinsk etikk i Norge er etableringen av Norges første senter for medisinsk etikk, i 1989. Gjennom diplomatisk kløkt og etisk alvor klarte han å overbevise Den norske legeforening, Norsk Sykepleierforbund, farmasigiganten Nycomed, Norges allmennvitenskapelige forskningsråd og Universitetet i Oslo om å gå sammen i et spleiselag for etablere et eget forsknings- og kompetansesenter i medisinsk etikk. Senteret er i dag en av de største akademiske institusjonene i medisinsk etikk i Europa.

I sin intellektuelle selvbiografi fra 2001 «Forsøk på å leve livet baklengs» (Samtiden, nr. 4), skriver han om sin filosofiske vandringsvenn fra de formende årene i Cambridge, Ludwig Wittgenstein: «Størst betydning har han hatt i kraft av sin personlighet, og det har noe med alvor, intensitet og intellektuell anstendighet å gjøre – i en forstand moralske egenskaper». Det er en karakteristikk som også passer på tenkeren og mennesket Knut Erik Tranøy. Spesielt i våre dager bør hans livsverk trekkes frem både som veiledning og som inspirasjon. 31. januar vil det bli arrangert et symposium, Det etiske alvoret, ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk, UiO, viet dette livsverk.

Dagfinn Føllesdal
Professor emeritus i filosofi

Jan Helge Solbakk
Professor i medisinsk etikk, Senter for medisinsk etikk, UiO.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»
«Moralsk ansvar kan lede til større politisk handlingsvilje globalt. Men så er det veien dit, da.»
«God behandling reduserer antall uføretrygdede og brukere av sosiale tjenester.»
«De som i første rekke rammes, er de mange muslimer som modig tar til orde for en gjennomgripende reform.»