Annonse
14:32 - 26. november 2018

Noen av dem som hevder å være transpersoner endrer senere mening, skriver Espen Ottosen

Enkelte som hevder å være transpersoner, endrer senere mening, skriver Espen Ottosen.

Annonse

KJØNNSLIV

Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp. 

Spaltistene er Kristin Fridtun, Espen Ottosen, Nora Mehsen og Kyrre Wathne.

Den belgiske/nederlandske filmen Girl – som handler om Lara som vil være jente selv om hun har en guttekropp – har fått fantastiske anmeldelser. Det er lett å forstå. Jeg opplevde filmen som både sterk og tankevekkende. Den viste også frem et krevende dilemma: Hvordan gi best mulig hjelp til en 15-åring som vil bli jente?

Stort sett møter Lara masse støtte. Leger og annet helsepersonell tilbyr hormonbehandling og lover etter hvert kirurgiske inngrep. Hun (eller bør vi si hen?) har en empatisk far som ikke stiller spørsmål ved hennes ønske om å bli jente. Heller ingen lærere ved ballettskolen der hun kommer inn ser ut til å behandle henne annerledes enn andre jenter.

Likevel forteller filmen at Lara har det svært vanskelig. Derfor er det også naturlig å spørre om hun burde fått en annen type hjelp. For kan vi vite sikkert at beste er å gjennomgå hormonbehandling, etterfulgt av kirurgi, for å skifte kjønn?

Noen vil utvilsomt svare at å problematisere Laras overbevisning om at hun ønsker å bli jente, også ved hjelp av medisinske tiltak, er å krenke henne. De som er i Laras situasjon, er sårbare. Derfor trenger først og fremst at andre støtter og viser forståelse.

Jeg forstår godt dette perspektivet. Antagelig vil ingen som ser Girl, tenke noe annet enn at Lara har det så tøft – på mange plan – at vi er forpliktet til å vise både omsorg og omtanke.

Ikke minst er det vondt å se hvordan hun – i en spesifikk scene – behandles direkte fordomsfullt. For på et tidspunkt blir hun presset av noen av jentene i klassen til å vise frem sitt mannlige kjønnsorgan. Begrunnelsen til jentene er at hun jo har sett dem nakne. Episoden er ordentlig vond.

Dermed må vi også konstatere at filmen bare presenterer ett alternativ til fullt ut å akseptere og støtte Lara, og det er å utsette henne for åpenbare krenkelser. Men finnes ingen flere alternativer?

«Foreldre skal ikke ta stilling til barnas kjønnsidentitet. Det kan oppleves som skummelt, men det dreier seg om barns rett til identitet», sier helsesøster og sexolog Ingun Wik ved Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS) i et intervju med Sykepleien (19. september 2017).

Svaret fra Wik er en respons til en mor som hevder at barnet hennes «ikke viste tegn til å være trans i oppveksten». Derimot har barnet slitt med angst og depresjon. Likevel anbefaler fagpersoner kjønnsskifte. «Vi mistenker at fagfeltets konsensus om identitetsbekreftelse og behandling bygger på aktivisme heller enn på forskningsbasert evidens», hevder moren som frykter at barnet, hvis det gjennomfører kjønnsskifte, senere vil angre.

Noen avviser denne problemstillingen ved å påstå at bare den det gjelder – også et barn på 11 eller 15 år – er ekspert på egen kjønnsidentitet. Derfor bør ingen stille spørsmål ved pasientens fortelling. Men så enkelt er det jo ikke. Ingun Wik forklarer at hormoner gis til «ungdommer etter nøye tverrfaglige vurderinger av både lege, helsesøster, psykologspesialist og sexolog. Ikke alle får hormoner, det er ikke som i en pølsekiosk».

Med andre ord vil heller ikke Wik uten videre betrakte individets selvrapportering som en absolutt og ufeilbarlig fasit. Tvert imot må pasientene utredes. Så bør det også sies at HKS, der Wik arbeider, gir hormoner til barn under 16 år. Det frarådes imidlertid av Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme ved Rikshospitalet.

Om pasientene som gis hormoner, skriver Wik: «Når vi anbefaler det, er det fordi vi synes det er viktig å støtte ungdommen.»

En slik begrunnelse synes spinkel. Uansett hvor viktig det er å møte ungdom med støtte, er det å gi hormoner til et barn såpass dramatisk at vi må forvente en faglig begrunnelse. Enda viktigere er det selvsagt hvis en kirurg foretar et inngrep som innebærer at et friskt og fungerende kjønnsorgan blir ødelagt.

En av USAs fremste psykiatere, Paul McHugh, har de siste årene engasjert seg sterkt mot tendensen til at leger i økende grad tilbyr barn hormoner – og senere kirurgiske inngrep – for at de skal skifte kjønn. Han hevder at mellom 80 og 95 prosent av alle barn som på et tidspunkt hevder å være transpersoner, senere aksepterer sitt biologiske kjønn.

Tallet fra McHugh og hans kollegaer er omstridt – som så mange påstander om transpersoner. Men selv om det er for høyt, består utfordringen: Hvordan unngå å gi hormoner og kirurgisk behandling til barn som ikke bør ha det? Kan noen i stedet hjelpes til å bli mer fortrolige med sin biologiske kropp? Vil ensidig støtte til dem som er usikre på egen kjønnsidentitet føre til at de låses i en forståelse av å være født i feil kropp?

Uenigheten handler altså ikke om at noen vil hjelpe, støtte og ivareta barn i en vanskelig situasjon mens andre ikke vil det. Debatten handler om hva god hjelp består i. Det er svært uheldig for debatten å late som om det eneste holdbare, i alle situasjoner, er å gi full støtte barnets vurdering.

I tillegg er det mulig at medieoppslag snakker for upresist og lettvint om «kjønnsskifte». Realiteten er at det er biologisk umulig å endre kjønn. En fysisk mann vil aldri bli en fysisk kvinne og vice versa. En biologisk mann beholder sitt mannlige DNA uansett og kan aldri bli gravid, og en biologisk kvinne vil aldri produsere sæd. Hormoner og kosmetisk kirurgi kan ikke endre grunnleggende biologiske realiteter.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Forteljinga handlar om at vi har behov for å høyre til eit fellesskap og bidra med noko meiningsfullt.»