Kronikk

Etikk på bekostning av den gravide kvinnen

Jeg har kjent på brutal sorg, skam og håpløshet over å miste et sterkt ønsket barn på grunn av alvorlig sykdom. Hvordan er det mer etisk at dette skulle ramme meg i uke 19 i stedet for før uke 12?

Debatten om innskrenkning av retten til senabort på grunnlag av alvorlig feil på fosteret (paragraf 2c) har virkelig satt i gang alle slags drøftelser av retten til abort og hvordan den blir brukt – primært muligheten for å få innvilget senabort på medisinsk grunnlag. Som Sigrid Bonde Tusvik skriver i sitt innlegg i Dagsavisen 8. november, får man nærmest en følelse av at abort – både tidlig og sent – er noe kvinner får gjennomført med lett hjerte og nærmest uten å tenke noe særlig over det. Dette er ikke tilfelle. Kvinner som har tatt abort, snakker som oftest ikke om det. Det er selv i våre dager et tabu å snakke åpent om å ha fått utført et svangerskapsavbrudd. Og det gis liten anledning til den støtten mange nok kunne ha hatt behov for i en vanskelig situasjon.

Som en kvinne som faktisk har fått gjennomført en senabort i uke 19 på grunnlag av alvorlig feil på fosteret, så vet jeg at en abort ikke er noe man gjennomgår uten å bli merket av det. Bak nærmest enhver abort finner man vonde følelser. Og bak hver senabort som regel både tragedie og dyp sorg. Ingen gravid kvinne ønsker å få gjennomført en abort nesten halvveis i svangerskapet sitt, og hvis hun likevel velger å gjøre det, er det som oftest av en god grunn.

Aborttallene i Norge er historisk lave og antallet går ned. Hovedårsaken er at antallet aborter i aldersgruppen under 25 går ned, etter all sannsynlighet på grunn av tilgjengeligheten på prevensjonsmidler – og kanskje også bruk av angrepillen. Men antallet senaborter holder seg stabilt på rundt 530 hvert år. Hvorfor er det slik?

Slik systemet er i dag, og har vært siden 1990-tallet, vil feil på fosteret oppdages først ved rutineultralyd i uke 17–19 – hvis du ikke har økonomi eller er opplyst nok til å betale for tidlig ultralyd og/eller blodprøver på et tidligere tidspunkt. I tillegg er det mange gravide kvinner som melder om at de får rutineultralyd så sent som i uke 20 eller 21. Dette kan skje på grunn av stor pågang eller ferieavvikling ved sykehusene som utfører ultralydene.

Situasjonen er altså denne: Først nektes gravide kvinner å vite alt man faktisk kan vite om fosteret i magen vår, før vi er nesten halvveis i svangerskapet fordi bioteknologirådet og Stortinget har bestemt at slik skal det være. Og så må kvinnen eventuelt søke om å få utført en senabort hvis noe så skulle vise seg å være alvorlig galt. Og nå opplever vi altså at det, atter en gang, etter KrFs ønske og Høyres hestehandel med gravide kvinner som motvillig joker, ikke lenger skal tas hensyn til alvorlige feil på fosteret. Skal gravide kvinner tvinges til å bære frem barn med alvorlige og noen ganger også dødelige diagnoser?

Ingen gravid kvinne ønsker å få gjennomført en abort nesten halvveis i svangerskapet sitt.

Vi har hatt deler av denne debatten før. I 2011 ble forslag om å gi gravide kvinner en ekstra ultralyd i uke 10/11 blokkert av KrF og Høyre. Det er altså ikke første gang Høyre hestehandler med gravide kvinners rettigheter for å blidgjøre sin foretrukne politiske partner. I 2013 vedtok Høyres landsmøte at partiets holdning var at abortloven skulle bli stående uendret slik den er i dag, men det er altså ikke så nøye med det som er demokratisk vedtatt, når regjeringsmakt skal sikres.

Ironien er at hvis det er senabortene man virkelig vil få gjort noe med, så er det enkleste av alt å tilby alle gravide tidlig ultralyd og de blodprøvene som er tilgjengelig for å finne ut av hvordan det står til med barnet/barna vi bærer så tidlig som mulig. Men denne muligheten er også blitt blokkert av KrF. Og hvorfor? Fordi deres mål er ikke bare å endre paragraf 2c i abortloven. Målet deres er å endre selve Grunnloven slik at abortloven ikke lenger kan eksistere.

I Grunnlovsforslag 4 – 2015–2016 fremmer Olaug Bollestad og Knut Arild Hareide følgende forslag til endring i paragraf 93: «Menneskeverdet skal være ukrenkelig, og enhver har rett til legemlig integritet fra unnfangelse til naturlig død.» Hvis noen skulle være i tvil om hva agendaen til KrF er, så stopper det langt ifra med paragraf 2c. Og hvis noen skulle være villig til å gi dem denne lillefingeren, så tar de gjerne et jafs av hele hånden etterpå.

Det henvises hele tiden til etikk når vi snakker om fosterdiagnostikk. Og la meg for all del innrømme at tematikken aldri er lettvint eller enkel. Det finnes så mange utfordringer, spørsmål og vanskelige valg. Men la meg slå fast at det skal være kvinnens valg. Hun skal i like stor grad selv ha retten og muligheten til å beholde barnet hun bærer, som å ta en avgjørelse om å avslutte svangerskapet av de grunner hun selv måtte ha.

Hvorfor godtar vi at norske kvinner i dag ikke skal ha tilgang til all tilgjengelig informasjon om eget svangerskap? Jeg finner det provoserende at vi i 2018 fortsatt ikke tilbyr kvinner de undersøkelsene som gjør at man kan se feil på fosteret på et tidligere tidspunkt. Blodprøve kan påvise kromosomfeil så tidlig som i uke 8, og man kan se tegn på fysiske feil med ultralyd i uke 10–12. Hvor er etikken i å faktisk tilbakeholde tilgjengelig informasjon fra den gravide kvinnen? Hvorfor er det mer etisk at hun får vite det en eller annen gang mellom uke 17 og 21?

Siden jeg selv har kjent på panikken, sorgen, smertene, skammen og håpløsheten man føler når man mister et sterkt ønsket barn på grunn av alvorlig sykdom, så kan jeg også fortelle at det er noe du aldri kommer over. Det ville ikke ha vært enkelt i uke 12 heller, men det ville ikke ha vært en fullt så brutal opplevelse. Personlig føler jeg ikke nødvendigvis noe behov for å endre abortloven slik den står i dag, men har et sterkt ønske om at avgjørelser som blir tatt, skal være basert på kvinnens eget valg og kunnskapen til kvalifisert helsepersonell. Det er en belastning å møte for en nemnd, og de aller fleste gangene burde det være nok å drøfte situasjonen med en eller flere leger. Men å midt i den krisen man gjennomgår, også måtte argumentere på andre grunnlag, er galskap.

Jeg vet ikke hva Erna Solberg tenkte da hun åpnet for nye abortdiskusjoner med KrF. Virket det som en lettvint løsning som ikke ville koste henne så mye? Billig politisk makt som ikke ville få noen konsekvenser? Samtidig som vi også har lært oss at vi ikke skal se på det som bråker mest, for er det ikke påtagelig hvor stille Høyre er akkurat nå? Helseminister Bent Høie har riktig nok tråkket skikkelig i salaten med å sammenligne homofili med kromosomfeil, men både stats- og likestillingsministerne har stort sett sittet musestille. Smart? Neppe. I det minste ikke da både Unge Høyre og profilerte høyrekvinner som Heidi Nordby Lunde velger å snakke egne partitopper midt imot, noe jeg har respekt for.

Som kvinne føler jeg at jeg og alle andre kvinner skal ha tilgang til alt det er mulig å vite om egen kropp og svangerskap. At medisinske fremskritt ikke skal brukes slik at vi skal være fullt ut informerte i svangerskap, er for meg et mysterium. Å være fullt informert og forberedt vil styrke den gravide kvinnen til å ta kvalifiserte valg for seg selv, barnet og sin familie. Det handler i like stor grad om å velge noe som å velge noe bort. Vi må uansett kunne enes om at det vil være en fordel om dette valget kommer tidlig i et svangerskap enn sent.

Les også intervju med Anette Garpestad på side 9.

Mer fra Kronikk