Annonse
00:00 - 05. oktober 2018

En flukt, men ingen løsning

Det er synd og merkelig at Bernhard Ellefsen velger å tolke hele min bok som en lengsel tilbake i tid. 

Hva boken inneholder: Siden Bernhard Ellefsen ikke skriver noe om hva boken inneholder, bare kommenterer den, vil jeg gjerne opplyse om hva slags bok Et fritt liv. Om å ønske seg noe annet i verdens rikeste land er, skriver Simen Tveitereid. Foto: Kristian Bålsrød / Harvest
Annonse

LITTERATUR De som leste Bernhard Ellefsens essay «Der lengslene ikke strekker til» må tro at jeg har skrevet en bok som sier at det gode liv finnes på landet og at alle bør bli småbrukere, eller komme seg tilbake til et autentisk liv i naturen. Det har jeg altså ikke. Siden Ellefsen ikke skriver noe om hva boken inneholder, bare kommenterer den (den nye form for bokanmeldelse, såkalt bok-essay, der kritikeren kan skrive om hva han lyster), vil jeg gjerne opplyse om hva slags bok Et fritt liv. Om å ønske seg noe annet i verdens rikeste land er.

Boken diskuterer først og fremst hvordan lønnsarbeidet er blitt så viktig for mening i våre liv. Og hvordan arbeidsideologien må ta mye av skylden for en overproduksjon og et forbruk som ikke er bærekraftig. For å belyse dette store temaet trekker jeg inn alt fra Max Webers verk om protestantismen og kapitalismen, via Roland Paulsens bøker om hvordan arbeidet overlevde teknologien til nyere sosiologisk teori om fremmedgjøring.

Om jeg retter noe angrep mot noen så er det mot den vekstmanien som tvinger oss til å produsere mer hvert år, selv om det på mange måter ikke er nødvendig. Jeg anklager ikke individer for å leve på en gal eller unaturlig måte, men jeg spør om de kravene som stilles til oss som medlemmer av forbrukersamfunnet er i tråd med det mange innerst inne ønsker seg. For eksempel skriver jeg at forbrukskritikk er for enkelt, når systemet krever av oss at vi er gode forbrukere.

Ingenting av dette fester Ellefsen seg ved. Helt korrekt sier han at jeg «ikke egentlig har skrevet en bok om natur». Likevel er det kun bokens påståtte nostalgiske natursyn han er opptatt av.

Mitt eget liv på landet er en rammefortelling, og et eksempel på et jeg som ikke føler seg hjemme i forbrukersamfunnet. Men det er ikke noe foreskrevet ideal eller en oppskrift til etterfølgelse. Gud forby! Utover i boken er jeg såpass selvkritisk og fylt av tvil at den personlige historien vel mest av alt vitner om maktesløshet, og det på mange måter umulige ved å skulle leve annerledes. Kanskje hadde jeg en romantisk drøm om et mer autentisk liv, men jeg sier at den var naiv, og til slutt ligger jeg i sølehavet med en sau over meg og lurer på om et fritt liv nødvendigvis er et godt liv.

Det er ikke individuelle livsstilsendringer vi først og fremst venter på, det er sosiale og politiske løsninger det må handle om.

Ellefsen mener likevel at boken er skrevet med en «intenst formanende moralisme». Og at alt hviler på en forestilling om en mer naturlig måte å leve på. Hans eksempel på dette er et sitat, som ikke stammer fra meg, men er hentet fra min lange gjengivelse av Yuval Harari, der han spør om vår velstand har ført til økt tilfredshet. Jeg finner Hararis syn på dette sammensatt og interessant, det er derfor jeg gjengir det. Å påpeke at vi lever kroppslig unaturlige liv i skjermsamfunnet er uansett nærmest en innlysende biologisk betraktning. Den følges ikke opp med oppfordringer om å gripe til flintøksa.

Jeg skriver tidlig i boken (også i et håp om å unngå vranglesning og de klisjémessige anklagene om nostalgi) at vi selvsagt lever i en bedre verden nå enn før. Ikke desto mindre trenger vi nå desperat nye og andre ideer om fremskritt enn årlig vekst i BNP og kjøpekraft, om vi skal unngå klimakatastrofen. Flere steder siterer jeg tenkere som sier at disse ideene ikke består i et langsomt eller «enkelt» liv. Det er ikke individuelle livsstilsendringer vi først og fremst venter på, hverken surdeig eller yoga, småbruk eller mindfulness. Det er sosiale og politiske løsninger det må handle om. For eksempel redusert arbeidstid, mer fritid i stedet for mer penger, som av stadig flere trekkes frem som et godt klimatiltak og en måte å dele på arbeidet i den fjerde industrielle revolusjonens fremtid.

Det er synd og merkelig at Ellefsen i stedet for å diskutere slike ideer velger å tolke det hele som en lengsel tilbake. Bare fordi forfatteren faktisk har flyttet på landet og gleder seg over endelig å få med seg heggens blomstring i mai.

Simen Tveitereid

Forfatter 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Personer kan selvfølgelig være både cis og trans selv om de er ukomfortable med kjønnsroller.»