Kronikk

Ut av fagfilosofenes merkverdige verden

Kvinner bør få betaling for å la seg befrukte av mer intelligente menn, hjernedøde skal være surrogatmødre og Peter Singer mottas som en rockestjerne. Men hva har vi lært av debatten om sorteringssamfunnet?

I 2017 sørget filosofer for overskrifter i norske medier. «De jakter på supermennesket og risikerer karrieren for å forsvare drap av nyfødte babyer. Velkommen til moralfilosofenes merkverdige verden», ønsket Morgenbladet sine lesere. Hvordan står det egentlig til med filosofiens omdømme etter all denne oppmerksomheten? I en artikkel i fagtidsskriftet Etikk i Praksis (2/2018) analyserer vi debatten om sorteringssamfunnet og hvordan den har påvirket filosofer og filosofiens omdømme. Vår analyse tyder på at ikke all oppmerksomhet er god oppmerksomhet.

Filosofi og etikk kommer stadig oftere i fokus i det offentlige ordskiftet i Norge. Filosofer uttaler seg om genredigering, om at «uvitende, uansvarlige og irrasjonelle borgere har en moralsk plikt til å avstå fra å stemme» (Ekeli og Gamlund 2017), om at kvinner bør få betaling for å la seg inseminere med sæd fra mer intelligente menn (Moen 2016) og om at vi bør bruke hjernedøde personer som surrogatmødre (Smajdor 2017). Den kontroversielle filosofen Peter Singer ble møtt som en superstjerne av norsk presse sist han var i landet og til og med i humorprogrammet «Brille» dukker filosofen Ole Martin Moen opp i Sokrates’ skikkelse (TVNorge 08.11.2017). Når filosofer fronter kontroversielle standpunkter i offentligheten, reises spørsmålet om hva dette gjør med filosofer og filosofiens rolle i det offentlige rom. Fremmer det filosofiens anvendelighet eller svekker det dens tillit? Blir filosofi underholdning eller stimulerer det refleksjon og bedre beslutninger?

Sjelden har filosofisk argumentasjon fått så mye oppmerksomhet som da den nyslåtte filosofistipendiaten Aksel Braanen Sterri ytret at «personer med Downs syndrom ikke kan leve fullverdige liv» (02.04.2017). I vår analyse av den påfølgende debatten om sorteringssamfunnet viser vi at Sterri gjentatte ganger ble spurt om hva han mente med at personer med Downs syndrom ikke kan leve fullverdige liv og særlig hva det vil si å «leve fullverdige liv». For å forklare dette brukte han begreper som «livskvalitet», «foretrukket liv», «bedre liv», «et godt liv», «preferanser», «velferd» og «velvære», men det ble aldri klart hva begrepet «fullverdig liv» betød. Dersom klar og konsistent begrepsbruk er et kjennetegn ved god filosofisk analyse, kan det argumenteres for at Sterris innlegg i debatten ikke bidro til bedre forståelse av problemstillingen.

Det å ha klare premisser for en klar konklusjon har også tradisjonelt vært et krav i filosofien. Sterri ble gjentatte ganger bedt om å klargjøre premissene for sine argumenter, for eksempel hvorvidt abort for Downs syndrom er et valg mellom et friskt og et sykt barn eller mellom å bære frem et foster med trisomi 21 eller ikke. Det gjorde han aldri.

I møtet med radikale standpunkter basert på lettbente drøftinger, kommer den tradisjonelle filosofiens analyser til kort.

Konsistens er et annet sentralt krav i filosofien. Ting skal henge på greip. Sterri argumenterte, med henvisning til kvinners autonomi og rett til å vite om egenskaper ved fosteret, for at kvinner ikke kunne nektes muligheten til å velge bort fostre med Downs syndrom. Samtidig argumenterte han for at de muligens burde hindres i å velge bort kjønn (som er mulig) eller homoseksualitet (dersom dette ble mulig). Flere av meddebattantene påpekte at dette ikke hang på greip.

Vår analyse viser at Sterri brukte en rekke empiriske premisser i sin argumentasjon, og at han tidlig ble kritisert for ikke å ha satt seg godt nok inn i empirien. Her viste han nærmest til a priori sanne empiriske premisser for sine argumenter. På tross av sitt utgangspunkt i konsekvensetikken, var han tilsynelatende lite interessert i konsekvensene av å innføre den blodtesten debatten i utgangspunktet dreide seg om (ikke-invasiv fostertest, NIPT). Flere hadde påpekt utfordringen med at testen kunne fremme eugenikk og at den kunne bidra til stigmatisering og diskriminering av funksjonshemmede.

Samlet sett viser vår analyse at dersom man bruker tradisjonelle målestokker på god filosofi, slik som klar begrepsbruk, konsistens, koherens, og respekt for empiri og motargumenter, så ga debatten om sorteringssamfunnet et vrengebilde av hva filosofi i offentligheten bør være. Med utgangspunkt i tradisjonelle krav til filosofi kan det hevdes at denne type debatter skader filosofiens renommé og undergraver tilliten til filosofer.

Om man måler debatter ut fra underholdningsverdi, oppmerksomhet og politisk innflytelse, er det utvilsomt «god filosofi» å fronte tydelige og kontroversielle standpunkter. Klare konklusjoner basert på slående og tilsynelatende tydelige argumenter gjør seg utvilsomt godt i et raskt og omskiftelig offentlig ordskifte. Samtidig kan oppmerksomheten som blir denne typen innlegg til del, skygge for det store flertall av mer moderate og nyanserte analyser. Da Tor Mikkel Wara ble tilsatt som justisminister og Morgenbladet skrev om hans bakgrunn som filosofistudent, hevdet journalisten at «det generelle inntrykket er at folk som leser mye moderne moralfilosofi gjerne inntar svært radikale synspunkter i verdispørsmål». Det var nok flere filosofiutdannede enn oss som satte morgenkaffen i vrangstrupen da de leste dette.

Allerede sofistene i antikkens Hellas brukte filosofien og retorikken som redskaper for å overtale. Mot betaling lærte de bort overtalelseskunstens fortreffeligheter til unge statsmenn og adelsmenn. Platon kritiserte sofistene for å være overfladiske og villedende. Han mente de brukte tvetydigheter i språket for å oppnå misvisende begrunnelser istedenfor å fremme klarhet og sannhet. Nyere forskning har imidlertid nyansert dette bildet, og fått frem at sofistene gjennom sine ferdigheter bidro til å gi radikale meninger en stemme – oppfatninger som ellers ikke ville nå det offentlige ordskiftet.

Debatten om sorteringssamfunnet har fått frem at filosofien har levd for avsondret og tilbakelent. I møtet med radikale standpunkter basert på lettbente drøftinger, kommer den tradisjonelle filosofiens veloverveide og nyanserte analyser og forbeholdne svar til kort. «På den ene siden …. og på den annen side….» taper for «ytterst på den ene siden er det soleklart at …!». Debatten får også frem at filosofien har en viktig oppgave med å bidra med vedvarende og eksplisitte begrunnelser for aktuelle oppfatninger. Innforståtte og uuttalte begrunnelser (som var gyldige i en tid) behøver ikke være like overbevisende i en annen tid. Mange filosofer som var uenige med Sterri kom ikke lenger enn til å si «jammen, jammen … dette er jo galt …». Og her er vi ved sakens kjerne: Filosofiens rolle er til stadighet å utfordre våre ubegrunnede oppfatninger og dårlige argumenter, men også levere gode begrunnelser og solide argumenter til komplekse spørsmål – ikke bare enkle svar basert på luftige antagelser. «Alt er språk» hevdet postmodernistene, men filosofi er mer enn bare lek med ord.

Mer fra Kronikk