Annonse
00:00 - 28. september 2018

Skoleforskning på bachelor-nivå

En BI-rapport om Oslo-skolen har flere svakheter: både når det kommer til kvalitet, habilitet – og om et skyhøyt honorar.

Første skoledag for på Lakkegata skole i Oslo. Foto: Knut Egil Wang
Annonse

Denne rapporten er trukket inn i debatten om Oslo-skolen. Det hevdes at byråd Inga Marte Thorkildsen (SV) ikke liker innholdet og derfor har holdt den hemmelig. Men denne «hemmelige rapporten» har lenge ligget på BIs hjemmeside under kategorien «forskning», og den ble også lagt ut på Ivar Johansens årvåkne blogg 27. mars. 

Utgangspunktet for rapporten var at det rødgrønne byrådet i Oslo ville «starte en forskningsbasert evaluering av kravene til kartlegging og dokumentasjon i Osloskolen», slik det står i byrådserklæringen. Saken skulle belyses gjennom et forskningsprosjekt, noe som innebærer en betydelig frihet for dem som utfører forskningen og mindre styring fra oppdragsgiver. Kontrakten gikk til BI, med professor Johan From som faglig ansvarlig. From har helt siden 2002 vært ansvarlig for BIs rektorutdanning for Oslo-skolen, skreddersydd for den styringsformen som Oslo-skolen da utviklet. 

En stor andel av hovedstadens skoleledere er i løpet av de siste 15 årene blitt utdannet på BIs og Froms rektorskole. Ifølge presentasjonen på BIs hjemmeside har imidlertid professor From aldri forsket eller skrevet noe om skole og utdanning – ikke før nå. (Han har heller ikke skrevet om noe annet de siste ni årene, skal vi tro BIs egen informasjon.)

Det er mer enn merkelig å la forskning om kvalitet i Oslo-skolen foretas av et fagmiljø som til de grader har vært med på å forme den skolen vi nå har. Den er i stor grad signert Astrid Søgnen og Johan From. Det er mulig at anbudet var bra, men den «forskningen» som ble levert, holder ikke mål. Den er på nivå med en (tvilsom) bacheloroppgave.

«Forskningen» som ble levert, holder ikke mål. Den er på nivå med en (tvilsom) bacheloroppgave.

I BI-rapporten fremgår det ikke hvilke spørsmål byrådet vil ha belyst. Forskningsspørsmål presenteres heller ikke.

Som første avsnitt i rapportens innledning konstaterer man at elever i Oslos grunnskoler scorer bedre enn elever i andre storbyer. «Med dette som utgangspunkt er prosjektets formål å identifisere områder der det er mulig å forbedre skolene ytterligere» (side 6, min utheving). I rapporten synes kvalitet å være synonymt med testresultater. Den norske skolens formålsparagraf og svært brede samfunnsmandat er ikke med i regnskapet.

Tre sider senere foretar rapporten en ytterligere innskrenking av perspektivet: «Prosjektets formål er en analyse av styring og ledelse, og undersøkelsen omfatter derfor lederne ved skolene» (side 9, min utheving).

Dette er en voldsom innsnevring av intensjonene som lå i byrådserklæringens ambisjon. I BI-rapporten ser de altså bare på betydningen av styring og ledelse. Som om dette er det eneste viktige for elevenes læring. BI-rapporten henviser til bestselgeren Visible Learning (2009) av John Hattie, en sentral referanse også i BIs lederutvikling. Men på Hatties famøse rangering av «hva som virker», ligger «rektorer og skoleledere» helt nede på 74. plass. Dette er ifølge Hattie under den kritiske grensen for hva som er interessant, hvis fokus er å bedre elevenes testscore. Men likevel er det altså nettopp «styring og ledelse» som er det sentrale i denne BI-rapporten. De begrunner avgrensningen med de trange rammene de har fått – 2,5 millioner kroner.

«I undersøkelsen er vi derfor henvist til å spørre skolelederne hvordan de tror at lærerne ville ha svart på visse spørsmål» (side 9).

Informantene er altså skolelederne, der svært mange har gått på BIs egen rektorskole. På grunnlag av et webbasert spørreskjema trekkes det også konklusjoner om hva skolens lærere (som helhet?), ville ha svart. Og hva de mener, sier, gjør og prioriterer.

Rektorene skal besvare spørsmål om hva skolens lærere gjør «når en elev mister konsentrasjonen og legger hodet på pulten» eller «når noen elever har avsluttet en oppgave tidlig». De skal krysse av for «hva en observatør vil se» i slike situasjoner.

Andre spørsmål til rektorene er slik:

«Hvis vi hadde spurt lærerne ved skolen om de var enige i skolens mål for resultater på nasjonale prøver, hvor stor andel ville da sagt at de var enige i målet?»

• «Hvor ofte vil en lærer si at det gis uformelle og muntlige tilbakemeldinger fra leder?»

• «Hvor ofte vil en lærer si at det gis muntlige tilbakemeldinger fra leder i en planlagt og strukturert samtale?»

Svarprosenten fra skolelederne er lav, til tross for fem purringer. Mange hadde ikke fylt ut hele skjemaet, noe man skjønner når man ser de håpløse spørsmålene. Dette er forskningens data, innhentet i et webbasert system. Svarene fremstilles med enkel deskriptiv statistikk, antagelig slik det automatisk genereres av dataprogrammet for innhenting av data.

Ikke overraskende gir rapporten allerede fra første setning en usminket, positiv omtale av Oslo-skolen, spesielt av hvordan den nå ledes. Flere ganger skriver de at det ikke testes mye i Oslo-skolen. Her regner de bare med den tiden elevene tar for å besvare de obligatoriske testene. Noe flåsete kan man hevde at det blir nesten som å si at en fotograf bare jobber ti sekunder om dagen, fordi det er den tiden kameraet eksponerer bilder.

Litteraturgjennomgangen i studien er et høyst selektivt utvalg av studier om effektive skoler, skolebidragsindikator (value added model) og så videre. Dette er områder der det blant forskere hersker stor faglig uenighet, noe som ikke kommer frem i rapporten.

I litteraturgjennomgangen slås det også fast at «Eksisterende forskning tyder på at hyppige kartlegginger eller tester av elevene kan bidra til økt læringsutbytte». Dette er, mildt sagt, ikke noe vanlig funn fra slik forskning.

Det fremgår av sakens journaler at byrådet ikke var fornøyd da de fikk presentert rapporten for snart ett år siden. De sendte den derfor på en «strafferunde», og ba om at også lærerne skulle komme til orde. En stipendiat foretok da en liten casestudie. Blant disse 25 lærerne er det «et betydelig ønske om å redusere antallet kartlegginger». Og stipendiaten konkluderer: «Det er imidlertid en vesensforskjell mellom skolelederne og lærerne: Lederne vil opprettholde omfanget av kartlegginger, mens omtrent halvparten av lærerne vil redusere kartlegginger.»

Etter denne ekstrarunden ble saken avsluttet. På forskningsbasen Cristin finner man informasjon om at prosjektet er avsluttet, og at 2,5 millioner er betalt.

BI-rapporten inneholder hverken anbefalinger eller konklusjoner. Det nærmeste man kommer er utsagn som dette: «Om Oslo-skolen vil ‘opp en divisjon’, må læringsutbyttet heves og spredningen mellom skolene reduseres. […] Mye kan vinnes ved å heve de svakere skolene til samme nivå som de beste.»

Svein Sjøberg

Professor emeritus ved UiO, kjernefysiker og skoleforsker

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»