Annonse
11:37 - 09. september 2018

Klimaforskningen som kom for tidlig

Da de norske havforskerne Bjørn Helland-Hansen og Fridtjof Nansen i 1917 ga ut en større studie av globale klimaendringer, var de banebrytende. De var også for tidlig ute.

Historien om havforskerne Fridtjof Nansen og Bjørn Helland-Hansen samarbeidet tett fra 1900, like til Nansens død i 1930. Her er de to om bord forskningsskipet Armauer Hansen under jomfruturen i 1913. Deres studie av klimavariasjoner er én av historiene du kan lese om i den nye boken «Calculating the World», skrevet i anledning Geofysisk Institutt sitt hundreårsjubileum. Avdeling for spesialsamlinger, Universitetsbiblioteket i Bergen.
Annonse

Studien om klimaendringene, deres årsaker og konsekvenser, ble utgitt på tysk i 1917 og oversatt til engelsk av amerikanske Smithsonian Institution i 1920. Studien viste hvordan klimasystemet hang sammen, fra det dypeste hav, via atmosfæren og magnetfeltet og like til solen. Målet var å forklare hvordan og hvorfor klima varierer.

Det var ikke her de startet. I utgangspunktet skulle forskerne ganske enkelt finne en måte å lage norske sesongvarsler på ved hjelp av målinger av overflatetemperaturene i Golfstrømmen. Siden første verdenskrig gjorde det for farlig å gjøre egne observasjoner, var første steg å samle inn over 20 000 temperaturmålinger tatt av skip på reise over Atlanteren, samt tilsvarende observasjoner fra land.

Bergen er stedet der værvarslingen ble en vitenskap.

Tanken var enkel: Siden det varme klimaet i Skandinavia skyldes varme havstrømmer, ville variasjoner i temperaturen på havet gjenspeile seg i temperaturer på land en tid senere. Enkelt – i teorien.

Da forskningen ble publisert, hadde Helland-Hansen nettopp åpnet Geofysisk institutt i Bergen, det tredje instituttet av sitt slag i verden. I tillegg til å fortsette samarbeidet med sin gode venn og kollega Fridtjof Nansen i Oslo, var Helland-Hansen i gang med å samle penger til et eget institutt-bygg, ment som hjørnestenen i det planlagte Universitet i Bergen.

For å få byens borgerskap til å åpne lommebøkene, var det viktig at forskningen var nyttig. Sesongvarsler var utvilsomt nyttige, for dersom man på forhånd kunne vite om det ville bli en kald vinter, eller kunne varsle en tørkesommer, ville det være mulig å gjøre nødvendige forberedelser.

Donasjoner fra privatpersoner gjorde det også mulig å hente Vilhelm Bjerknes til et professorat i meteorologi. Dette førte som kjent til Bergensskolen i meteorologi, opphavet til både frontene på værkartet og varslingsmetoder som revolusjonerte værvarslingen verden over. Også værvarslingen var nyttig. Men Bergensskolens suksess har lenge satt klimaforskningen i skyggen.

Nansen og Helland-Hansen fant aldri nøkkelen til sesongvarsler. Det viste seg nemlig at temperaturene øverst i havet ble mer påvirket av vindretningen i atmosfæren enn av temperaturene lenger ned i dypet. I stedet ble havoverflaten første steg i jakten på hvordan klimasystemet henger sammen.

Klimaendringer, slo de to fast, skyldtes til syvende og sist endringer i energitilførselen fra solen. Mengden energi fra solen varierer, og dette får konsekvenser for hvordan atmosfæren oppfører seg, som igjen får konsekvenser for temperaturene i havet.

Mer energi betyr en varmere klode, som igjen betyr mer vind og mer aktivitet i atmosfæren. Men konsekvensene av klimaendringene vil være ulike fra sted til sted. Som hovedregel ville varme steder bli varmere, våte steder våtere. For hundre år siden mente de også at kalde steder kunne bli kaldere.

Eller, som vi ville sagt det i dag: Mer energi vil føre til mer ekstremvær.

Det var ikke mangelen på sesongvarsel, eller Bergensskolens suksess, som gjorde at klimaforskningen havnet i skyggen. Forklaringen er at den vitenskapelige metoden som lå til grunn, ikke holdt mål.

Den fremste kritikeren var Vilhelm Bjerknes, som var skeptisk til måten de to havforskerne hadde kommet frem til resultatene sine på. Klimaforskningen for hundre år siden baserte seg nemlig på å jakte på statistiske sammenhenger. Forskerne laget tidsserier over ulike fenomener i ulike tidsperioder, for så å tegne det som kurver, og deretter undersøke om endringer på én kurve samsvarte med endringer i en annen kurve. Noen tidsserier brukte gjennomsnitt over en uke, andre 10 dager, 24 dager, 30 dager, 90 dager, årsgjennomsnitt – eller kurver som viste hvordan de 11-årige solflekk-syklusene manifesterte seg i klimadata.

Å jakte på mønstre var å starte i feil ende, mente Bjerknes. Nedbør, for eksempel, viste resultatet av prosesser høyere opp i atmosfæren. For å forstå klimaet så godt at det kunne varsles, måtte man først kjenne de ulike mekanismene som var involvert, og hvordan de påvirket hverandre.

I etterpåklokskapens ånd hadde Bjerknes rett. Årets tørkesommer, for eksempel, henger trolig sammen med jetstrømmen – som i 1920 var et ukjent fenomen. At den kjemiske sammensetningen i atmosfæren, og at mennesker kan påvirke denne, var ikke en del av forskningen i det hele tatt.

Nansen og Helland-Hansen var ærlige på at klimaforskningen var helt i startgropen. Forskningen trengte både flere og bedre observasjoner, lengre tidsserier, samt en forståelse av de ulike mekanismene som er involvert og hvordan de påvirker hverandre.

Nansen engasjerte seg i stedet i arbeidet for å hjelpe flyktninger, mens Helland-Hansen gikk tilbake til å studere havdypet og organisere internasjonale havforskningsprosjekter. På begynnelsen av 1930-tallet ga kollega Karl Falch Wasserfall ut sesongvarsler basert på sammenhenger mellom temperaturer og endringer i jordens magnetfelt, men ellers ble tanken om sesongvarsler lagt på hyllen.

Klimaforskningen var ikke et blindspor. Den kom bare for tidlig.

Selv om Carl Ludvig Godske i ettertiden etablerte et miljø for lokal klimaforskning, var det først på 1990-tallet at den globale klimaforskningen for alvor kom på dagsorden. Da lykkes geofysikere i Bergen å koble hav og atmosfære sammen i én og samme klimamodell. Denne gang var både tidsserier og mekanismer på plass, inkludert jetstrøm, stråling og betydningen av atmosfærekjemi. Denne og andre modeller utviklet i Bergen blir brukt av FNs klimapanel.

Historien om klimaforskningen som kom for tidlig er en av flere kjente og ukjente historier som blir fortalt i boken Calculating the World, skrevet i forbindelse med Geofysisk institutt sitt hundreårsjubileum. Bergen er stedet der værvarslingen ble en vitenskap, et ledende senter for internasjonal havforskning, stedet der noen av de viktigste instrumentene for å studere havstrømmene ble utviklet, og base for noen av geofysikkhistoriens mest fargerike personligheter. Blant annet.

Boken viser også at det ikke er alt som har gått etter planen i jakten på geofysisk kunnskap, ære og nytte. Jakten på gode sesongvarsler pågår fremdeles. Hundre år etter er jakten på å forstå og varsle klimavariasjoner mer aktuelt enn noen gang.

Magnus Vollset, Gunnar Ellingsen og Rune Hornnes er historikere og forfattere av boken Calculating the World.

Boken ble lansert på Litteraturhuset i Bergen torsdag 6. september, og vil også bli gjort tilgjengelig på nett gratis.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.