I spalten «Kjønnsliv» 12. juli berørte jeg spørsmålet om polygami (og polyandri). I et svar 17. juli skriver Lynn Myrdal, leder for Polynorge, at jeg ikke klarer å artikulere hva som er problemet med «relasjonsmangfold». Her er imidlertid noen argumenter.
La meg først slå fast at det i et demokrati som vårt bør være begrenset hva staten bør prøve å regulere når det gjelder voksne menneskers samliv og seksualliv. Slik sett synes jeg det er bra at det ikke er forbudt i landet vårt at tre eller fire voksne mennesker lever sammen. Forbudet mot polygami handler derimot om at det ikke går an å registrere et slikt forhold som et ekteskap (og dermed få tilhørende rettigheter). Det synes jeg er fornuftig.
Myrdal kommer med følgende utfordring i sitt innlegg: «Om Ottosen kan legge frem et eneste allmenngyldig argument for at et hetero- og mononormativt samliv er bedre enn andre samtykkende, velfungerende samlivsformer, så skal jeg gladelig kysse føttene hans.»
Jeg har ikke noe sterkt ønske om å bli kysset på føttene, men tror at forbudet mot polygami kan begrunnes på flere måter. Her vil jeg begrense meg til å presentere to argumenter som begge vektlegger hensynet til berørte barn.
Den ene begrunnelsen er prinsipiell. Det er et allmenngyldig faktum at barn har en far og en mor. Ingen har, i utgangspunktet, flere fedre eller flere mødre. Mor-far-barn-relasjonen er slik sett unik og et resultat av biologiske kjensgjerninger. Jeg mener samfunnet bør verne denne relasjonen og slik sette barna i sentrum. I en polygam familie blir derimot foreldres behov for flere partnere prioritert fremfor barns behov for stabilitet. Det mener jeg er uheldig.
Den andre begrunnelsen er mer pragmatisk. Kan det påvises at barn i polygame familier kommer klart dårligere ut enn andre barn, er det uklokt å tillate polygami. Flere undersøkelser ser ut til å vise akkurat dette, selv om de er noe omstridt.
Så vil kanskje Myrdal og andre hevde at en slik statistikk, selv om den er korrekt, ikke sier noe om akkurat deres samliv. Holder det ikke at de, og eventuelle barn, har det bra?
Jeg synes en slik innfallsvinkel er for naiv. Vi har en maksimal fartsgrense i Norge på 110 for å hindre trafikkulykker. Samtidig går det ofte bra å kjøre i 140 på gode motorveier. Er det et argument for å droppe fartsgrenser? Neppe. Tvert imot bør råkjøring være forbudt hvis risikoen for alvorlige trafikkulykker øker kraftig ved høy hastighet.
Omtrent slik bør også en stat vurdere risikoen for at barn får en dårlig oppvekst. Selv om det er begrenset hvor mye staten bør involvere seg i våre samliv og familieliv, er det ikke et overtramp å fastholde ekteskapet som en monogam institusjon hvis det statistisk trygger barns situasjon.
Espen Ottosen