Annonse
00:00 - 06. juli 2018

Fornuften er død. Leve Peer Gynt!

Det er litt av et mysterium at en selvopptatt forfører som til grader lever av ljug og bedrag kan bli behandlet som en nasjonal folkehelt. Eller kanskje ikke?

Kan den norske folkesjela, den fra Peer Gynts dager, si noe om Norge i verden i dag? Foto: Marcus Selmer / Norsk Folkemuseum.
Annonse

Scenen fra dårekisten i Kairo, og møtet med professor dr.philos. Begriffenfeldt bak Sfinxen, er ikke alltid med i oppsettingen av stykket, men det er i dette møtet Peer Gynts eksistensielle angst får handlingen til å snu. Han blir utnevnt til fortolkningens keiser. «Her er man seg selv aldeles forbannet, seg selv, og ikke det ringeste annet», forkynner Begriffenfeldt, og i sånt selskap blir Peer Gynt keiser.

Fortolkningens keiser kommer siden på andre tanker: «Du er ingen keiser, du er en løk». I løken finner han ingen kjerne. Men i det fjerne hører han Solveigs sang. Og som i Goethes Faust blir det evig kvinnelige redningen for mannen som er seg selv, og ikke det ringeste annet, som alle de andre i Kairos dårekiste hvor «ingen har gråt for de andres veer, ingen har sans for de andres ideer.»

I den offentlige diskusjonen om Europa mener noen at vi i vesten er i ferd med å miste det som er vår kjerne, for eksempel som formidlet i Det internasjonale gjennombruddet av Terje Tvedt, en bok om godhetstyrannene, de gode menneskene, de solidariske og tolerante, de moralsk overlegne, i en positur på huk omgitt av takknemlige afrikanske barn, som i en sekulær religions pietá. I Tvedts verden er disse ynkelige og forblindede i sin naivitet i ferd med å ødelegge nasjonens kjerneverdier.

Frykten for våre truede kjerneverdier blir lett komisk for vårt åndsliv.

Han refererer til «sånn man vanligvis tenker» ved å bruke passivformer som «det viste seg», «det ble» og tilsvarende, og så er vi der bare, helt plutselig: etter å ha vært ute i den store verden sitter nordmannen midt i det multikulturelle samfunn som Peer Gynt og skreller løk. Og vi hører ikke Solveigs sang bakom skogene.

En løk har ingen kjerne, og trenger det ikke. Den består av lag på lag med kjøttfulle skjellblad som svulmer av opplagsnæring, og er full av kraft og integritet, robust og næringsrik. Men det er mange som bekymrer seg over at løken ikke har en kjerne.

Noen mener at kristendommen er i ferd med å forsvinne som kjerneverdi, slik Terje Tvedt skriver i Dag og Tid fra 20. april om Bondeviks verdikommisjon fra 1998, og norske politikere skjønner ikke hva slags vei de har slått inn på. Nederlaget for verdikommisjonen er nederlaget for de norske fellesverdiene, skriver han. Det blir et litt morsomt poeng av det når Hans Fredrik Dahl i omtalen av Kaj Skagens bok Norge, vårt Norge i samme avis påstår at kristendommen er blitt behandlet som noe komisk siden Bjørnson mista trua i 1877. Kampen mot kristendommen har vært ei hovedlinje i norsk åndsliv, forteller han.

Kampen for norske verdier er norsk tradisjon, like gammel som nasjonen. Jesuitter og jøder kom med et budskap som ikke kunne forenes med våre verdier, og var ifølge landets grunnlov av 1814 ikke ønsket innenfor nasjonens grenser.

Etter en opprivende debatt i mange år, opphevde Norge forbudet mot jøder i 1851, og da var Norge den eneste nasjonen i Europa med et slikt vern. Jesuitter var det verre med. Da justisministeren i 1955 fikk en søknad om innreise for den danske jesuitten Henrik Roos, svarte departementet: «Forutsetningen er at han under oppholdet avholder seg fra enhver propaganda til fordel for den jesuittiske lære og at han forlater landet snarest etter at han har holdt foredraget. Man ber om at dr. Roos gir melding til politiet om sin innreise og utreise til riket.»

Dette skrev justisdepartementet i Norge i 1955 etter at det hadde det vært et internasjonalt press for å få Norge til å oppheve jesuittparagrafen, for Norge sto ganske ensom og alene i saken. I høringsrunden uttalte flere biskoper og teologiske professorer at de ikke ønsket jesuitter i landet, med den begrunnelse at moralprinsippene deres var tvilsomme, og det kunne få konsekvenser i det private og offentlige liv. Rikets moral betydde mer enn ytringsfriheten. Fri religionsutøvelse kom ikke i den norske grunnloven før i 1964.

Under debatten i Stortinget støttet alle i Kristelig Folkeparti forbudet mot jesuitter. Saksordføreren, Erling Wikborg, viste til at 22 kristelige organisasjoner ikke ønsket jesuitter i landet. Høires Carl Joachim Hambro fikk applaus fra galleriet da han viste at «jesuittismen hadde gitt lærdom til marxismen», som han sa.

Det var et forsvar for norske verdier. Krav gjentas stadig i dag om at vi må stenge grensene for folk som kommer med et budskap som er uforsonlig overfor våre verdier og vårt levesett. Fordi vi ikke har godt av det. Fordi det truer våre kjerneverdier.

Frykten for våre truede kjerneverdier blir lett komisk for vårt åndsliv, men angsten som rir Peer Gynt i dårekisten kan få noen alvorlige konsekvenser. I krisesituasjoner er frykt og angst livsfarlig. Bare følelsen av krise kan være nok til at vi kan handle mistenksomt og aggressivt, og frykten for islam mobiliserer – nå som før. Charles Martell stanset den muslimske fremrykningen fra Spania ved Poitiers i året 732 og ble beskrevet som «troens forsvarer» av Dante. I mer enn tusen år har frykten for islam preget Europa. Selv i dagens Frankrike hylles Martell av ny-nasjonalistene, og han er fascistenes helt.

Det er noe allment gjenkjennelig ved denne frykten. Oswald Spengler, kjent for verket Vestens undergang fra 1918, var ingen begeistret tilhenger av ytringsfrihet og menneskerettigheter, og forutså at den vestlige sivilisasjon ville gå sin endetid i møte omkring år 2000. Spenglers verk hadde det til felles med Tvedts bok at den ble møtt temmelig kjølig fra faglig hold i samtiden, men mottatt med entusiasme i den brede offentlighet. Vi kan vel alle kjenne litt på godfølelsen når vi er katastroferomantikere.

Spengler appellerte også til radikalere som Adorno, men de kunne se farene ved frykten for den vestlige sivilisasjonens fall: nazismen ble en konsekvens av den cæsarisme som Spengler mente ville oppstå som et forsvar i nedgangstider. Katastrofene kunne bli enda et hakk verre enn man fryktet – når man fryktet.

Per Olav Reinton

Kommentator og programleder, NRK P2

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvererklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.