Det var med dels interesse, dels med hevede øyenbryn jeg leste Kyrre Bjørkås' invitasjon til, blant annet, oss visuelle kunstnere (Morgenbladet 03.05.18) til å si noe om, eller enda bedre, ta eierskap over, innholdet og kvaliteten i Den Kulturelle skolesekken (eller alternativt i Bjørkås' allegori: Rimiposen). Og selv om jeg som billedkunstner selvfølgelig ikke er helt fremmed for de mer luftige bildene som tegnes av DKS i Bjørkås' retorikk, tenker jeg selv å gå adskillig mer realpolitisk til verks for å komme frem til en fornuftig respons. For hva er egentlig Kulturtankens mandat? Hva var egentlig tanken bak … øh … Kulturtanken?
Under Thorhild Widveys (H) tid som kulturminister ble organiseringen av DKS styrket med 12,2 millioner, og flyttet fra sekretariatet for DKS i Kulturrådet til Rikskonsertene. Widvey påpekte at flere rapporter hadde påvist ujevn kvalitet, og mente det var behov for bedre samarbeid mellom skole og kultursektor. Kulturtanken fikk altså et utvidet mandat til å være en nasjonal enhet for alle kunstuttrykkene i DKS, og regjeringens mål var blant mye annet å styrke den kunstneriske og formidlingsmessige kvaliteten i DKS-tilbudet. En statlig etat med et nettobudsjett på nær 70 millioner, som fra Oslo skal holde styring på noe som i utgangspunktet er en desentralisert ordning. En krevende spagat og et meget omfattende opplegg med andre ord, noe det offentlige ordskiftet har reflektert. Spesielt har det vært støy rundt i hvilken grad den nyopprettede etaten så langt har evnet å ivareta kunstnerne. Her bør det tilføyes at dette skrives rett etter et konstruktivt arbeidsmøte omhandlende den nye digitale portalen hos Kulturtanken. Det oppleves at ting gradvis tar form, og jeg håper vi kan forvente oss bedre dialog fremover.
For det mangler for så vidt ikke på forståelse for at nye offentlige etater tar form over tid, og med Bjørkås som relativt nyansatt fagansvarlig for visuell kunst, er våre forhåpninger om en bedre dialog fremover enda større. I tillegg bekrefter innlegget til Bjørkås noe jeg allerede visste: At vi er opptatt av mange av de samme problemstillingene.
Så jeg takker Bjørkås for pasningen, men jeg har i denne omgang ikke tenkt å holde på ballen særlig lenge. Før vi virkelig kan begynne å snakke sammen om hvordan DKS-publikummet skal få levert den absolutt beste, mest interessante eller mest nyskapende kunsten, er det på tide at Kulturtanken selv kommer på banen og tar det ansvaret de som offentlig etat ble gitt i oppstartsfasen: Å styrke de ulike kunstuttrykkene og redusere byråkratiet.
Hovedproblemet er at det stadig legges for dagen det samme forslaget til medisin som Widvey i sin tid brukte til å stille diagnosen: Det evinnelige snakket om evaluering og rapportering. For er det virkelig i etterkant, etter at kunstnerne har forlatt gymsalen eller klasserommet, at det virkelige potensialet for å skape kvalitativ god kunst er størst? Nei. Det sier seg jo egentlig selv: Det største potensialet ligger selvfølgelig i produksjonsfasen.
Så jeg takker Bjørkås for pasningen, men jeg har i denne omgang ikke tenkt å holde på ballen særlig lenge.
Kunstneryrket er jo som kjent en merkelig greie. I de fleste tilfeller preges det av ulike former for idealisme. Potensiell inntjening er ofte sekundært. Og vi kunstnere strekker oss langt for å levere kvalitet, ofte for langt. Til tross for tung finansiering av kultursektoren, er det hovedsakelig institusjonene som mottar og benytter det aller meste av de offentlige midlene. Den betydelige risikoen, som er en underliggende faktor i den totale kunstproduksjonen, bæres av kunstnerne alene. I hovedtrekk er kunstnere underbetalte frilansere delvis på siden av velferdssystemet.
Her er DKS dessverre heller ikke noe unntak, og det tror jeg strengt tatt er et større problem enn all slags synsing om hva slags blindtarmer kunstnere muligens har. Det er stort sett opp til kunstnerne å sørge for å ha noe å tilby inn til DKS. Midlene Bjørkås refererer til utløses altså først etter at man et blitt programmert inn. Selv om rapporter og evalueringer har sine kvaliteter, ligger det desidert største potensialet for å sikre kvaliteten i fasilitering av, og midler til, kunstproduksjon. Når kunstneren har tatt jobben med å lage en produksjon med formidlingsopplegg, må realiseringen være basert på gode og samkjørte avtaler for honorar/ lønn og vederlag.
Og selv om det ikke kommer til å mangle på konstruktive innspill når vi blir bedt om det, så har Bjørkås’ etterlysning av en helhetlig kvalitativ tankegang faktisk bare en riktig adressat: Kulturtanken. Det nasjonale organet opprettet for å ivareta kvaliteten i DKS.
Ida Madsen Følling
Nestleder, Norske Billedkunstnere